The Fountain
Regi. Darren Aronofsky
I rollene: Hugh Jackman, Rachel Weisz
3
Dan Brown-bølgen fortsetter
Dan Browns roman Da Vinci-koden handler om to mennesker som finner et slags smutthull i Bibelen, som åpner for at Maria Magdalena og Jesus gifet seg og fikk barn, og at Jesu etterkommer lever den dag i dag. Den hellige gral var en kvinne. Det var bare den fordømrade kirken som har holdt dette skjult i alle år, sånn at de kunne holde kvinnene i en løpestreng mellom kjøkkenbenk og ekteseng, og beholde sin patriarkalske maktstruktur.
Det er deilig og på et vis tilfredsstillende å la tankene leke med denne type konspirasjonsteorier. Boka til Dan Brown solgte Gud vet hvor mye. Ja ja, her kommer mer kvasiteologisk tankegods, i filmen The Fountain, med Hugh Jackman og Rachel Weisz i hovedrollene.
Denne filmen tar utgangspunkt i Edens hage, der vokste ikke bare kunnskapens tre, som Eva spiste av, men også livets tre, som skulle være en kilde til udødelighet, og at dette treet skulle vise seg å dukke opp i vår tid.
Tre plan på en gang
Hugh Jackman jobber som forsker ved et sykehus, der de jobber med eksperimentell kreftmedisin. De tester på aper, og har sensasjonelle resultater med en spesiell type bark. Kona hans holder på å dø av kreft, og bruker den siste tiden av sitt liv til å skrive en roman.
Romanen foregår på femtenhundretallet, og handler om henne selv i rollen som dronningen av Spania, og ektemannen som en av hennes conquistadorer. Dronningen er under press fra den katolske kirke, og sender sin tapre lille soldat til mellomamerika for å finne livets tre, sånn at de kan få mer makt og jage vekk kirkens menn.
I tillegg ser vi dramatiske, fantasyaktige sekvenser der Jackman sitter inni en glasskuppel og skriker og bærer seg. Filmen hopper mellom disse tre tidene på en ganske fiffig måte.
Fengende, men søkt
Dette er som du skjønner et ambisiøst prosjekt. Darren Aronofsky har tidligere lage bl.a. Pi og Requiem for a Dream. Han lykkes i to ting her, det ene er å holde orden på en ganske kompleks historie som foregår i tre forskjellige dimensjoner. Plottet er så vidt jeg kan se vanntett, i den forstand at det er rom for tolkning flere veier, kanskje alt bare foregår oppe i hodet på den syke kvinnen.
Filmen har en lukket og drømmende atmosfære. Den foregår stort sett innendørs, eller i kulisseaktige omgivelser, noe som forsterker følelsen av å oppleve en fantasi. Han klarer også å framkalle en klaustrofobisk og skjebnetung stemning. Vi ønsker virkelig at det skal gå bra med dette paret.
Men han klarer ikke å få oss til å tro helt på premisset her, og dermed blir hele opplevelsen litt sviktende. Dette med livets tre forblir fryktelig søkt, og i beste fall tåkete. Aronofsky er ikke akkurat noen Stanley Kubrick, foreløpig.
Dårlig new age
The Fountain er godt laget, den holder det den lover, og den er for så vidt spennende å følge med på, men for meg personlig blir det for mye tøys. For eksempel bildet av Hugh Jackman der han sitter med bar skalp og mediterer seg gjennom evigheten, ser ikke bra ut.
Enten det er på kino eller ellers i livet, så prøver jeg å skille mellom god og dårlig new age. God new age er den som sier at vi bør spise sunnere, komme bedre i kontakt med følelsene våre, og merke at det spirer under føttene våre samtidig som vi kikker ut i universet med åpne øyne. Dårlig new age, derimot, er full av enhjørninger, delfiner, forbudsplakater mot feit mat, LSD-biter og krampaktige lotusstillinger. Jeg føler dessverre at The Fountain er litt for anstrengt, og følgelig litt for dårlig new age, til at jeg lar meg sjarmere.
