NRK Meny
Normal

– Når noe har ligget på sprit i hundre år, blir lukta ganske spesiell

Kokte hodeskaller, krokodillebabyer på sprit, tohundre år gamle slanger, skuffer med døde fugler og mange stramme lukter. På søndag kan du bli med inn på bakrommet og ned i kjelleren på Naturhistorisk museum.

– Det er store arealer som publikum aldri får se, og som utgjør en stor del av museets virke. Det er mye som foregår i kulissene, sier samlingsforvalter og zoolog Eirik Rindal.

På søndag åpner museet dører som vanligvis er stengt, og tar med de som vil inn på rommet der skjelett blir kokt eller spist rent av biller, eller til skapreolene der eske på eske av isbjørnskaller venter.

– Det er litt rått og usminket, sier seksjonssjef Jon Lønnve.

– Vi har ikke ryddet så mye på forhånd, det er litt forfall.

Tohundre år gamle reptiler

Inne på reptilrommet står hyllevis med øgler og slanger på glass med sprit. Det er ikke uvanlig å finne eksemplarer som er tohundre år gamle.

– Mye er fra 1800-tallet, sier Lønnve.

– Det var en viktig del av nasjonsbyggingen. Man måtte få på plass et universitet med tilhørende naturhistoriske samlinger, og sendte ekspedisjoner til tropiske områder og samlet inn.

Polfarerne bidro også til samlingene, og både Fram og Gjøa leverte eksemplarer av fisk og fugl til museet. Som for eksempel en hyse fra Fram II, fanget i 1898 ved Godhavn på Grønland, nå dekket i sprit i en kjeller på Tøyen.

Og plutselig en dag, kan noen trenge den gamle hysa i sin forskning. Det er bare fantasien som setter grenser for hva samlingen kan være med på å fortelle forskerne.

– For et par år siden fikk vi besøk fra en forsker fra Karibien, som forsket på om en viss gruppe øgler var venstre- eller høyrehendte, og om det påvirket hvordan de så ut. Han reiste rundt fra museum til museum i hele Europa, sier Rindal.

Mange stramme lukter

Det lukter når dyr blir konservert og oppbevart over lang tid. Nede i kjelleren er det også levende fisk, som det blir forsket på. Lønnve forteller at mange synes det er uvant at det plutselig lukter svømmebasseng.

Litt mer ubehagelig enn lukten av klor, er det når skjelett blir kokt, eller spist rent av biller. Også eksemplarer som er lagret på glass, kan få en sterk lukt etter hvert.

– Når noe har ligget hundre år på sprit, blir det en ganske spesiell parfyme, sier Rindal.

På Naturhistorisk museum får man vanligvis bare se en liten del av hva de holder på med. Slik blir det ikke på søndag, for da åpner de dørene til bakrommet, der museets enorme samling befinner seg.

Bli med inn på kokerommet. Her blir pattedyr konservert, det vil si at skjelett blir spist rent av biller, eller kokt.

Skaller og smådeler

I tillegg til dyr som er lagret på sprit, ligger også «tørrdyr» lagret. Inne i en skapreol ligger isbjørnskaller stablet i hver sin eske, i tillegg til skinn, fotavtrykk, skulderblad og andre små deler.

– Vi har en avtale med sysselmannen på Svalbard, som sender det til oss for referanse. Men vi kunne ikke tatt vare på hele dyret. Da hadde vi trengt en flyhangar, sier Rindal.

I andre skuffer ligger fuglekropper, som er skinnlagt. For det meste består samlingen av norske fugler, men noen mer eksotiske fugler er det også plass til. Som en skuff med knallgrønne småfugler fra Borneo i 1840-årene.

Samler på DNA

Og mens knokler og reptiler på glass kan være et overveldende syn, er det vanskeligere å virkelig se omfanget av en annen viktig del av samlingen: DNA.

I et arkivskap ligger hundretusenvis av fiskeskjell og øresteiner i små konvolutter, tett i tett. Mye av materialet er fra rundt 1950, og fra flere sentrale vassdrag i Norge. Og det samles fortsatt.

– Det gir dokumentasjon over tid og rom, slik at vi kan se på endringer, sier Rindal. Har klimaet endret seg, og har det påvirket fiskene? sier Rindal.

– Dette er en fantastisk bank vi kan gjøre forskning på. Hvordan var laksen før vassdragsutbyggingen, og før lakseoppdrett?

Et skap med originaler

I et annet rom durer lyden av frysere som sørger for at blod- og vevsprøver holder seg, og ligger klare til DNA-analyse, for den som måtte trenge det.

Og et skap, som ser tilforlatelig vanlig ut, skjuler det aller mest verdifulle.

– Dette er typemateriet. Det er disse individene som definerer hva en art er. Hvis man virkelig lurer på hvordan en art ser ut, så ligger originalen her, sier Rindal.

– Dette er helt uerstattelig.