Leser for hverandre
Foto: Nadir Alam / NRK

Fra frimerke til krøllalfa

Ekteparet Åshild og Kristian skrev lange kjærlighetsbrev til hverandre på 50-tallet. Det unge kjæresteparet Lucy og Erling formidler kjærligheten med meldinger, Skype og ❤️ 😍 💋. Var kjærligheten mer romantisk uttrykt med blekk?

Henriette Mordt

«Hello, Kristian»

Slik startet 17 år gamle Åshild Skjulhaug det aller første brevet til ham, datert 8. januar 1950, skrevet på kjøkkenbordet hjemme i Harstad. Hun hadde møtte en mann på en fest bare dager i forveien, og ville skrive til ham for å fortelle hvor hyggelig det hadde vært.

Åshild i 1952

Åshild var 19 år da dette bildet ble tatt. Hun har akkurat forlovet seg med Kristian, og bruker mye tid på å lengte etter ham som er på landbrukshøgskolen i Levanger.

Foto: Privat

– Egentlig møttes vi første gang da Åshild var ett år og jeg var fire år. Mødrene våre var i et selskap sammen, forklarer Kristian Pedersen.

Men selv om det bare er fire kilometer mellom husene de er oppvokst i, ligger de i ulike kommuner. Derfor gikk Åshild og Kristian på ulike skoler og møttes ikke igjen før kvelden da Åshild holdt fest hjemme i huset til foreldrene sine. Kristian, som er tre år eldre, var 20 år.

– Det var da det begynte å tulle på seg lite grann, forklarer han.

Rundt 100 brev og fire år senere var ikke brevene like formelle lengre. «Kjæreste vennen min», skrev Åshild til Kristian i det siste brevet hun sendte, datert 16. januar 1954. Noen måneder senere giftet de seg, på Åshilds 21 årsdag. Dagen hun ble myndig.

– En kan godt si at det er takket være brevene at det ble oss to, sier Kristian, med hånden kjærlig plassert på ryggen til kona gjennom 62 år.

Kjærlighet på Skype

Kristian som ung mann i 1952

Kristian som ung mann. Bildet er tatt året paret forlovet seg, i 1952.

Foto: Privat

På gutterommet hjemme på Skøyen sitter 17 år gamle Erling Roll ved pulten sin. En svart laptop er alt han trenger for å prate med sin engelske kjæreste Lucy-Mae Nicholson, via Skype.

– Hi, Lucy! How was your morning?, sier han i det ansiktet hennes dukker opp på skjermen. Det hakker litt i lyd og bilde, men snart er samtalen i gang som om de skulle ha vært i samme rom. Hun har hatt en fin morgen, sier hun.

Kjæresteparet venter ikke ved postkassene på håndskrevne brev. Men hver eneste dag sender de avgårde en rekke små kjærlighetserklæringer til hverandre via sosiale medier.

Det var også slik de to traff hverandre, via en chatte-app som lar mennesker over hele verden kommunisere med hverandre.

– Det en venn av meg som hadde testet ut en lignende app hvor man snakker med forskjellige folk. Det var ikke meningen å se etter noen, jeg hadde ikke tenkt å få meg kjæreste, sier Erling.

Men der traff han altså Lucy. Først snakket de noen uker i appen, så ble samtalen flyttet over på Facebook, før de noen uker senere snakket på Skype for første gang. Nå kommuniserer de hver eneste dag, flere ganger om dagen. Både på Skype, messenger, sms og snap.

– Han var helt lik meg. Vi liker de samme tingene, vi har den samme musikksmaken. Jeg likte ham og fortalte ham det. Og han likte meg, sier Lucy, via Skype fra byen Chichester i England.

Erling skyper med Lucy

SKYPER: Det unge kjæresteparet kan snakke sammen så lenge som i fem timer om dagen. Men det er ikke alltid de sier så mye, noen ganger sitter de bare stille å gjør lekser på hvert sitt skrivebord.

