– Tenk om barna blir knivstukket

En dag møtte ikke Noor opp på skolen. Hun kom seg ikke ut av blokka hun bor i.

– Jeg skulle på skolen, men heisen var ødelagt så jeg måtte ta trappa. Der fant jeg to menn som lå og sov, jeg ble redd og gikk hjem til mamma. Hun sa at jeg skulle vente, men de gikk ikke, forteller Noor.

Hun kjente ikke mennene, så hun visste ikke hvordan de hadde reagert hvis hun vekket dem. I oppgangen hennes er det alltid mange hun ikke kjenner, mange som kommer fra andre steder – siden døra nede står åpen det meste av tiden.

Noor er akkurat ferdig med sjetteklasse og har bodd i Kolstadgata 7 på Tøyen i Oslo hele livet. Den åtte etasjer høye mursteinsblokka med til sammen 70 kommunale leiligheter har gjentatte ganger opp gjennom årene havnet i nyhetene.

Skyting, knivstikking, fullt uniformert politi som henter ut Krekar, og nylig et drap. Et drap de fleste barna i blokka er opptatt av. De kjente både hun som ble funnet i branntrappa, og de som ble siktet for å ha gjort det.

Nylig lagde Noor og to venninner en liten film fra boligblokka, og viste til bydelspolitikerne. Der fikk de se bilder av blodspor i oppgangen, og doprester i sølvpapir.

Nå er beboerne spent på om Tøyenløftet – som skal bedre forholdene i det urbane byområdet – også kommer til å merkes hos dem.

– Er du litt glad i å bo her også?

– Egentlig ikke så veldig, fordi det er farlig her. Det er knivstikking og sånn her, tenk om barna blir knivstukket. Vi vet ikke noe, det kan skje mange ting her. Det er to mennesker som har blitt knivstukket her, en dame og en mann, så det er farlig.

– Uholdbart og uforsvarlig

I et stappfullt lokale med røffe murvegger ber en mann med gråsprengt hår og lys skjorte flere ganger om ordet, i en større debatt om Tøyen. Mannen er Terje Andersen, rektor på Tøyen skole som har svært mange elever fra Kolstadgata 7. Han får applaus når han slår fast at det er på høy tid å gjøre noe med forholdene i blokka.

Møtet er i regi av DogA og NRK, og tema er i hvilken grad Tøyenløftet også har nådd dem som bor i kommunale boliger.

– Et slikt bomiljø er direkte skadelig for barn, det er jeg ikke i tvil om. Når brannalarmen går jevnlig, det selges og brukes stoff i oppgangen og folk sitter og hoier og drikker, så skaper det usikkerhet, angst og aggresjon hos unge, sier han til NRK noen dager senere.

Han mener det viktigste for barn er å ha forutsigbarhet og et trygt bomiljø.

– Alle byområder skal ha alle typer mennesker, men alkoholikere og narkomane har ofte en uberegnelig oppførsel, og det er uholdbart og uforsvarlig å la dem bo steder der det også bor flere familier og mange alenemødre med mange barn.

Lukter stygt

Inne i leiligheten serverer moren til 27 år-gamle Wid Al-Saedy nøtter og tørket frukt sammen med te i små glasskopper. Selv faster hun.

De har bodd i Kolstadgata 7 i mer enn ti år, i etasjen der det nylig skjedde et drap.

– Det er trist, for barna i blokka tør ikke lenger komme hit. Jeg pleier å snakke mye med dem, og tidligere har jeg fått penger av bydelen for å holde ulike aktiviteter. Barna vet hva som skjedde, og de er veldig påvirket av det, sier Wid.

Hun og moren har fått beskjed om at de snart må flytte ut av leiligheten sin. Leiekontrakten har gått ut og bydelen synes 3-romsleiligheten blir for stor for dem.

– Da flytter det sikkert inn en familie med 6–7 barn. Vi var seks personer da vi flyttet hit. Men det er leit hvis vi må flytte ut av området, sier Wid.

Tøyen er nemlig hennes sted. Hun er aktiv i nærmiljøet og jobber som ringevikar på det nye ungdomsbiblioteket. Men hun er kritisk til mye av det som foregår i blokka hennes.

