Blir satt ut av å sette folk inn

Døren helt foran i rettslokalet åpnes. Først inn kommer hoveddommeren i den sorte kappa si, bakerst i rekken av fag- og meddommere går Line Baugstø. Kledd i de vanlige klærne sine, nervøs, og med en dårlig natts søvn bak seg.

Det er første gang som meddommer i Borgarting lagmannsrett.

Med 50.000 meddommere, eller lekdommere, er Norge det europeiske landet der flest blant folk flest er med på dømme i rettssystemet, mens Litauen og Nederland for eksempel ikke har lekdommere i det hele tatt.

Inne i rettssalen ser Line Baugstø på alle menneskene som har reist seg opp. Der står mannen de snart skal høre historien til – drapsmannen – og som hun skal være med på å bestemme om fortsatt skal sitte i fengsel, eller om han nå skal bli en fri mann.

– Jeg opplever stemningen i en rettssal som nokså ladet. Du ser den tiltalte, og folkene på tilhørerbenken som du ikke aner hvem er. Det er formelt og ritualisert med faste rammer. Store stoler til fagdommerne, og litt mindre stoler til oss meddommere, forteller Baugstø.

Forfatteren som plutselig måtte forholde seg til virkelighetens drama istedenfor fiksjonen.

– Jeg må jo si at jeg savner litt av tempoet og actionen vi kjenner fra amerikanske tv-serier, sånt er totalt fraværende i norske rettssaler. Det er veldig lite «Objection, Your Honor», det går sakte og er veldig omstendelig, sier Baugstø – som likevel ser gode grunner til det.

– Det betyr at rettssikkerheten trumfer underholdningsverdien, og det er jo en bra ting.

– Hadde ikke lyst

Line Baugstø bodde på Ski i Akershus den dagen hun fikk det overraskende brevet i postkassen om at hun var plukket ut til å være meddommer.

– Jeg ble ikke noe glad. Jeg fikk nærmest litt panikk, og tenkte «nå sitter jeg i klisteret». Jeg oppfattet det ikke som noe spørsmål, men at jeg var valgt ut til dette vervet og at det var min plikt å stille. Jeg så for meg at det var tidkrevende med mye styr som å reise frem og tilbake til Oslo.

En telefon til en bekjent som allerede var meddommer ga litt trøst, dessuten syntes yngstedatteren det bare var rett og rimelig at en av hennes foreldre også gjorde en innsats i retten – slik flere av lærerne på skolen hennes allerede gjorde.

Seks år senere har også den første skepsisen snudd – nå er hun glad for å være en av «de utvalgte».

– Jeg har ikke lyst til å trekke meg nå. Oppgaven er tankevekkende, spennende og har gitt meg innsikt i mange ting jeg ikke kunne noe om, sånn som hele domsapparatet for eksempel.

Én viktig ting hun synes å ha fått bekreftet er at verden ikke er svart-hvit, men full av nyanser og gråsoner.

Og ingenting har vært enkelt.

– Det er mye lettere å felle dommer i saker du leser om og hører om utenfra, enn når du sitter der og har ansvaret for hva som skal skje.

Hanker inn på kjøpesenteret

I disse dager er muligheten til stede for at du blir stoppet på vei inn til butikken, med spørsmål om å bli meddommer.

– Vi bruker sosiale medier, annonser og kommunens nettsider, i bydelene deler de ut flyers på T-banestasjoner og kjøpesentre og kontakter borettslag, treningssentre, velforeninger, kirker og trossamfunn for å rekruttere meddommere, forteller Maren H. Blaalid i bystyrets sekretariat i Oslo.

Det er hvert enkelt kommune- eller bystyre som har jobben med å skaffe meddommere. I løpet av våren skal Oslo sørge for 10.000 personer til tingretten og lagmannsretten – heldigvis har 5.500 allerede sagt at de tar en fireårsperiode til.

Der i gården bruker de for øvrig nyvalgt SV-ordfører Marianne Borgen for alt det er verdt i jakten på meddommere. Hun gir seg nå, men startet for snart 16 år siden.

– For å si det litt svulstig, så ville jeg gjerne være en del av samfunnsoppdraget og gjøre en innsats. Men jeg var også nysgjerrig, og det må være en helt legitim grunn for å melde seg det også.