Foto: Henriette Mordt / NRK

En tåre kan fortelle oss noe

Siv Frøydis Berg ved Nasjonalbiblioteket

Forskningsbibliotekar Siv Frøydis Berg skriver på en boksamling som skal handle om brevene i Nasjonalbibliotekets samling.

Foto: Henriette Mordt / NRK

Idéhistoriker og forskningsbibliotekar Siv Frøydis Berg jobber ved Nasjonalbiblioteket, der hun skriver på en bokserie om bibliotekets samling med gamle brev.

– Tingens aura, ekthet og de fysiske minnene i tingene forsvinner i en sms, sier hun.

På et lite rom inne på spesiallesesalen på biblioteket har hun fått hentet opp noen av de gamle brevene. Det er her man må sitte for å se på dem. Jakker og vesker må settes igjen utenfor. I tillegg må man si ifra minst en dag før, hva det er man vil titte på.

Samlingen blir nemlig oppbevart i et magasin under bakken, sammen med resten av det som blir kalt «Nasjonens hukommelse». Fordelt på 30 000 hyllemeter oppbevares tidsskrifter, fotografier og andre historiske dokumenter som tas vare på for ettertiden.

Deriblant en rekke gamle kjærlighetsbrev fra kjente personer, som Hamsun, Nansen og Peter Andreas Munch.

– Hvert dokument, hvert brev har sin historie. Det er noe fysisk, noe vi kan ta på, som forteller en historie i seg selv utover det som står skrevet, sier hun.

Berg er opptatt av det materielle ved et brev. Hun mener man mister en liten del av historien ved at kjærlighetsbrevet er blitt digitalisert.

– I et brev kan man kanskje se hvordan hånda skalv da det ble skrevet, spor etter tårer eller hvor mange ganger et brev er brettet. Alt dette forteller oss noe. Det er et menneske som en gang har ført en penn over arket eller pergamentet. Det er en tilstedeværelse i selve brevet, sier hun.

En slik tilstedeværelse kan man for eksempel se i brevene mellom den kjente historikeren PA Munch og hans kone Natalia Linaae. «Istedenfor din person, fikk jeg de døde bokstaver» skrev hun lengtende i ett av kjærlighetsbrevene til mannen som etter hvert ble hennes ektemann.

Brev fra Natalia Linaae til Peter Andreas Munch

Slik ser det ut når man skriver ut arket, men fortsatt har mer på hjertet. Ved å bruke ulike farger i ulike retninger fikk Natalia Linaae plass til å skrive enda mer om lengselen etter ektemannen PA Munch.

Foto: Henriette Mordt / NRK

For å få plass til alt hun hadde på hjertet skrev hun både på rett og på tvers i ett av brevene. Etter å ha skrevet ut arket den ene veien, fortsatte hun bare med en annen farge på blekket den andre veien. På den måten kunne brevet leses fra flere sider samtidig som hun ikke brukte for mye av brevpapiret, som var dyrt på den tiden.

Og nettopp det å kunne se en slik tilstedeværelsen mener Berg er viktig også i det historiske aspektet. For når kjærlighetsbudskapet ikke er håndskrevet, men sendt som en sms, mener Berg at man taper en del av dokumentasjonen.

– Om det er brev fra berømte personer, som Nansens kjærlighetsbrev, eller om det er tjenestepikens brev på vei hjem til familien, så er ulike store og små settinger dokumentert i disse brevene. Uten disse fysiske objektene tilgjengelig, så mister vi jo tilgangen til store og små hendelser i fremtiden, sier hun.

Leser for hverandre

Kristian leser brev

LANGE BREV: Åshild og Kristian sendte brev hver eneste uke, og brevene kunne være så lange som fire håndskrevne dobbeltsider.

Foto: Nadir Alam / NRK

I stua hjemme i Ås har Kristian og Åshild Pedersen funnet frem brevene igjen. De har tatt vare på alle sammen. Konvoluttene er litt slitte i kantene. Frimerkene er røde, og adressen er håndskrevet med blå penn. «Herr Kristian Pedersen», står det på flere av dem.

