Da vinden snudde

– Vi må fly fortere! Pasienten er kritisk skadd. 34 grader og lav puls! 20 minutter igjen nå. Er du med oss?! Er du der?

– Ja.

Men bare halvveis. Han kan høre ambulansepersonellet, men han kan ikke se dem lenger.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å skulle dø. Særlig når det egentlig ikke føles som noen ting.

– Det var som å sovne i et mørkt, kaldt rom -helt alene- uten noen bekymringer. Bare svart fred, forteller Dennis.

– Du skal få noe som varmer!

Raskt er han tilbake. Hjertet pumper. Han kan se. Han møter blikket til mannen ved siden av han. Begge to vet veldig godt hva som akkurat holdt på å skje.

– Velkommen tilbake.

– Tusen takk.

Når vinden snur

28. august 2015. Dennis Kakis skal fullføre sitt fallskjermhopp nummer 260. Det har vært hans store lidenskap i fire år.

Før han og kompisene fra Oslo fallskjermklubb kaster seg ut av flyet, har de satt opp flere landingspunkter. Man måler vinden og beregner så hvor man kommer til å lande. Motvind bremser, medvind gir gass.

20-30 meter fra bakken snur plutselig vinden 180 grader. Motvind blir til medvind, og situasjonen er ute av kontroll.

Dennis har to valg. Enten kan han treffe hangaren, eller så kan han treffe bakken og forhåpentligvis klare å bremse før han suser inn i den harde husveggen. Han går for siste alternativ.

I det Dennis lander, treffer rumpa og korsryggen en tømmerstokk bare få meter fra husveggen. Farten er nærmere 60 km/t.

– Jeg kjente med en gang at ryggen min var knust. Ring luftambulanse!

Dennis filmet ulykken med eget Gopro-kamera på hjelmen. Se videoen her:

Å blø innvendig

Se for deg at du har vært ute og jobbet i stekende sol en hel dag, men du har ikke drukket en eneste dråpe vann. Du er glovarm, dehydrert og utslitt.

Plutselig får du et iskaldt glass vann med isbiter. Du styrter det.

Det iser nedover svelget, brystkassa og magen.

– Sånn kjentes det ut. Bare at det var glovarmt, og på innsiden av ryggraden. Det var ganske skummelt å føle kraftige indre blødninger.

På Ullevål

Et team av helsepersonell møter Dennis og luftambulansen på helikopterrampa på Ullevål sykehus en drøy halvtime senere. Herfra skal ting gå fort.

Det er bare rette ganger. Ingen svinger, trapper, heiser eller andre ting som kan bety en fatal forsinkelse.

Det er akkurat som du ser på film. Pasienten ligger i en seng, som blir rullet avgårde i et veldig tempo med leger og sykepleiere på hver side. Lamper og lys blinker. Folk snakker i munnen på hverandre.

– 60 over 70! 80 her!

Inn på operasjonsbordet. Sterile omgivelser. Leger med uniform og hansker gjør seg klar til operasjon. Røntgenbilder av ryggen til Dennis ligger på rad og rekke på en lys skjerm.

– Legene tittet på bildene, på hverandre, på meg og på bildene igjen. Jeg så at de ristet på hodet, forteller Dennis.

Skadene var så omfattende at operasjonen måtte utsettes. Spesialister ble tilkalt, og dagen etter ble han operert. En operasjon som egentlig skulle ta åtte timer, tok tolv.

«Ut av deg sjæl-opplevelse»

Noen dager har gått, og Dennis ligger på intensivavdelingen.

Han har ligget stiv som en pinne i flere dager, med full overvåkning hele døgnet. Nå skal han sitte oppreist. Han er kraftig bedøvet.

Plutselig hører han er veldig høy og irriterende lyd. Det høres ut som en gammel gubbe som skriker av full hals.

– Kan ikke han der holde kjeft, tenker Dennis forbanna, helt til han skjønner at det faktisk er han selv som skriker.

Han vil ikke være med på dette lenger. Gang på gang prøver han å svime av, men det går ikke. Skrikinga fortsetter.

– Jeg trodde virkelig ikke at det var jeg som skrek. Jeg så meg selv utenifra, og ble veldig skremt.

Bæsjebleier og ugjenkjennelig speilbilde

Dennis er fra Oslo. Han har alltid vært glad i fart og spenning. Skateboard, snowboard, fallskjermhopping, vindsurfing og BMX.

Det har alltid vært om å gjøre å hoppe høyest, gjøre de beste triksene, være raskest og sterkest. Ingen begrensninger.

Men da vinden snudde, snudde også livet til Dennis.

Det aller, aller verste var bleieskiftinga. Noe mer nedverdigende har han aldri opplevd. For når du er lam fra livet og ned, så merker du ikke at du bæsjer på deg. Du bare lukter det.

– Den ene søte sykepleieren etter den andre kom inn for å skifte bleie på meg. Det var så skammelig og fælt. Og selv om det ikke var min feil, så gråt jeg ofte. Det var så flaut.