– Det er veldig stygt her – det lukter stygt, om du skjønner hva jeg mener. Når vi inviterer gjester må vi unnskylde oss for hvordan det ser ut her. Men jeg skammer meg ikke lenger over hvordan det er her, det er de i samfunnet som har mer ansvar som skal skamme seg.

Når det gjelder Tøyenløftet kunne Wid godt tenke seg at de hadde fått mer ut av det.

– Det er fint det som har skjedd, men jeg tenker «er det nok»? Det er vi som er Tøyenfolka, vi som bor her i Kolstadgata.

Vennene bor i blokka

Forfatter Heidi Marie Kriznik var med på det samme debattmøtet som rektor, og satte en støkk i folk da hun snakket om hva det kan bety for barn å bo i en kommunal gård.

Selv om hun har bodd i området i mange år var det først da datteren begynte på nærskolen at hun ble kjent med forholdene i de kommunale blokkene for alvor.

– Jeg skammer meg litt, for tidligere har jeg støttet tanken om å få færre kommunale leiligheter på Tøyen. Nå er det organiseringen av dem jeg vil til livs. Datteren min har jo venner der, og jeg håper de blir boende. Men det må bli bedre der, sier hun.

Kriznik sitter også i Tøyenrådet som skal gi innspill til bydelsutvalget når det gjelder det mye omtalte Tøyenløftet. Anne Rita Andal fra Leieboerforeningen er et av de andre medlemmene.

Hun jobber med bomiljøet i Kolstadgata 7, og hjelper i disse dager beboerne med å organisere et gårdsstyre.

– Mange av dem som bor i blokka er ressurssterke og vil gjerne skape en god og trygg hverdag. Nå har vi laget grønnsakkasser i bakgården, og forleden hadde vi dugnad. Det kom masse folk.

Andal etterlyser likevel et krafttak for å fjerne beboernes følelse av utrygghet.

– Vi kan ikke ha slike bomiljøer. De som ikke klarer å ta vare på seg selv må få hjelp, og noe må gjøres for å holde unna gjenger som ikke bor i blokka, sier Andal.

Har «alltid» vært sånn

I 1994 flytter en 13 år gammel gutt inn i sjette etasje i Kolstadgata 7. Han er råstolt over rommet sitt og familien på fem personer som for første gang har sin egen TV. Likevel er det knapt noen av vennene som kommer på overnattingsbesøk til ham.

– Jeg sammenlignet med flyktningleiren vi kom fra. Dessuten trodde jeg det var vanlig at naboene kranglet og slåss, at folk satte heroinsprøyter i trappa og at heisen sto. Nå, som voksen, skjønner jeg hvorfor de andre ungene i området ikke hadde så lyst til å komme hjem til meg, sier Ha Bui.

Han bodde i blokka i fire år, moren hans noen år lenger. Han likte seg, det var alltid noe som skjedde. Det var mange barn med få grenser og de var ute til langt på natt.

– Det var spennende med brannalarmen som alltid ulte. Men ikke det året da det faktisk bodde en pyroman der. Da kom både politiet og brannvesenet hver gang alarmen gikk, og folk var ikke så glade for det. Jeg husker vi ungene ropte at «nå kommer politiet» og alle forsvant inn hver til sitt.

I dag, mer enn tjue år senere, studerer Ha sosialt arbeid på Høyskolen i Oslo og Akershus og jobber med ungdomsarbeid på klubben Raven på Romsås. Han legger ikke skjul på at det tok noen år før han kom i gang med en utdannelse og en retning på livet.

– Du får ikke så gode rollemodeller når du bor blant mange kommunale boliger. De gutta vi synes var tøffe, var de som skulket og som kom i bråk med politiet. De hadde alltid nye, trendy klær og penger.

For litt siden var han i praksis i booppfølgingstjenesten i bydel Gamle Oslo, og kom på den måten tilbake til Kolstadgata 7.

Nå er han på besøk igjen.

Han ringer på døra innerst i gangen, til leiligheten der han selv bodde. En liten grønn sykkel står parkert utenfor. Ingen åpner.

– Det er rart å være tilbake. Jeg likte meg her, men når for eksempel rektor på Tøyen skole snakker om hva det kan gi av problemer å vokse opp slik, så kjenner jeg meg igjen i det. Jeg har gått gjennom perioder med aggresjon, med angst. Jeg tror det handler om at man hele tiden må beskytte seg.