Den siste tiden har Kristian lest brevene for Åshild. Hun er ikke så ivrig på å lese dem, for da begynner hun bare å gråte. Hun blir så rørt av å tenke tilbake. Derfor leser Kristian også brevene som Åshild har skrevet.

Kjæreste Kristian.
Ja, i kveld er det lørdagskveld og jeg sitter her på rommet ene og alene og lengter etter deg. Kunne jeg dikte så skulle jeg ha skrevet et langt dikt om lengselen min etter deg, Kristian.

Åshild, i brev til Kristian

– Det er så sterkt å ta de frem igjen, sier Åshild Skjulhaug Pedersen.

Etter det første brevet i 1950 holdt de sammen en stund. Men da Kristian dro i militæret samme år mistet de kontakten.

– Men så lå det gamle minnet av Åshild i.

Derfor tok Kristian igjen kontakt med Åshild. Det var først i 1953, da Kristian dro på Statens gartnerskole i Levanger, at brevutvekslingen for alvor begynte. I mellomtiden var de blitt kjærester og ringforlovet.

Hver uke skrev de brev for å fortelle hverandre om livene sine, den siste sladderen som var verdt å få med seg og for å beskrive hvor mye de lengtet etter hverandre.

– Jeg var håpløs altså, på det tidspunktet i livet. At ikke vi kunne se hverandre. Det preget dagene mine og livet, i det hele tatt. Så jeg skrev om det, sier han.

– Jeg skrev om det jeg følte for han, om lengselen etter han, legger hun til.

Moderne kjærlighetsbrev

Som i kjærlighetsbrevene til Åshild og Kristian Pedersen, snakker Lucy og Erling om hverdagene sine, trøster hverandre dersom noe er leit eller sier de at savner hverandre. Men de trenger ikke å vente like lenge på respons.

Erling og Lucy sammen

I sommer var Erling i England, der han besøkte Lucy. Etter å ha snakket sammen i ett år fikk de endelig møte hverandre. Til jul kommer Lucy til Norge for å besøke Erling.

Foto: Privat

– Vi kan følge med på hverandre hele tiden, vi får oppdateringer hver dag, hver time. Jeg tror det hadde vært vanskelige å være sammen hvis vi bare kommuniserte i form av brev. Da får man får ikke den samme kontakten, sier han.

Iblant kan de sitte i timevis pålogget Skype, uten å egentlig si så mye til hverandre. De er bare sammen, på hvert sitt rom i hvert sitt land.

– Det lengste er fem timer, tror jeg, sier hun.

– Noen ganger kan jeg nesten glemme at vi er i forskjellige land, men så kommer jeg på at han er altfor langt unna.

– Men det at vi kan se hverandre på skjermen gjør at avstanden ikke blir så lang, sier han.

– Er denne kommunikasjonen en form for moderne kjærlighetsbrev?

– Det er moderne kjærlighetsbrev. Det er lik kommunikasjon, i ulike form.

– Jeg føler at det er gode og dårlige sider ved begge deler. Et brev tar mye lengre tid før det kommer frem, man får kanskje hele historien istedenfor småbiter. Også går man kanskje å gleder seg mer til det. Mens sms får man hele tiden. Men det kan være mye følelser i den kjappe kommunikasjonen også, sier Erling.

Paret har tatt vare på noen av de første meldingene de skrev til hverandre. De er lagret på datamaskinen.

Ett år etter at de først begynte å chatte dro Erling til Engeland for å møte Lucy. Selv om de kjente hverandre godt, var det nervepirrende å stå på flyplassen å vente på å se kjæresten sin for første gang.

– Jeg var så nervøs. Jeg gråt tre ganger før jeg kom til flyplassen. Men det var så fint å treffe han på ordentlig, i motsetning til bare å se ham på en skjerm. Det var så fint, sier hun.

