Røde Kors redder flest liv i byen, ikke på vidda

– Å finne noen i god behold er en ganske ubeskrivelig god følelse. Å ha reddet et liv er en glede som fortsetter å gi. Jeg tenker fortsatt på noen situasjoner med stor glede, sier Stig Andersen, distriktsrådsleder i Oslo Røde Kors.

Han har vært med på mange redningsaksjoner i byen.

– Det var en kald kveld

Stig Andersen tenker tilbake på en vinterkveld og natt der redningsmannskaper lette etter en kvinne som hadde gått hjemmefra, ut i skogen.

– Det var en kald kveld. Vi lette etter en som hadde tatt sovepiller og gått ut for å antakelig ikke komme tilbake. Vi fant henne aldri. Men det viste seg at hun hadde lagt seg ned, hørt letemannskapene i nærheten, gått videre for å ikke bli funnet, lagt seg ned igjen, hørt oss igjen. Til slutt gikk hun hjem. Vi reddet antakelig et liv den natten fordi vi var der.

De som sliter i hverdagen

Når Norges Røde Kors nå har gått gjennom tall for de to siste årene, kommer det frem at det ikke er de redningsaksjonene vi vanligvis tenker på, der hjelpemannskap redder noen som har gravd seg ned i snøstorm, det gjøres mest av. De fleste som blir reddet er folk som bor i byer og på tettsteder og som sliter i hverdagen.

Mads Harlem sier at Norges Røde Kors ikke har sett denne tendensen så tydelig før nå.

– Når vi finner slike tall er det viktig å få formidlet dem.

Hjelpeorganisasjonen utfordrer myndighetene til å finne tiltak for disse gruppene.

– Vi mener myndighetene bør sette inn ressurser tidligere og ha et større fokus mot de som sliter i samfunnet.

Krever mye av sansene

Når Røde Kors leter tar de hensyn til at mennesker beveger seg på forskjellige måter. Et barn beveger seg mer tilfeldig enn en turgåer. En dement vil ofte bevege seg mot et kjent sted. En som planlegger å ta livet sitt går til et sted der de får være i fred, ikke nødvendigvis langt.

– Når vi går snakker vi med hverandre. Går du på den siden av bilen, har du sett under den busken? Vi skal skynde oss, men skynde oss sakte.

Det krever mye av sansene å gå i søk. Stig Andersen vurderer seg selv hver gang før han sier ja til å være med på leting, om han er mentalt klar for å gi det som behøves.

– Det er viktig for meg, for samfunnet og for den som skal finnes.

– Vi skal være sikre på at det ikke fortsatt er noen der vi har vært. Det å ha gått forbi noen, det er en ubehagelig tanke. Jeg vil ikke gå forbi noen.