«Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen»
Den mystiske stemmen i telefonen advarte den unge legen Nic Waal. Hun tok kontakt med venninna Nina Hasvold, som var bestyrerinnen ved barnehjemmet for jødiske barn i Oslo.
Beskjeden betydde at nazistene skulle hente jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. 26. november 1942 ble på alle måter en skjebnesvanger dag for norske jøder.
– Vi ble vekket midt på natten og fikk beskjed om å ta på oss de fineste og varmeste klærne vi hadde, sier Siegmund Korn i dag, 70 år etter.
De 14 barna som sov i sengene var mellom 10 og 13 år. De fikk beskjed om å ta på seg to av alt. To truser, to bukser, to gensere.
Listet seg forbi fienden
Skoene måtte de ta i hånda, for i etasjen under bodde ei dame som sympatiserte med nazistene.
Barna hadde kommet til Oslo fra Wien med Nansen-hjelpen noen år tidligere. Nå bodde de sammen med Nina i en leilighet i tredje etasje i Holbergsgate 21 – rett overfor det som i dag er Radisson-hotellet.
– Vi listet oss ned baktrappa med støvlene i hånda, slik at hun ikke skulle oppdage oss, sier Siegmund.
Råkjørte gjennom nazisperringene
– Vi skjønte at det var alvor, men vi var ikke redde, forteller Siegmund i dag.
Nic Waal hadde kontakter i motstandsbevegelsen, og siden hun var lege hadde hun også tilgang til bensin. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninna Gerda Tandberg på Ullern hvor de skulle ligge i dekning.
Så dro hun tilbake for å hente Siegmund og de eldste barna.
Fire gutter fra barnehjemmet tatt i Sverige i 1945. Fra venstre Norbert Korn, Siegmund Korn, Josef Fenster og Fredrick Schreier.
Foto: Privat– Når vi kom opp til Majorstua holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over, forteller han.
Det gikk på hengende håret.
Presset seg mot gulvet
Men flukten var lagt fra over. Nic Waal hadde en plan for å få alle barna i sikkerhet i Sverige. Hun hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling.
En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje.
Siegmund husker at han og fem av de andre barna trengte seg sammen i en drosje sammen med bestyrerinnen fra barnehjemmet, som de betraktet som sin egen mor.
– Vi lå i bunnen av drosjen, så vi ikke skulle synes, til vi kom et godt stykke ut av Oslo, husker Siegmund.
Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken.
Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige.
På en militærleir på andre siden av svenskegrensa fikk barna kakao og boller før de ble sendt til dette huset utenfor Göteborg. Flere av dem vendte tilbake til Norge etter krigen, og noen ble gjenforent med foreldrene sine.
Foto: Privat–Det var ingen skrekkopplevelse
– Vi måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der.
– Den neste losen fulgte oss helt over grensa, så det hele var ganske udramatisk, sier Siegmund.
Udramatisk?
– Ja, vi stolte på Nic og Nina, de var veldig rolige. Det var ikke noen skrekkopplevelse, men vi skjønte alvoret, sier han.
Samme dag ble 532 personer sendt fra Oslo med skipet Donau til konsentrasjonsleire hvor de møtte en sikker død.
– Det var bra vi ikke visste hva alternativet var.
Her forteller Nic Waal hvorfor hun risikerte livet som motstandskvinne, til tross for at hun selv hadde to små barn:
Nic Waal var den første norske legen som spesialiserte seg i barnepsykiatri, og bildet er tatt ved hennes eget Nic. Waals institutt. Lydklippet varer i 56 sekunder.