I dag har Ha selv tre barn, han hadde ikke likt det hvis de skulle vokse opp i en blokk som Kolstadgata 7.

– Jeg ser at de kan bli utrygge når vi møter narkomane eller alkoholikere. Nå har jeg sett hvor trygt et barn kan ha det, det hadde ikke jeg noen erfaring med. Jeg tenker det er unødvendig at barn skal oppleve for eksempel at en nabo dreper en annen.

Nesten-vaktmesteren

Trygghet er det 52 år gamle Yetis Subas ønsker seg også. Han har bodd i blokka i 18 år med familien sin, nå har sønnene flyttet ut og det er bare han og kona igjen.

Vi går gjennom den smale gangen fra hoveddøra som står åpen, og ut i bakhagen. I gangen lukter det urin, men utenfor er det grønt og frodig. En nytt fargesterkt veggmaleri lyser opp, lekestativet er nytt, salat og tomatplanter står i trengsel i grønnsakkassene.

I alle år har Subas sittet i gårdsstyret i Kolstadgata 7. Nå har styret fått ny giv, etter at Leieboerforeningen engasjerte seg. Hver etasje har fått et styremedlem som skal passe litt ekstra på.

– Nå skal vi lære mer om hvilke plikter og muligheter vi har. Det vil gjøre oss sterkere og gjøre det bedre å bo her, sier han.

Både han og kona trives godt i blokka, særlig etter at de flyttet noen etasjer opp i høyden. Han har likevel flere forslag til forbedringer som han håper å få gjennom.

– Jeg skulle ønske vi fikk beskjed når nye flyttet inn. Det gjorde vi før. Nå aner vi ikke om folk bare henger her eller bor her. Noen reiser bort og leier ut leiligheten sin, for andre leiligheter kommer det stadig flere navn på postkassene.

Har troen på bedring

I mer enn tjue år har altså Kolstadgata 7 vært en adresse med utfordringer.

Det er Boligbygg som eier den snart 40 år gamle blokka, og det er bydelen som tildeler leilighetene til de ulike beboerne, og der er de fullstendig klar over at forholdene i blokka ikke er ideelle.

– Vi er ikke fornøyd, og vi ønsker ikke at barn skal vokse opp under slike forhold, sier Line Oma fra Arbeiderpartiet. Hun er leder av bydelsutvalget i Gamle Oslo.

Bjørg Stillingen er leder for Boligenheten i bydelen. I en epost til NRK skriver hun at kommunale leiligheter i bydelen er et knapphetsgode, og det er derfor strenge prioriteringer i forhold til hvem som får slike leiligheter.

– Selv om Boligkontoret forsøker å plassere beboere på best mulig måte, er vi prisgitt de enkeltstående leiligheter som til enhver til blir ledige for ny tildeling. Disse må vi tildele til de som har størst behov og har ventet lengst. Dersom vi ikke tildeler familier de boligene som blir ledige, er alternativet at det vil ta enda lengre tid for disse familiene å få en bolig, skriver hun.

Hun skriver at mange instanser er inne i bildet for å bedre bomiljøet, og at bydelen har fokus på individuell booppfølging. Boligbygg har en avtale med et vekterfirma som kan kontaktes døgnet rundt, blant annet hvis det oppholder seg personer i oppgangen.

Line Oma har tro på at områdeløft Tøyen vil bidra, og understreker at et av hovedmålene der er å skape et trygt bo- og oppvekstmiljø.

– Men jeg sitter ikke på fasiten for hva man skal gjøre, jeg tar gjerne imot innspill.

Vil flytte

12 år gamle Noor skulle ønske hun og moren kunne flytte fra Tøyen. Hun drømmer om å bo på Tveita, der det er kjempefint og hun kjenner andre som bor.

– Det er mange narkomane og andre som kommer hit til Kolstadgata om kvelden. De sitter i trappene, og noen ganger når jeg skal hjem så ser jeg dem og blir redd. Jeg vet aldri om folk bor her eller ikke, for døra ut står alltid åpen.

Noor tar sparkesykkelen sin og bærer den ned trappen. Heisen går for tregt, dessuten vet hun aldri hvem hun møter der. Og på dagtid, da sitter det som regel ingen i trappa.