Anita Mariel Edvardsen

FREMOVER: – Hadde jeg blitt voldtatt igjen, hadde jeg hele tiden hatt i bakhodet at dette skal du anmelde med en gang. Det må du.

Foto: Kaja Staude Mikalsen / NRK

Et lett offer

Blinde, døve og funksjonshemmede er svært sårbare for seksuelle overgrep. Anita Mariel Edvardsen kunne ikke se angrepet som kom.

Kaja Staude Mikalsen

– Jo mer jeg kjempet, jo mer voldsom ble han. Han holdt begge hendene mine fast med den ene hånda, mens han la den andre på halsen min som et kvelertak. Det oppfattet jeg som en advarsel. Dette kan skje hvis du ikke gir deg. Det var da jeg skjønte at han kom til å gjennomføre uansett. Jeg ga opp.

Premissene for besøket var klare. Ingen fysisk kontakt. Besøket måtte skje på dagtid. Ingen alkohol eller rus var tillatt.

Reglene ble overholdt i mange timer, før han plutselig kastet seg over henne. Voldtekten var grov og smertefull. Hun blødde fra skrittet.

– Jeg gikk på en måte ut av denne verden og inn i en annen, i en slags transesituasjon. Jeg prøvde å ikke være der. Jeg var utenfor meg selv.

Timene etterpå er uklare. Hun husker at hun låste døren, for det tenkte hun var viktig. Hun begynte å komme til seg selv igjen da vannet i dusjen ble iskaldt.

Blind vold

En vinternatt i 2009 slet Anita Mariel Edvardsen med å få sove, og ringte til en pratelinje. Der fikk hun god kontakt med en mann som var både vennlig og høflig.

De snakket sammen i nærmere 13 timer på telefon. De ble enige om å møtes. Han skulle komme på besøk hjem til henne.

– Vi hadde ikke snakket om sex i det hele tatt før møtet. Jeg stolte på han, dum som jeg var. Da jeg fortalte han at jeg var blind, var han veldig tydelig på at det hadde ingenting å si. Det var hvordan jeg var som person som var det viktigste.

Det var hyggelig å ikke bli sett på som «den blinde».

– Likevel kan jeg ikke se et angrep før det kommer. Jeg var helt uforberedt.

Da han dro ble hun liggende urørlig i sengen i mange, mange timer.

Anita Mariel Edvardsen

ØYNE AV GLASS: I dag er Anita Mariel Edvardsen 39 år gammel. Hun ble fullstendig blind da hun var 19. Hun er fra Trondheim, men har bodd i Oslo i mange år.

Foto: Kaja Staude Mikalsen / NRK

En ubuden gjest

Tenkt deg at du er blind og redd. Du vet ikke om gjerningsmannen står utenfor døren din eller venter på favorittkafeen din. Det er skummelt å ikke kunne se hvis du føler deg truet.

Det kan sikkert være vanskelig for mange å forstå hvorfor ikke Anita Mariel Edvardsen kuttet kontakten tvert. Men etter overgrepet fortsatte kontakten i lang tid. Han ringte og sendte meldinger, og hun svarte.

Hun beskriver han som svært manipulerende.

– Han brukte veldig mye tid på å overbevise meg om at dette var fullt og helt min egen feil. Han sa det så mange ganger at jeg nesten begynte å tro det selv.

– Han sa at han brydde seg om meg. Jeg ringer deg jo, jeg bryr meg ikke bare om sex. Jeg tenkte at hvis jeg anmeldte han etter at vi hadde snakket så mye, så kom uansett ingen til å tro meg.

Hun konfronterte han med voldtekten, men den nektet han for.

– Han sa han ikke mente noe vondt med det, og det var uansett jeg som hadde latt han komme hjem til meg. Til slutt så begynte jeg å innbille meg at vi var venner. Men venner var vi overhodet ikke!

I 2010 kom han hjem til henne på nytt. Han ville si unnskyld, og han visste jo uansett hvor hun bodde. Plutselig var han på vei.

Han kom på besøk, prøvde seg, men trakk seg til slutt unna. Hun truet med anmeldelse, og endelig stoppet kontakten. Hvert fall for en stund.

Tre år senere

Tiden gikk, og hun prøvde å fortrenge voldtekten. Da hun var på et seminar om sex og samliv i regi av Norges Blindeforbund ble praten om overgrep for mye for henne.

– Jeg ble så kvalm at jeg måtte kaste opp. Da skjønte jeg at dette her blir jeg ikke kvitt.

Hun snakket lenge med sexolog Stine Kühle-Hansen, som holdt foredraget. Etterpå bestemte hun seg for å gå til politiet.

Her er et utdrag fra et brev sexologen sendte til Anita Mariels advokat etter de to hadde snakket sammen.

