NRK Meny
Normal

– En svært dyktig filmskaper

Dokumentarfilmen We live in public oppsummerer vår nære historie med sosiale medier. Men først og fremst er det et nært portrett av internettpioneren Josh Harris.

We live in public
Foto: Tour de Force

Den amerikanske filmskaperen Ondi Timoner har laget en rekke bejublede dokumentarer i løpet av de siste 15 årene.

Den mest kjente av disse er kanskje DIG!, som handler om to rivaliserende rockeband, The Dandy Warhols og The Brian Jonestown Massacre. Hun er en svært grundig filmskaper, som gjerne samler opp materiale i mange år før filmen er ferdig.

Internett gründer

Dette er også tilfelle med We Live in Public. Denne filmen handler om internettgründeren Josh Harris, ofte omtalt som internetts svar på Andy Warhol. Harris forutså allerede tidlig på nittitallet at folk kom til å bruke internett til å eksponere seg selv, slik vi ser tegn til i dag, på facebook, myspace og andre steder.

I motsetning til Warhol, mente han at i framtiden kom alle til å bli berømte femten minutter daglig.

Harris klarte å tjene penger på ideene sine, men han så seg selv som mer enn en forretningsmann, han ville også være kunstner. Når han hadde nok penger, begynte han å gjøre sosiale eksperimenter med fascistiske undertoner. Bl.a. samlet han en haug med kunstnere og kreative folk i en underjordisk bunker i New York, og lot dem bo der isolert fra omverdenen.

Han installerte kameraer og TV-skjermer i hver enkelt sovealkove, sånn at alle kunne følge med på hvem de ville, når de ville. Dette var Harris’ visjon om framtiden: Alle bare sitter og følger med på hverandre. Til en viss grad kan vi si at han fikk rett.

Litt senere installerte han fullt av webkameraer i sin egen leilighet, så alle som ville kunne følge med på hva han og kjæresten foretok seg. Omtrent samtidig sprakk den såkalte dot com- boblen, og han tapte alle pengene sine. Det er også her filmen skifter fokus, fra netthistorie til å beskrive en trist, ensom, egoisitisk og stusslig mann.

– Mindre respekt

Det er alltid rart å se dokumentarer der man får mindre å mindre respekt for hovedpersonen. Og Josh Harris er et menneske det etter hvert er vanskelig å like. Han viser seg mindre og mindre som et visjonært geni, og mer og mer som en manipulerende grinasabb.

Eksperimentene hans er relevante og skremmende, så det er rart hvordan han ikke er i stand til å se seg selv oppi det hele. På den ene siden advarer han mot et samfunn der alle kan se hva alle gjør, men samtidig prøver han å tjene penger på å bygge nettopp slike løsninger. En interessant og tankevekkende film om en svært forvirret mann.