Ikke lenger redd for å stikke seg ut

– Jeg skal se om jeg finner igjen bildet av de røde skoene.

Anne Marie Guldahl Jernquist sitter med telefonen i hånden og blar nedover Facebook-siden. Hun må et stykke tilbake, for nå er det halvannet år siden hun la ut bildet som startet alt.

Hele ungdomstiden har hun tenkt på seg selv som «hun andre», den som var utenfor og ikke passet inn.

– Jo, da. Her er det! Fine?

Bildet hun viser frem med en latter viser røde sko i semsket skinn, med 12 centimeter kilehæl. Stolt av sine nye sko la hun ut en melding på Facebook og fikk umiddelbar respons.

En skriver «Wow, at du tør», en annen sier «Det skulle jeg også ønske at jeg kunne gjøre» og en tredje foreslår «Hvis vi slår oss sammen en gang, da kunne jeg også vært med».

– Da klarte jeg ikke å dy meg, og sa at neste gang hun var i Oslo skulle jeg treffe henne.

Noen uker senere møtes elleve kvinner, alle over 180 centimeter, på Egertorget midt på Karl Johan og går ut sammen for å spise. Det er starten på klubben «Høye damer i høye hæler».

I dag er Anne Marie glad for hver en centimeter hun strekker seg mot himmelen, men slik har det ikke alltid vært.

En sjelden gang merker hun fortsatt blikkene som måler henne opp og ned.

– De er ekstremt få, men noen ganger møter jeg folk som ser på meg med et nedlatende blikk. Kanskje ikke alle synes det er pent å være høy, og det virker nesten som de prøver å få meg ned på jorda.

– Lykke til med det, ler hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Men det handler ikke bare om høye hæler og sko. For medlemmene i gruppen er det befriende å være sammen med andre som har forståelse for utfordringer bare de møter, forteller Anne Marie.

– Selv om det ikke akkurat er et verdensproblem, så er det frustrerende å aldri finne sko i store nok størrelser, å aldri kunne kjøpe seg ei bukse som passer.

Gruppen er åpen for alle som er høye nok, men de har ingen krav til hvor høy hælen må være.

– Det med høye hæler er et symbol. Det har noe med holdning og det å få lov til å være seg selv å gjøre. De har brutt en grense inne i seg selv og reiser seg opp. De er stolte av de centimeterne de har.

Siden 2012 har klubben vokst og teller i dag 180 medlemmer. Stadig dukker det flere opp. «Høye damer i høye hæler» er en dattergruppe av «De høyes klubb», som er en landsdekkende forening for kvinner over 180 centimeter og menn over 195 centimeter.

Høyeste mann i klubben er to meter og 14 centimeter, mens høyeste kvinne er 195 centimeter.

På nettet er Facebook-siden til «Høye damer i høye hæler» lukket, og bare medlemmer får delta. Her diskuteres alt fra hvor man får tak i klær for ulike jobbsituasjoner til bivirkninger etter hormonbehandling for å stoppe vekst.

Mens mange aldri har hatt problemer med å være over gjennomsnittet høy, deler andre vonde historier.

– Noen har aldri hørt et stygt ord på grunn av høyden sin, mens andre har blitt banket opp. Hvis du har hatt en tøff barndom er det godt å se i et slikt forum at ikke alle har blitt plaget. At det er folk som aksepterer deg for den du er.

Men det å akseptere annerledesheten har ikke vært lett. I hvert fall ikke for en tenåring på 184 centimeter, som måtte kjøpe klær i voksenbutikker allerede som 10-åring. Barneavdelingen hadde aldri noe som passet.

Da hun var 13 år gikk Anne Marie ofte i herreavdelingen og kjøpte gensere fordi de så mer ungdommelige ut.

I barne- og ungdomsårene følte hun seg utstøtt fordi hun var minst et hode høyere enn alle andre.

– Jeg ble mye mobbet, jeg ble banket opp og har opplevd å bli slått i ansiktet med istapper, forteller hun.

Det var bare en av mange episoder, som understreket at hun ikke passet inn. I dag vet hun ikke om det var fordi hun var høyere enn alle andre barn hun vokste opp med på Notodden, at hun ble mobbet. Men kanskje gjorde høyden henne til et lett offer.

Som 30-åring er hun verken venneløs eller kjæresteløs, og tenker at hun var vel ikke så ille like vell. Nå er hun stolt av høyden sin.

– Jeg ble til og med én centimeter lengre enn jeg skulle bli!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ifølge forskere blir vi stadig høyere. Færre sykdommer og bedre kosthold har gjort at europeiske menn har blitt elleve centimeter høyere over de siste hundre årene, viser studien som er ledet av Timothy J. Hatton ved University of Essex i England.

Ifølge Statistisk sentralbyrå har norske vernepliktige hatt en høydeøkning på nesten ti centimeter på den samme tiden.

Forskerne tror ikke det er genene våre som gjør at vi blir høyere nå enn før, men at barn blir utsatt for færre sykdommer enn på starten av 1900-tallet, skriver Forskning.no.

– I en tid da barn døde av luftsveissykdommer og diaré, er det nemlig naturlig å tenke seg at de overlevende også kan ha fått mén for livet, kanskje i form av en kortere kropp enn hva genene i utgangspunktet tilsa, skriver forskerne i studien.