Utdrag fra brev fra sexolog til advokat
Foto: Kaja Staude Mikalsen

Skitten, ekkel og ødelagt

I 2012 anmeldte Anita Mariel Edvardsen mannen for voldtekt i 2009 og voldtektsforsøk i 2010.

Politiet ga han besøksforbud og begge to ble avhørt hver for seg. Mannen innrømmet at de hadde hatt sex, men sa at det var frivillig. Han mente også at det var Edvardsen som hadde tatt initiativ til samleiet.

Historiene var svært motstridende. Det fantes ingen fysiske bevis etter voldtekten. I 2013 ble saken henlagt på grunn av bevisets stilling.

– Jeg ville møte han i en rettssak, ansikt til ansikt, men det fikk jeg ikke. Jeg så hvor lite som skjedde da jeg anmeldte, og jeg hadde håpet på mye mer. Det er jeg fortsatt veldig sint og skuffet for.

I ettertid fikk hun heller ikke voldsoffererstatning.

Hvorfor tok det så lang tid før du anmeldte?

– Jeg skammet meg. Jeg tenke også at hvis jeg anmelder så får folk vite hvor dum jeg har vært. Jeg følte meg skitten, ekkel og ødelagt.

Ikke visste hun da at det var noe som het voldtektsmottak heller.

– Jeg hadde uansett ikke klart å ringe noen for å spørre om de kan kjøre meg noe sted etterpå. Jeg følte meg som en idiot. Ikke hadde jeg turt å gå ut døra heller. Jeg kunne ikke vite om han sto utenfor døren min, eller var på vei tilbake.

Trolig store mørketall

Det finnes svært lite forskning på overgrep og voldtekt av personer med nedsatt funksjonsevne.

Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2012 viser at én av ti med nedsatt funksjonsevne sier de har vært utsatt for vold eller trusler, mens det kun er to prosent i befolkningen generelt.

Forskning sier også at dette er en gruppe der faren for fysiske, seksuelle eller institusjonelle overgrep er to til tre ganger større enn for resten av befolkningen.

– Vi er ganske sikre på at dette er grupper som lever med større utsatthet for vold, trusler og overgrep enn det befolkningen generelt gjør. Vi ser også at det er veldig få saker som blir anmeldt. Derfor tenker vi at det sannsynligvis er store mørketall, sier Bjørn Lescher-Nuland, fungerende avdelingsdirektør i likestillingsavdelingen i Barne-, ungdoms- og Familiedirektoratet (Bufdir).

Norsk og internasjonal forskning viser er at kvinner med funksjonsnedsettelse utsettes for de samme former for vold og overgrep som kvinner generelt.

Bjørn Lescher-Nuland, fungerende avdelingsdirektør i likestillingsavdelingen i Bufdir

– Det er viktig å anmelde, så mørketallene kan bli mindre, sier Bjørn Lescher-Nuland.

Foto: Bufdir

– Det ser likevel ut til at frekvensen på noen områder er høyere og overgrepene av grovere karakter enn for kvinner generelt, sier Lescher-Nuland.

En dobbelbyrde

DIXI Ressurssenter er et senter som arbeider for å hjelpe voldtektsutsatte og deres pårørende. Daglig møter de personer som har vært utsatt for diverse overgrep.

Hvorfor er døve, blinde og andre med nedsatt funksjonsevne mer utsatt for dette enn andre?

– De er rett og slett et enklere offer. I tillegg er det veldig mange i den gruppen som har et avhengighetsforhold til andre personer, og trenger mye omsorg. De må stole på veldig mange, og får derfor kanskje en annen måte å definere egne grenser på. De har også færre strategier for å komme seg unna, forteller Rannveig Kvifte Andresen, daglig leder på DIXI.

Dixi, Rannveig Kvifte Andresen dalig leder.

– Vi må snakke om at overgrep finner sted i alle miljøer, sier Rannveig Kvifte Andresen, daglig leder på DIXI.

Foto: Kaja Staude Mikalsen / NRK

En blind person vil også ha vanskeligheter med å identifisere en overgriper.

– Flere vil nok også si at en blind person er lett å nå frem til. At hun kanskje ikke føler seg så attraktiv så man lett kan smigre seg innpå, sier Andresen.

På DIXI er det få personer med nedsatt funksjonsevne, men det har vært noen.

– Min erfaring er at flere sier at voldtekten er en tilleggsbelastning. En dobbelbyrde. Men det er de samme reaksjonen hos disse personene etter et overgrep som hos andre.

Man antar at bare 10 prosent av alle voldtekter blir anmeldt. Tall viser at omtrent 80 prosent av voldtektene som faktisk blir anmeldt også blir henlagt.

Tabu

Norges Blindeforbund er en service- og interesseorganisasjon for blinde og svaksynte i Norge.

