Hun sørger for mat til sultne pårørende

18. januar i fjor ble lillesøsteren til Ester-Marie Fiskum fraktet til sykehuset i all hast. Hun hadde vært ute på joggetur og fikk hjerneblødning.

I nesten to uker svevde søsteren mellom liv og død.

– Både mamma og jeg bodde på sykehuset hele denne perioden, og vi gikk ned ti kilo hver, forteller Ester-Marie.

– Når skulle vi fått smurt matpakker? Jeg satt ved sykesenga dag og natt.

Redningen for moren og henne var venner som turte å forstyrre. De kom med mat som de delte med de andre pårørende.

Det gav Ester-Marie en idé.

Ventemat på Riksen

Nå står hun selv hjemme og baker og lager mat til de pårørende ved intensivavdelingen.

Ventemat på Riksen, kaller hun prosjektet. Med en kurv på armen, fylt med brød, muffins og knekkebrød, besøker hun rommene der hun selv tilbrakte flere nervepirrende timer.

– Jeg rakk å sitte i kafeen på sykehuset tre ganger. Jeg ville ikke forlate søsteren min, for vi visste ikke hva som ville skje med henne i neste minutt. Jeg ville ikke forlate avdelingen, og hvert fall ikke sykehuset, sier Ester-Marie.

Vegg i vegg med kafeen på Rikshospitalet er det en kiosk. Her er utvalget for dårlig og for dyrt, mener hun.

– Her finnes det ikke mye næringsrik mat, og dette er en kommersiell kiosk som er her for å tjene penger. Men jeg synes det ikke er riktig å tjene penger på oss som pårørende, sier Ester-Marie.

• LES OGSÅ: Sykehuset satser på økologisk mat
• LES OGSÅ: Sykehuset går nye matveier

– Ikke prioritert

Vidar Arnesen er avdelingsleder for kjøkken og kantiner ved Oslo universitetssykehus. Han legger ikke skjul på at de ikke har tenkt nok på de pårørende.

– Vi har fått tildelt penger og kvadratmeter, og innenfor dette skal man få mest mulig ut av det medisinske og ikke kantine og kafeer. Vi serverer 750.000 måltider samlet i året, og det er pasientene som har vært i fokus hele tiden, sier han.

Søsteren til Ester-Marie lå i kunstig koma i 12 dager, men overlevde.

– Jeg fortsatt dårlig samvittighet for at jeg var sulten og trøtt, og det er klart pasienten skal stå i fokus. Men det er utrolig viktig at vi som pårørende har krefter og energi til å være den støtten som trengs, sier hun.