Den animerte TV-serien The Simpsons er en av de aller mest populære gjennom tidene. Sesong nummer 18 er nylig avsluttet, serien har mottatt det som er av æresbevisninger, og ikke minst, The Simpsons følges trofast av en skare med dedikerte, nerdete fans.
Det er vel like greit å innrømme at jeg selv er en av disse. Jeg har VHS-taper liggende. Serien har en satirisk snert, et hjerte av gull, og er veldig, veldig morsom, særlig de første tolv sesongene.
De ti siste årene har det vært fram og tilbake med kinoversjonen. Nå er den endelig her, så her her gjelder det å holde forventningene i sjakk om man ikke skal bli skuffet.
Vi kan bare kaldt slå fast at denne filmen sliter med de samme problemene som de senere sesongene av TV-serien: Den er ufokusert og går på tomgang.
Handlingen går ut på at Homer dumper en tank med grisemøkk ut i innsjøen, og dermed blir den så forurenset at presidenten griper inn, og legger en gigantisk glasskuppel over Springfield, og sperrer innbyggerne inne.
Samtidig føler sønnen Bart seg oversett av faren sin, og søker trøst hos naboen Flanders. Lisa blir forelsket i en irsk gutt, uten at dette følges opp videre.
Det viktigeste er å redde ekteskapet
Homer, som er skyld i alle problemene, må redde byen for å vinne tilbake respekten fra kona si, Marge. Og det jeg liker med Homer, er at selv om han er verdens største egoist, og selv om han er dum som et brød, så er det aller, aller viktigste for ham å være gift med Marge, når han bare får tenkt seg om.
Dette har vært et gjennomgangstema i serien, Homer som setter ting over styr, helt til han innser at han må ta seg sammen for å redde ekteskapet.
Det er naturlig å sammenligne denne filmen med for eksempel Beavis and Butthead eller South Park, som begge var svært vellykkede i kinoformat. Vurdert som en film, er The Simpsons Movie ganske skrale saker.
Det er rart at denne filmen, som har ligget i støpeskjeen i mange år, ikke har noen skikkelig handling. Hele dette miljøvernaspektet føles prektig og umorsomt. Ingen av intrigene sitter skikkelig.
En annen ting er at The Simpsons alltid har hatt artige gjesteopptredener, men denne gang er gjestelista forbausende svak; rockebandet Green Day og skuespilleren Tom Hanks er liksom ikke så veldig imponerende. Kunne de ikke fått tak i Bill Clinton eller Dalai Lama istedenfor?
Verdt billettprisen tross allt
Det jeg hadde håpet å se, var en definitiv film om familien Simpsons og om byen de bor i. Men det er det ikke. Dette er en løs samling vitser. Til gjengjeld er disse vitsene innmari morsomme. Kjælegrisen til Homer, for eksempel, er urkomisk
Jeg kan sitte her og klage hele dagen, men det forandrer ikke på det faktum at dette er en kostelig film. Det er stor stas å se disse figurene på et kjempestort lerret istedenfor en trang TV-skjerm.
Vurdert som en lang, påkostet Simpsons-episode, er dette helt fantastisk. Ikke noe for historiebøkene, men helt klart verdt billettprisen.