Forbundsleder Unn Ljøner Hagen forteller at de sjeldent hører om voldtekt og overgrep blant blinde i organisasjonen.

Unn Ljøner Hagen, forbundsleder i Norges Blindeforbund

– Det er veldig trist å se hvor lite forskning det finnes på overgrep mot folk med nedsatt funksjonsevne i Norge i dag, mener Unn Ljøner Hagen.

Foto: Kaja Staude Mikalsen / NRK

– Det i seg selv er nok litt rart. Det har nok også være litt tabu å snakke om det. Men vi har preventive tiltak, fordi veldig mange blinde har sitt nettverk nettopp innenfor denne organisasjonen.

Blant annet har de etablert trygghetsgrupper hvor man kan få veiledning og rådgivning. Alle har taushetsplikt.

– Det bør etableres et nødnummer som alle vet at man kan ringe. Så tror jeg vi må ha mer kunnskap. Vite mer om mørketallene, om hvor det skjer og hvordan det skjer, så man kan bli tryggere. Folk må rett og slett si fra.

Slipper lett unna

Men det er svært få som faktisk tar kontakt med politiet og anmelder et overgrep eller en voldtekt, viser tall og forskning.

Anita Mariel Edvardsen forteller at hun kjenner to blinde som sier at de har blitt misbrukt og voldtatt.

– Jeg har også flere synshemmede venner, og jeg kjenner nesten ingen som ikke kjenner noen som har blitt utsatt for overgrep. Stort sett har ingen av disse turt å anmelde, for de er redde for å ikke bli trodd.

Hun har også hørt om tilfeller hvor nær familie utnytter personer som har et handikap.

– Noe som jeg synes er ekstra skremmende, som jeg dessverre også vet er sant, er at kriminelle sprer til hverandre at hvis man voldtar blinde eller døve, så kommer man unna med det.

«Straffet» i syv år

I slutten av juli i år måtte Anita Mariel Edvardsen (39) igjen si fra til politiet, da mannen tok kontakt med henne på telefon.

Hun ba om et nytt besøksforbud, med det fikk hun ikke. Hun fikk heller ikke gjenåpnet saken. Den siste tiden har ikke vært enkel.

– Jeg hadde endelig begynt å tenke at jeg kanskje tør å få meg en kjæreste, hvis jeg noen gang er så heldig at noen vil ha meg. Men nå skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare det. Han har fått frem alle de vonde minnene igjen.

Hun er redd for å sove og har mye mareritt.

– Alt har blitt ødelagt. Nå er jeg straffet på syvende året for voldtekten.

Hun opplever situasjonen som svært urettferdig.

– Jeg mener at strafferammen for voldtekt bør økes til minst fire år, og helst mer enn det. Hvis straffen blir lavere enn den er i dag, så skaper det mer utrygghet for ofrene. Det gjør det også lettere å voldta, fordi straffen uansett er så lav at det betyr lite. Det bør også være en mye lavere terskel for å få en rettssak, spesielt hvis offeret selv ønsker det.

Et besøksforbud gjelder også bare for ett år av gangen. Det mener hun er alt for lite.

– Personen som ønsker besøksforbudet bør ha makt til å eventuelt oppheve det når de selv er klar for det, uavhengig av hvor lang tid det tar.

Neste år er det Stortingsvalg. Da forventer hun at voldtekt skal bli et viktig tema under valgkampen.

– Blir det ikke det, så er det en stor skam. Jeg forventer at noe gjøres. Og løfter betyr ingenting, hvis de ikke blir holdt.

Selvtillit og selvrespekt

På tross av mye motgang, angrer hun ikke på at hun anmeldte.

– Jeg anmeldte i håp om at en eller annen dag, så vil noen andre gjøre det samme. Hvis jeg kan hindre at noen andre blir voldtatt, eller hjelpe til med at han en gang blir dømt fordi jeg sa fra, så var det verdt det.

Men at mange har problemer med å anmelde er ikke vanskelig å forstå, spesielt ikke for henne. Når man har dårlig selvtillit i utgangspunktet, kan det være utrolig vanskelig å si fra.

– For meg er det én ting som heter selvtillit og én ting som heter selvrespekt. Jeg må legge vekk alt jeg synes er dårlig ved meg selv. Selvrespekt er å tenke: dette er uansett ikke rettferdig! Det eneste som teller nå, er at jeg er voldtatt, og det må jeg prøve å gjøre noe det.

Det gir selvrespekt. Og da er man kanskje ikke et så lett offer, likevel?

Anita Mariel Edvardsen

FREMOVER: – Hadde jeg blitt voldtatt igjen, hadde jeg hele tiden hatt i bakhodet at dette skal du anmelde med en gang. Det må du.

Foto: Kaja Staude Mikalsen / NRK