På søndag om to uker er det Oscar-utdeling, og det har vist seg flere ganger at for å vinne Oscar for beste hovedrolle, så lønner det seg å spille en person som har en eller annen funksjonshemning.
Tom Hanks, for eksempel, har vunnet Oscar to år på rad ved å portrettere henholdsvis en AIDS-syk og en person med lav intelligens. Man vekker sympati hos publikum – og vinner pris.
I år er det filmen Kongens tale som ligger an til å gjøre det stort under Oscar-utdelingen. Vel fortjent, vil jeg si.
En prins som skammer seg
Filmen er basert på virkelige hendelser. Vi er i England på tredvetallet, og møter Colin Firth i rollen som Prins Albert. Albert skal holde tale for en stor menneskemengde, og han gruer seg.
Dette er en prins som skammer seg over sin talehemning, og som ønsker seg lengst mulig vekk fra offentligheten. Han har vært hos flere talepedagoger, men uten hell.
Broren hans overtar tronen når faren dør. Men broren abdiserer etter bare ett år, og i 1936 må Albert pent overta. Han har samtidig begynt å gå til behandling hos talepedagogen Lionel Louge, glitrende spilt av Geoffrey Rush. Han bruker ukonvensjonelle metoder for å bli kvitt stammingen, og de får et tillitsforhold.
Dette foregår i en urolig tid. Prins Albert tar tittelen Kong George VI, men han føler seg ikke moden for oppgaven. Han anser at hele Storbritannias ære står og faller på om han klarer å snakke flytende på radioen. Det er et enormt press.
Knakende god film
Tittelen Kongens tale betyr altså ikke bare at kongen skal holde en tale, men at kongen har problemer med taleevnen. Dette er en knakende god film, med universelle problemstillinger, som kan sees av gamle og unge, i dag eller om tjue år.
I en nøkkelscene sitter den nyinnsatte kongen og ser opptak av Adolf Hitlers flammende taler i Tyskland i 1939. Han blir ikke bare skremt, men også misunnelig på Hitlers talegaver. Kongen er forvirret.
Hovedrolleinnehaver Colin Firth er alltid solid. Denne rollen er en prestasjon.
Geoffrey Rush, som spiller pedagogen, fikk for øvrig Oscar for beste mannlige hovedrolle i 1997 for rollen som sinnslidende pianist i filmen Shine.
Vi får se åssen det går i år.