I mellomkrigstiden ble skandinaver regnet som de høyeste i Europa, men siden 1980-tallet har veksten stagnert. I dag er det nederlandske menn, med gjennomsnitt på 184 centimeter, som leder an.

Men selv om nordmenn ikke lenger er på høydetoppen, merker interessegruppene for høye folk økt interesse.

«De høyes klubb» har eksistert siden 1960-tallet, men har i perioder vært lite aktiv.

Anne Marie har vært medlem siden en fremmed (høy) kvinne tipset henne om klubben i køen på dagligvarebutikken. 8. mars i år ble hun valgt som leder for «De høyes klubb», etter å engasjert seg og startet opp gruppen «Høye damer i hæye hæler»

– Da «De høyes klubb» først startet på 60-tallet vet jeg ikke hvor lenge den var aktiv, fordi alle møtte sin partner der og så ble klubben lagt ned.

Nå har de fått en ny giv, etter at styret i fjor startet arbeidet med å få «De høyes klubb» på beina igjen. På kort tid har de kommet opp i 750 medlemmer, og ønsker å jobbe med saker rettet blant annet mot fly- og kollektivselskaper for å gjøre det å reise lettere.

– Selv jeg som er 187 har store problemer med å få plass i et flysete, og vi har medlemmer som er over to meter.

Med hendene måler hun fra hofta til kneet og forteller at noe så enkelt som en busstur kan bli et ukomfortabelt prosjekt.

– Jeg er for lang for setet rett og slett, så du skulle sett meg på 70-bussen hit, ler hun og forklarer hvordan hun må prøve å lirke knærne inn mellom glippene i stengene eller setet foran, for i det hele tatt å få plass. Ofte er det letteste å stå.

Etter å ha fått strekt litt på beina etter bussturen, setter Anne Marie kursen mot én av de to butikkene der hun finner bukser som er lange nok i beina. Hvis hun er heldig.

– Så hyggelig at du finner bukser hos oss, sier betjeningen.

– Jeg tror jeg har et par som er 34 i lengden nede på lageret. Skal jeg hente?

– Ja. Har du forresten et målebånd?

34 tommer på merkelappen er ikke alltid i samsvar med virkeligheten, men med målebånd går det raskere å finne ut om buksa passer. Egentlig trenger hun størrelse 36 i beina, men i denne butikken er tommene lange. Selv i Oslo er det vanskelig for menn og kvinner som er høyere enn gjennomsnittet å finne riktige størrelser. Bukser blir for vide om de er lange nok, gensere for breie om ermene passer som de skal.

«De høyes klubb» ønsker seg et bedre tilbud i lange klær, på linje med utvalget som finnes for dem som trenger større størrelser i bredden.

– I Norge er det håpløst for dem som er høyere enn «normalt». Som sagt er det ikke det viktigste i verden, men tenk deg at noen skulle bestemme at du må gå i en lilla cordfløylesbukse resten av livet, fordi ingen ting annet passer deg, sier Anne Marie.

Sammen med damene i høye hæler har hun vært på handletur til Sverige. På grensen ligger det flere butikker med sko for høye folk.

– Her i landet er det nesten bare «fotformsko» i ulike farger å få. Og bestiller man fra utlandet blir det ofte dyrt på grunn av moms.

Rutinert sjekker Anne Marie innersømmen og smiler fornøyd. De 34 tommene er lange, som forventet. Men likevel er modellen ikke helt godkjent.

– Denne har oppsprettet søm nederst, og det kan jeg ikke gå med lenger. Slik var alle buksene mine i tenårene, så dette er jeg ferdig med, ler hun og henger buksa tilbake på stativet.

– Da var det bare for å få dem så lange som mulig, ikke på grunn av mote.

Da hun spurte Facebook-gruppen til «Høye damer i høye hæler» om hvilke utfordringer de møter på når de skal finne sko og klær haglet det inn med kommentarer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Tilbake i august 2012. Midt på Karl Johan venter Anne Marie spent på de andre. Før hun dro denne kvelden pugget hun ansikter og navn, men aner ikke hva hun går til, der hun står helt alene på Egertorget.

Hun har 16 centimeter ukomfortabel, grå, grønn og gul stiletthæl på beina, men det er fantastisk å gå ned Karl Johan sammen med de andre damene som har møtt opp.

Og det er ingen tvil om at de vekker oppsikt, der de går, elleve høyreiste damer, som for anledningen har våget å legge til enda noen centimeter.

– Vi syntes nok ganske godt i gatebildet, smiler Anne Marie, som denne kvelden ikke ante hva hun satte i gang med den første middagsavtalen.

Sammen med de andre i klubben føler hun det er rom for å bare være. Ikke hele tiden tenke over at man er et hode høyere enn alle andre.

– Jeg har aldri vært liten, så jeg kan ikke si at det er bedre å være høy, men det er bra å være meg.

Den første kvelden løser stemningen seg fort opp, selv om ingen kjenner hverandre fra før, husker hun.

Etter kort tid har damene tatt over en hel avdeling på restauranten og prøver hverandres sko.

Anne Marie er ikke lenger «hun andre».