NRK Meny
Normal

Vil begrave familien på hjemgården

Gården til Even G. Sundby har vært i familien i flere hundre år. Han syns det er så fint der at han ikke engang vil reise derfra når han dør. Det kan bli et problem, tror fylkesmannen.

Even Sundby viser kvar han vil gravleggast

I skogen på familiegården håper Even G. Sundby å lage en gravplass hvor slekta kan hvile i fred i tusenvis av år framover.

Foto: Wilhelm Støylen / NRK

De fleste i Norge blir begravd på den lokale kirkegården, men det funker ikke for Sundby og familien hans.

Slekta har drevet gården på Nes i Romerike i 32. generasjoner, og nå kjemper Sundby for å få forbli på gården også etter at han er død.

– Vi er gårdbrukere og bønder og tilhørigheten til jorda er for mennesket noe av det mest naturlige som fins. Derfor vil vi veldig, veldig gjerne være her, sier han.

Her kan du høre ham fortelle historien sin i Norgesglasset på P1

Folk kan ikke begraves hvor som helst

Sundby har derfor søkt om å få lage en gravplass i et skogholt som er omtrent en kilometer fra gårdstunet.

– Her føler du at naturen tar på hjertet ditt og berører deg helt inni i det innerste av deg som menneske, sier han.

Sundby sier til Romerikets blad at han først snakket med Kirken om å få tillatelse, men at de henviste ham til kommunen.

For det er det slett ingen selvfølge at han får bli her i skogen etter sin død, det er nemlig ikke lov til å gravlegge folk hvor som helst i Norge.

Det er heller ikke lov til å spre folks aske uten å søke på forhånd.

I fjor ble asken til 251 nordmenn likevel spredt i det fri, og avdelingsdirektør Merethe Helstad hos fylkesmannen i Oslo og Akershus forteller at de fleste søknadene om det blir innvilga.

Det er derimot ekstremt vanskelig å få tillatelse til å lage egen gravplass, forteller hun.

– Det skal veldig mye til, sier Helstad.

Gravferdsloven er skjerpet inn

Ifølge norsk lov skal folk begraves på offentlige gravplasser eller hos trossamfunn som har fått tillatelse.

I skogholtet i Nes føles lovparagrafene imidlertid veldig langt unna mens Even Sundby nyter hvert åndedrag av frisk skogsluft. Han har allerede sett seg ut et godt sted å ligge når nesa ikke lenger får utbytte av den duftende bjørk- og granskogen.

– Jeg ville valgt den plassen rett nedi her, sier han fornøyd.

– Det er kort avstand til vannet, og det å vite at jeg er i nærheten av naturen hvor jeg er født og oppvokst føles forferdelig godt.

Det er noen få større familier i Norge som har lov til å sette ned urner på en privat gravplass, men i den nye gravferdsloven fra 1996 ble dette skjerpet inn

– I forarbeidene til loven ble det uttalt at med særlige grunner så menes det at det skal være knyttet en særlig offentlig interesse til gravstedet, sier Helstad hos fylkesmannen.

– Hva vil det si?

– Det vil være tilfellet når det et gravsted som søkes anlagt i tilknytning til en varig institusjon av offentlig karakter, forklarer hun.

Vil kjempe videre

Hvis fylkesmannen avslår søknaden til Sundbyfamilien kan de ta saken videre til Kirkedepartementet. De får også svært få slike saker.

Men Sundby er forberedt på at det kan ta tid og er mer enn klar for å ta kampen.

– Det skal ta tid også, for dette er et prosjekt som ikke bare skal vare i et par år, men forhåpentligvis i mange tusen år, sier han.