Etterhvert kunne han dusje alene i rullestol. En kveld han hadde dusjet, rullet han forbi vinduet på rommet sitt på vei tilbake til sengs. I vinduet så han sitt eget speilbilde.

– Jeg kjente ikke meg selv igjen. Jeg så så utrolig svak ut. Da felte jeg også noen tårer.

Dennis filmet mye etter operasjonen for å lage videodagbok. Det har vært mange tøffe dager.

Barn hører ikke alltid på de voksne

Når du er lenket til en seng, i en kropp som føles fremmed, i et liv som føles som noen andres, i et hjem som ikke er ditt, er det, om ikke annet, én ting du har ubegrenset med: Tid. Tid til å tenke.

– Dette er bare midlertidig. Jeg kan ikke fortsette å leve sånn. Dette er ikke meg.

Hvem er det som leges fortest? Hvem kommer seg raskest på beina igjen? Jo, det er barn, tenkte Dennis.

Men hva er det de har som ikke jeg har?

– De har masse energi. De er flinke til å se det positive i ting. De er lekne, nysgjerrige og stae. De har ikke hørt alle skremselshistoriene, og har derfor ikke en underliggende frykt som skaper bekymringer og stress. De tør å prøve. De er uredde, fordi de ikke kjenner sine egne begrensninger.

Han bestemte seg for at han måtte tenke mer som et barn.

Ikke minst, så hører ikke alltid barn på de voksne. Det gjorde ikke Dennis heller. Han nektet rett og slett å høre på de som sa at han aldri skulle kunne gå igjen. Det kunne han ikke godta.

– Det å finne barnet i meg gjorde det lettere for meg å reparere meg selv. Hjernen er utrolig mektig og påvirker kroppen veldig. Samtidig som vi mater kroppen med sunn mat og trening, må vi mate hjernen med sunne tanker.

Sakte, men sikkert, snudde vinden.

Sikt mot stjernene - land på månen

– Men det var veldig vanskelig. Jeg fikk stadig beskjeder som «nå må du høre på oss som har peiling». Legene var redd for at jeg skulle bli skuffet og lei meg hvis jeg ikke klarte det. Men jeg sikter heller mot stjernene, så kanskje jeg lander på månen.

Det startet med en liten bevegelse i stortåa.

– Når du er i en slik situasjon, så blir du takknemlig uansett hva slags fremgang du har. Da kan man like godt sette seg høye mål.

Dennis satte seg nye mål ofte.

– De neste dagene skal jeg prøve å bevege venstre store tå. Denne uken skal jeg klare å bevege høyre fot.

Sakte, men sikkert, ble han bedre. Dennis nektet å godta sine egne begrensninger.

Veien tilbake

Sunnaas er landets største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering. Dennis ble sendt dit den 10.september, etter å ha være på Ullevål sykehus i nesten to uker.

Der ble det blant annet funnet et brudd i annen korsryggvirvel og biter inni benkanalen hvor nerverøttene går.

For å sette bruddet sammen, måtte legene operere inn skruer og stag, så ikke bruddet skulle skli ytterligere.

– Det vil si at han hadde litt bevegelse, men det var ganske uttalte lammelser i bena, forteller Thomas Glott, avdelingsoverlege på ryggmargsskadeavdelingen på Sunnaas sykehus.

I Dennis sine journaler fra Ullevål er skadene etter operasjonen beskrevet som «inkomplette».

– Det betyr at det er opptreningspotensial. Men det er absolutt ingen som kan gi noen garantier om fremgang. Man er helt avhengig av at pasienten legger inn en stor innsats og jobber hardt, sier Glott.

Det er veldig vanskelig, nærmest umulig, å stille noen prognoser om pasienten vil kunne gå igjen eller ikke kort tid etter en slik ulykke som Dennis var utsatt for.

– Ser man fremgang, så er det veldig vanskelig å si hvor god man kan bli. Man vil ofte se at mange pasienter er avhengig av rullestolen lenge, selv med en inkomplett skade, sier avdelingsoverlegen.

Dennis har også hatt flere opphold på Catosenteret, et rehabiliteringssenter i Son. Der har han trent mye sammen med fysioterapeut Synnøve Løkvold Holmen.

– Da Dennis kom hit første gang var han veldig preget av det som hadde skjedd, og de beskjedene han hadde fått. Han hadde blant annet mye søvnproblemer, smerter og uavklarte fysiske skader som tok mye energi.

Selv har hun jobbet som terapeut i 14 år. Hun er veldig imponert over Dennis sin fremgang.

– Hans positivitet smitter, og det er det mange som kunne lært noe av. Dennis skal ha veldig mye av æren for at han har kommet så langt som han har. Han har hele tiden jobbet veldig hardt, sier Holmen.

Fake it til you make it

Beinhard trening. Leger, spesialister, rehabiliteringssenter og fysioterapi. Og ikke minst, en god porsjon flaks.

Ni måneder senere er Dennis på beina igjen.