Borgen hadde selv aldri vært i en rettsak, og ville gjerne oppleve rettssystemet fra innsiden, se hvordan folk ble behandlet. Siden har hun omtrent én gang i året vært meddommer i lagmannsretten, og stort sett dømt i mindre straffesaker.

– Det har vært veldig interessant, og har spesielt gitt meg noen tanker om hvor raskt du kan bli et uskyldig voldsoffer.

Lettere for pensjonister

Grunnen til at vi i Norge har så mange meddommere, er at vervet ikke skal bli for belastende. Hver dommer møter omtrent to ganger i året.

Det forteller seniorrådgiver Iwar Arnstad i Domstoladministrasjonen.

Det er et absolutt krav at like mange kvinner som menn velges, og meddommerne skal være mellom 21 og 70 år når de starter.

Det har med jevne mellomrom kommet kritikk av at meddommerne er for gamle, for rike, for hvite.

– Det er opp til kommunene selv hvordan de vil rekruttere. Så mens man i Oslo bruker sosiale medier og stands, sitter de nok i mindre kommuner med lister og en oversikt over hvem som kan være aktuelle, sier Arnstad.

I år har domstoladministrasjonen sendt ut et brev der de minner om at kommunene skal finne en variert gruppe.

– Man velger jo gjerne folk som er lik seg selv. Uten at vi har noen statistikk på det, så ser det ut som om flerkulturelle er underrepresentert, sier Arnstad.

Dessuten påpeker han at det naturlig nok kan være lettere for pensjonister å finne tid til dette, enn det det er for unge småbarnsforeldre i arbeidslivet for eksempel.

Tøft ikke å snakke

En novemberdag måtte Line Baugstø plutselig frem med kalenderen og begynne å avlyse kursavtaler og skriveoppdrag. Fra februar skulle hun inn som meddommer i en ny sak, og det var satt av hele seks uker.

En barnedrapssak var anket, og hun var trukket ut til å sitte i juryen som skulle avgjøre om to personer skulle straffes, og i såfall hvordan.

Saken hadde fått mye omtale da den først var oppe i tingretten. Nå skulle hun og ni andre personer i en jury skyve til side alt de visste om saken og begynne forfra.

– Det er en illusjon å tro at man stiller blankt når du allerede har lest om en sak. Likevel må man jo etter beste evne prøve, sier Baugstø.

Hun synes ukene som lagrettemedlem, som det heter når man sitter i en jury, var harde. I løpet av rettssaken har du ikke lov til å snakke med noen utenfor om hva som skjer, du snakker heller ikke med noen av fagdommerne underveis.

– Det er nokså tøft ikke å kunne tømme seg til noen når man kommer hjem om kvelden. Jeg blir veldig preget av det jeg har opplevd og hørt i rettssalen, og for meg er det uvant bare å ta inn, bare lytte.

Lagrettemedlemmene blir derimot oppfordret til å snakke med hverandre, og diskutere saken underveis.

– Mange ganger var vi enige, men vi er jo ti ulike mennesker som hører ti ulike historier. Vi tar med våre egne erfaringer inn i det vi hører i rettssalen. Det synes jeg er interessant, sier Baugstø.

Til slutt skal jurymedlemmene svare et «ja» eller «nei» i spørsmålet om skyld. Det kan ta timer, og da sitter de inne på et lukket rom, maten blir levert på døra og de kan ikke forlate stedet før et klart flertall er enige.

– Da er det helt filmaktig.

Krever enormt mye

– Da jeg gikk hjemover etter at rettssaken var ferdig var jeg helt utkjørt, minnes Line Baugstø.

I ettertid har hun tenkt over om samfunnet kanskje krever litt for mye av sine borgere, når de sier det er en plikt å stille som meddommer? Med unntak av den kloke og fine rettsbetjenten som fulgte juryen under hele den lange perioden saken varte, var det lite snakk om belastningen ved å være med på en så vanskelig sak.