I jula skal Lucy besøke Norge for første gang.

Like romantiske som før

Helene Uri

Språkforsker og forfatter Helene Uri tror folk er like romantiske i sms eller snap, som man var i gammeldagse kjærlighetsbrev.

Foto: Henriette Mordt / NRK

Forfatter og språkforsker Helene Uri husker godt hvordan hun kunne bruke en liten evighet på å bli enig med seg selv om hvilken farge blekket burde ha i kjærlighetsbrevet hun skrev på, for å best mulig signalisere hva hun følte. Detaljene var viktig. Slik tror hun det fortsatt er, selv i en mail eller sms.

– Den største forskjellen er hastigheten, mener hun.

Men utover at det tidligere tok mye lengre tid å få svar, så tror ikke Uri det er de store forskjellene i innholdet i nye og gamle kjærlighetsbrev.

– Jeg tror det er lett å tenke, når vi ser tilbake på publiserte kjærlighetsbrev fra kjente personer, at de var mer romantiske før. Men det er nok det gammelmodige ved språket som besnærer oss moderne mennesker.

– Jeg tror vi er akkurat like romantiske i dag, som de var den gangen. Jeg tror på mange måter vi er flinkere til å snakke om følelser, så det er nok bare en annen måte å være romantisk på, sier hun.

Likevel tror hun at tidsaspektet kan ha en innvirkning på hva man sier og hvordan man sier ting. I en sms, som nesten er som en samtale, blir planleggingshorisonten på hva man skal si mye kortere.

– Jeg tror nok at det slipper ut usensurerte ting. Men vi er jo også var på dette, fordi vi er blitt vant til disse nye mediene. Men det er klart at risikoen for at det glipper av gårde noe man kanskje ikke ville skrevet, dersom vi hadde hatt lengre tid, den er jo selvfølgelig til stede, sier Uri.

Kjærlighetsbrev

MERKET GODT: Alle brevene til Kristian og Åshild er merket med dato og nummerert i rekkefølgen de ble skrevet i. De oppbevares i en stor eske, og nå og da tar Kristian de frem for å lese for Åshild.

Foto: Nadir Alam / NRK

– Det ble oss to

Brevene til Kristian og Åshild Pedersen tok lang tid å skrive. Og de er lange, noen fire-fem dobbeltsider. Ordene ble nøye overveid før de sirlig ble ført på brevpapir. Han skrev mens han lå på senga si, inne på rommet han delte med en annen, på internatet på gartnerskolen. Hun satt ved pulten sin, inne på kvistrommet hun lånte over butikken hun jobbet i, i Harstad.

Jeg har det bare bra, men håper jeg får det bedre når du kjem. Du får ha det rikitg bra, med en hilsen fra meg. Riktig kraftig klem og en masse kyss, fra din Kristian.

brev fra Kristian til Åshild

Dersom det gikk for lang tid mellom hver gang, ble Kristian bekymret.

– Da begynte jeg å lure på om det var noen andre inne i bildet, ler han og legger til.

– Kontakten med brevene gjorde nok at ...

– ... at vi holdt ut, avbryter Åshild.

– Det gjorde nok at hverken jeg eller du skeiet ut. Det ble oss to, sier Kristian rolig.

I 1954 kom Kristian hjem igjen fra gartnerskolen, og det ble holdt bryllup i Trondenes kirke i Harstad. Bryllupsreisen gikk til Levanger, slik at Åshild skulle få se alle stedene Kristian hadde skrevet om i brevene sine.

To døtre, fem barnebarn og et langt ekteskap senere er det fint å mimre om gamledager.

– Vi har levd et langt liv og det er mye som har skjedd. Vi har gått sammen i mange år. Etter at jeg begynte å lese brevene igjen, så har jeg opplevd tiden på nytt igjen. Jeg er blitt helt. Jeg er blitt helt sånn, nyforelsket, sier Kristian Pedersen og smiler lurt.

Kristian og Åshild leser gamle brev for hverandre