Hva som er vårens vakreste eventyr kan vel diskuteres, og hva som er det aller vakreste kan bli gjenstand for en enda skarpere diskusjon. Jeg tenker på Grete Waitz løpet.
I morgen dundrer det løs i Oslo-gatene. 13 000 kvinner med en gjennomsnittsalder tett oppunder femti år skal slå seg løs.
Det blir neppe noe 17. mai- tog i ynde, ungdom og sjarm. Det blir vel en blanding av skjønnheter og uhyrer, alt etter de øyne som ser. Mange av dem er vel så breie over bringa og baken at et par av dem i bredden vil tette hele Karl Johan.
Men løpe skal de, eller rusle på ustø bein. En skarp kontrast til løpets magre grunnlegger som fortsatt kan få plass i en trikkeskinne.
Ikke kaffekjerringer
Det er lett for menn å score billige poenger på Oslos årlige jenteløp. For det første dreier det seg om kvinner. Det er nok for noen.
Dernest dreier det seg om jenter som ikke tar idrett så alvorlig som menn. Hele løpet har jo utviklet seg til et blanding av idrett og karneval med bankett både før, under og etter turen gjennom byen.
Norges eneste idrettsarrangement med obligatorisk doping, slik vi etter hvert har oppfattet det. Kvinnene selv har i hvert fall ikke bidratt til å gi oss et bedre bilde. Og det er ikke kaffe de doper seg med. Grete Waitz-løpet er ikke bare for kaffekjerringer på bytur.
Blikk på utmars
Egentlig er det utrolig at en hovedstad i Europa stenger byens gater for at kvinner en gang i året skal få vasse rundt i byen i joggedress, slå ut håret, glemme alle gode vaner og oppføre seg som mannfolk på det verste når de drar i flokk å følge på byen for å fyre opp til en eller annen fotballkamp.
Jeg tenker det blir livlig i alle byens vannhull i morgen kveld, fulle av lykkelige kvinner på bytur, flere av dem med et sløret blikk på utmarsj.
Kanskje kunne det være bryet vært også for ensomme menn å ta en tur på byen i morgen kveld. Livlig blir det i hvert fall helt sikkert.
At Grete Waitz, løpets grunnlegger flere ganger har truet med å gravlegge hele løpet når pratet om kvinnefylla har tatt overhånd, får vi bare ta til etterretning. Alt tyder på at det forblir en tom trussel.
Kanskje er det nettopp det sterke sosiale liv som har fått hele greia til å overleve. De som bare vil pine seg i byens gater kan jo bare henge seg på stafetten opp og ned til Holmenkollen neste helg.
Uspiselige tomater
Bønder i byen får neppe neppe oppleve denne helgen, men tomatene deres er straks rundt hjørnet.
I flere måneder blir vi nå dømt til å spise norske tomater, dyrket i drivhus og på vekstmedier vi knapt aner navnet på. Tomater helt uten smak, de må dynkes med salt og pepper og urter hvis det skal være bryet verdt å spise dem.
Fælt å tenke på når vi vet at i andre land vokser tomatene omtrent som ugras under sola med ordentlig jord rundt røttene, og de smaker søtt, modent og saftig.
Det er aldeles ubegripelig at norske bønder skal dyrke tomater, her tett oppunder Nordpolen, og at vi nærmest skal tvangsfores med de smakløse greiene hvis vi vil ha tomater om sommeren.
Og enda vil vi bevare landbruket, viser enda en undersøkelse som er laget for Bondelaget. Vi er faktisk mer glad i landbruk og bønder enn noen gang, viser undersøkelsen.
Åtte av ti du ser på gata mener at vårt landbruk er bevaringsverdig og må opprettholdes som i dag. Halvparten av dem vil også betale mer for å opprettholde det. Inntil de har smakt tomatene.
God helg!