– Jeg står for avgjørelsene jeg har tatt som meddommer, men jeg synes det er vanskelig å vite at folk blir sittende lenge i fengsel. Jeg godtar fengsel som straff, men er ikke et sånt menneske som har noe ønske om å bure folk inne, eller gi høyere straffer.

Bestemmelsen om ikke å snakke med familie eller venner om saken og dommen gjorde det også tyngre for Line Baugstø.

– Nei vel? Skal jeg bestille psykologtime da liksom? Dette er kanskje noe de ansvarlige burde se på, foreslår hun.

Innvendingene er absolutt en aktuell problemstilling, bekrefter Iwar Arnstad i Domstoladministrasjonen (DA).

En undersøkelse viste at ingen av domstolene hadde etablert rutiner knyttet til dette. I 2013 laget DA derfor en veileder for hva som kan gjøres før, under og etter tunge saker som kan oppleves som særlig belastende for meddommerne.

Et eksempel er at fagdommer gjerne kan ta kontakt med meddommerne et par uker etter domsavsigelse for å høre hvordan de har det, og om de har behov for ytterligere oppfølging.

– Men vi har ingen oversikt over hvordan dette blir fulgt opp, medgir Arnstad.

Siste sesong for juryen?

Selve ordningen med en jury i lagmannsretten ser ut til å gå mot slutten. Det er nå et politisk flertall for å erstatte ordningen, sannsynligvis med en meddomsrett der det er tre fagdommere og fire meddommere, eventuelt to pluss fem.

Saken ligger til behandling i departementet, og nestleder i justiskomiteen Anders B. Werp fra Høyre, tror den blir lagt frem i løpet av året.

– Og det er på overtid vil jeg si. Det er lenge siden Høyesterett påpekte svakheten ved et system der en jury avgjør et skyldspørsmålet uten å komme med en begrunnelse, sier Werp.

Prinsippet med meddommere og at man skal dømmes av sine likemenn er han derimot ikke interessert i å rokke ved.

– Folkets skjønn om rett og galt skal ha sin plass i rettssystemet, det er et sunt og godt prinsipp. Det er naturlig at det fagdommerne mener, med sin erfaring fra jussen, skal veie tungt, men lekdommerne skal utgjøre et flertall.

Ni ganger det gikk galt

Nylig behandlet Høyesterett en sak der den dømte anket, fordi flere mente at en av meddommerne hadde sovnet under forsvarerens prosedyre. Anken førte ikke frem, selv om dommen åpner for at lagrettemedlemmet kan ha vært uoppmerksom.

Også andre ganger har det vært vanskeligheter knyttet til meddommerne.

• 2015: Etter åtte måneder i retten ble en meddommer i Stavanger kjent inhabil fordi han fikk status som mistenkt i en konkurssak.
• 2015: En mann truet med å ta livet av en kvinne som var trukket ut som meddommer i en straffesak mot ham, mente Troms og Finnmark statsadvokatembeter.
• 2012: En meddommer fjernes fra rettssaken mot Anders Behring Breivik fordi han skrev «Dødsstraff er det eneste rettferdige i denne saken!!!!!!!!!!» på Facebook dagen etter terrorangrepene.
• 2012: En meddommer sovnet under behandlingen av en straffesak i Drammen tingrett. En skandale, sa en av forsvarerne og saken ble anket.
• 2012: En kvinne fra Lofoten glemte å møte i tingretten til tross for at hun var innkalt som meddommer. Hun fikk 2500 kroner i rettergangsbot.
• 2010: Mens 50-åringen var meddommer i Oslo tingrett, ba han venner på Facebook om forslag til straff mot fire menn som var tiltalt for grovt ran. Dermed måtte hele saken opp på nytt.
• 2001: Flere meddommere ble kjent inhabile i Orderud-rettssaken. Én fordi han var nabo til en lensmannsbetjent. – Dette begynner å ligne på en såpeopera. Hele Sørum kan jo i praksis kalles naboer, sa meddommeren.
• 1999: En rettssak måtte opp på nytt fordi en meddommer hadde for dårlig hørsel til å få med seg forklaringene i en incestsak.
• 1999: En 76 år gammel meddommer sovnet midt under behandlingen av en drapssak i Drammen byrett. Dommeren måtte avlyse saken som ble utsatt nesten et halvt år.