Sofaen vant
Hjemmesitterne fikk rent flertall ved det rekordtidlige kommunevalget i Nittedal. Kun 46 prosent av nittedølene og hakadølene fant det bryet verdt å si sin mening om hvilke kvinner og menn som skal sitte i kommunestyret og ta viktige beslutninger for bygda de neste fire åra.
Nå er det tid for selvransakelse i Nittedal. Den elendige valgdeltagelsen må forklares. Dårlig informasjon, rot rundt forhåndsstemmegivningen, forvirring om valget var reelt og selvsagt uvant valgtidspunkt er noen mulige årsaker.
Mangler engasjement
Men den viktigste forklaringen er nok at lokalpolitikken mangler engasjerende, kontroversielle saker. Lokalpolitikken er for lite polarisert i forhold til rikspolitikken.
Lokalpolitikerne er enige om det meste, og derfor har folk flest vanskeligheter med å se forskjell på partiene.
Dette gjelder ikke minst i forsøkskommunen Nittedal. Den største saken de siste årene har vært kommunens elendige økonomi. Og lokalpolitikerne står sammen i klagesangen mot den store, stygge staten, som alle mener sultefôrer stakkars, lille Nittedal.
Når valgdeltagelsen ved ordinære kommunevalg ligger langt høyere enn Nittedals 46 prosent, skyldes det selvsagt ikke at lokalpolitikken er mer engasjerende i september enn i juni.
Det skyldes at lokalpolitikerne trenger de store elefantene til å trampe vei gjennom jungelen.
Rikspolitikere høyt og lavt
I en riksdekkende kommunevalgkamp er partiledere og rikspolitikere forøvrig høyt og lavt i TV, radio og aviser. De profesjonelle politikerne er konfliktorienterte, eksperter på å spissformulere meningsforskjeller mellom partiene, og støynivået er høyt.
Kommunevalgkampen er til forveksling lik stortingsvalgkampen. Hvem har ikke hørt velgere bli intervjuet og komme med uttalelser som "jeg stemmer på Hagen", til tross for at Carl I. vitterlig ikke stiller til valg i en eneste av landets 434 kommuner.
Illusjonen om lokaldemokratiet
Når 60 prosent av velgerne fant veien til landets valgurner for fire år siden, våger vi påstanden at det ikke skyldes at 60 prosent er genuint opptatt av kommunepolitikk. Men ved å legge opp til et kommunevalg der rikspolitikk og rikspolitikere får sette dagsorden, opprettholdes illusjonen om et folk som hegner om lokaldemokratiet.
Når Nittedal kommune med sin rekordlave frammøteprosent knuser denne illusjonen, blir det for enkelt å fremstille forsøket med en annen valgdato som en fiasko.
Riktigere kommunestyre
La oss snu problemstillingen på hodet: Kanskje kan vi si at Nittedal-valget var vellykket og at det nye kommunestyret er "riktigere" enn det som under normale omstendigheter hadde blitt valgt 15. september.
For kanskje er det slik at kommunens øverste folkevalgte forsamling nå er valgt av dem som er opptatt av de lokale sakene? Og det var jo nettopp de lokale sakene Nittedal ønsket å få fokus på ved å ha sin egen valgdato. De som foretar sitt partivalg ut fra hva slags innsats Jens, Kristin og Kjell Magne gjør i direktesendte TV-debatter har holdt seg hjemme.
Mer makt
Men å være fornøyd med tingenes tilstand ut fra et slikt resonnement er selvsagt livsfarlig. Noe må gjøres for å gjøre kommunepolitikken mer interessant for folk flest. Det har Nittedal-valget demonstrert til fulle.
Hva som må gjøres har kloke mennesker diskutert mye uten å finne en genial løsning. Nestoren blant valgforskerne, Henry Valen, sa til Aftenposten dagen etter Nittedal-valget at lokalpolitikerne kort og godt må få mer makt.
Og det er nok det nærmeste vi kommer et fasitsvar. Lokalpolitikerne må tilføres så mye reell makt at folk oppfatter at beslutningene de tar angår dem.
Mer penger
Sannsynligvis er økt lokalt selvstyre avhengig av mer penger til kommunene. I dag oppfattes lokalpolitikere som forvaltere av de dårlige tider, prisgitt den økonomiske tvangstrøya som staten har tredd nedover hodet på dem.
Slikt blir det ikke folkelig engasjement av. Det gjelder ikke bare i Nittedal.