Hopp til innhold

Sommerens fineste film

"Alamar" er en film som er fin å se hvis man ikke er i form til å komme seg på stranda på egenhånd, mener vår anmelder.

Fra filmen "Alamar"
Foto: Foto/Copyright: FIDALGO

Denne sommerens aller fineste film kommer fra Mexico, og er laget på et minimalt budsjett.

Uten manus og regi?

Alamar blir beskrevet som en krysning mellom drama og dokumentar. Det vil si at skuespillerne opptrer under sine egne navn, og at de tilsynelatende ikke følger verken manus eller regi.

Filmen handler om et ektepar bosatt i Mexico som skal skilles. Han er en meksikansk maya-indianer, og hun er italiensk.

Avtalen er at hun skal ta med seg deres fem år gamle sønn for å bo i Italia. Men først skal far og sønn tilbringe sommeren hos bestefar. Han bor i naturskjønne omgivelser i Mexico-gulfen, ved et av verdens største korallrev.

Fra filmen "Alamar"

Far og sønn i naturskjønne omgivelser.

Foto: Foto/Copyright: FIDALGO

Han jobber som fisker og lever et enkelt liv. Det er en litt melankolsk åpning, men likevel en optimistisk og veldig spesiell film.

Verden gjennom øynene til en fem-åring

De aller fleste filmer som blir laget, følger en intrige eller en bestemt handling, der hovedpersonene blir satt på prøve og handler deretter. Men ikke denne.

I Alamar ser vi verden gjennom øynene til en fem år gammel gutt. Og for ham er alt like viktig. De drar på fiske, de renser fisken, de spiser middag, de blir venner med en trekkfugl, de dykker med dykkermaske, og så de fisker litt mer. Dagene går, og far og sønn og bestefar har en praktfull tid sammen.

Alamar er en stillestående og meditativ film, med naturen i en av hovedrollene. Det er vakre bilder, vakre folk og nesten ingen musikk. Forholdet mellom far og sønn skildres på en rørende måte.

Feiring av menneskene og havet

Han trøster sønnen sin når han er redd, og lærer ham en masse spennende ting. Det som foregår er dagligdags og lite dramatisk, så dermed kommer vi tett innpå store og små hendelser, og vi tror på det.

Dette er en feiring av både menneskene og havet. Det er så vi skulle ønske vi var der selv.

Når filmen er slutt, vises en plakat som advarer mot ødeleggelse av det sårbare korallrevet, som neppe kommer til å vare evig. En grei påminnelse.

Filmen minner meg også om at jeg må huske å ringe Pappa før jeg drar på ferie.