– Å trene er selvfølgelig veldig viktig. Men å kunne prate med andre pasienter og dele erfaringer, er noe av det som har hjulpet meg aller mest gjennom dette. Å dele tips og triks, og bare kunne snakke med noen som har vært, eller er, i en lignede situasjon som deg gir så mye hjelp.

Ikke minst er Dennis sta. Og utålmodig. Og veldig positiv. Men å holde seg positiv, er faktisk noe av det aller vanskeligste.

– Man kan ikke være i en sånn tragedie og bare gå rundt å smile. Det er jævlig dritt. Det er ikke til å legge skjul på at det er et helvete. Men man må faktisk bare «fake it til you make it». Man må tviholde på den positive innstillingen. Jeg løy så mye til meg selv at jeg tilslutt trodde på det, sier Dennis.

Motvind skulle bli til medvind.

I midten av mai kunne Dennis dele denne videoen med vennene sine på Facebook. Den har fått nærmere 400 likes og nesten 6000 visninger.

Mestringsfølelse

Det Dennis setter høyest i livet er opplevelser. Og kjærlighet, da. Han bestemte seg for at lammelsen skulle bli en opplevelse.

Men hva tenker man egentlig når man skal prøve å lure seg selv, og snu en tragedie om til noe positiv?

– Jeg har lært veldig mye om anatomi, kroppen, medisin og ikke minst, egne begrensninger. Jeg trengte tid til å tenke, det har jeg fått masse av. Jeg føler at dette blir en ny, verdifull historie å tilføre til livet mitt. Jeg tror jeg kommer ut som en mye bedre Dennis i enden av tunnelen. Som person er jeg nok blitt mer gjennomtenkt også.

Han har alltid vært en aktiv fyr som elsker sport. Grunnen er at han elsker mestringsfølelse. Den lidenskapen utnyttet Dennis for alt den var verdt.

– Det å bli lam - og så få tilbake følelsene igjen - det er mestringsfølelse, det! Hva blir det neste nå? Skal jeg bli astronaut? Ingenting overgår dette!

Det ga en enorm motivasjon til å fortsette.

Mellom himmel og jord

Dennis elsker å hoppe i fallskjerm. Det innebærer selvfølgelig en stor risiko for liv og helse når man elsker å kaste seg ut av et fly tusenvis av meter over bakken. Fullstendig galskap, vil noen si.

Det tar ikke Dennis mange sekundene å tenkte seg om, når jeg spør hvorfor han liker fallskjermhopping så godt.

– Friheten!

Akkurat i det du hopper ut av flyet. Det ene sekundet hvor man er hundre prosent skjerpet. Det er bare deg og himmelen, og du bryr deg ikke om ting som egentlig ikke er viktig.

Sånn er fallskjermhopping for Dennis.

– Noen ganger så føles det litt som man er i sjokk hele tiden. Man bruker masse tid og energi på ting og bekymringer som egentlig ikke er viktig. Når jeg hopper ut av flyet, så våkner jeg. Det er bare meg og himmelen. Det er helt magisk og min store lidenskap.

Noen vil kanskje si at å hoppe i fallskjerm er en ganske unødvendig risiko å ta. Å leke med døden.

– Livet er til for å feires. Vi har allerede vunnet verdens største lotteri. Man kan ikke være redd for å leve og la vær å gjøre ting som gjør deg lykkelig, mener Dennis.

– Men var det verdt det?

– Det ene hoppet var ikke verdt det. Jeg skulle gjerne ha droppet å hoppe akkurat den dagen, og heller hoppet dagen etter. Men så lenge jeg blir helt bra igjen, så ja. Det var det.

(Saken fortsetter under bildet)

13. juni 2016: Ny operasjon

Men for at Dennis skal bli helt bra, så må han opereres på nytt. Det var nemlig ingen som hadde regnet med at han kom til å kunne gå igjen så fort.

Den konstruerte ryggraden er for svak. Eller, Dennis er for sterk.

– Jeg har to stålstenger som går ned på hver side av ryggraden, skrudd inn med åtte skruer. Når jeg nå kan gå og stå, så er ikke ryggen min sterk nok til å bære meg. Legene sa at ryggen kommer til å knekke innen to år hvis de ikke setter inn mer stål.

Han gruer seg skikkelig. Han kan nemlig risikere å våkne opp lam. Igjen!

– Hvis jeg blir lam, så vet jeg ikke om jeg har ork til å gjøre alt på nytt. Det tar på å være så lenge på sykehus. Tiden går så sakte. Du har selvfølgelig mye opplegg og ting å gjøre, så tiden går også fort, men det føles samtidig som en evighet.

Uansett utfall, er drømmen å kunne hoppe i fallskjerm igjen. Å kunne hjelpe andre.

– Jeg har lyst til å jobbe som fallskjerminstruktør eller jobbe i vindtunnel. Eller jobbe som coach, motivator eller foredragsholder.

Han vil hjelpe andre som har blitt lam til å komme seg på beina igjen, både fysisk og psykisk.

Men ingen kan forutse hvilken retning vinden plutselig kan ta.