Hannibal Rising
Regi: Peter Webber
I rollene: Gaspard Uillel, Rhys Ifans
Ikke akkurat nattsvermeren
En av de mest vellykkede skrekkfilmene de senere årene har vært Nattsvermeren, eller The Silence of the Lambs fra 1991, med Jodie Foster og Anthony Hopkins i rollene. Nattsvermeren er det vi kan kalle en moderne klassiker.
Den handler om Dr. Hannibal Lecter, kannibal og gentleman, som hjelper en kvinnelig FBI-agent med å spore opp en seriemorder. Filmen er intelligent og griseskummel. Vi ser verdens verste ondskap gjennom øynene på uskyldige Jodie Foster. Den sofistikerte Hannibal Lecter er en europeisk demon i amerikansk fangenskap. Han ser fantastisk ut der han står i fengselscella i orange overall og lytter henført til Mozart, og lengter etter å slippe ut, så han kan drepe noen flere folk.
Siden har det kommet to oppfølgere, nemlig Hannibal fra 2001 og Red Dragon i 2002. Jeg likte ikke den første så godt, for eksempel hadde de erstattet Jodie Foster Med Julianne Moore i rollen som Clarice Starling uten noen videre forklaring, og dessuten var det ikke like stas å se Hannibal i sitt rette element, dvs. på et kunstmuseum i Roma, som det var å se ham i fengsel. Red Dragon likte jeg derimot svært godt. I kveld kommer Hannibal Rising på kino. Den handler om oppveksten til Hannibal Lecter.
Hvordan Hannibal ble Hannibal
Denne filmen er en prequel, det vil si at den er en oppfølger som foregår i fortiden. Den handler om hvordan Hannibal ble som han ble, det vil bl.a. si hvorfor han er så opptatt av å spise menneskekjøtt. Vi møter ham som en ung og ufordervet gutt i Litauen under den annen verdenskrig.
Familien hans ble drept, og lillesøsteren hans ble drept på en spesielt grotesk måte av en gjeng med krigsprofitører. Hannibal overlever, men er helt ødelagt inni seg. Han havner på et guttehjem etter krigen, men er ensom og utafor. Han studerer til å bli lege da han plutselig finner en måte å spore opp gjerningsmennene, og la blodtørsten få fritt spillerom.
Ufrivillig morsomt
Alle disse Hannibal-filmene treffer jo en sadistisk nerve i de aller fleste av oss, det like greit å innse. Det er et eller annet som er lokkende ved å være så ond, og samtidig så kontrollert. Men la meg understreke at jeg fant denne filmen, Hannibal Rising, lattervekkende dårlig. Det er en tåpelig, selvopptatt og stakkarslig voldsorgie, der alle snakker gebrokkent og skuler på hverandre med det vi kan kalle et teatralsk Dracula-blikk.
Den unge Hannibal ter seg som en tryllekunstner, med dramatiske fakter og en bortimot grenseløs forfengelighet. Han overspiller, og slikker i seg blodet på fingrene når han har lemlestet noen. Han lar underleppa henge sensuelt ned langs haka, enten han konfronterer sine fiender, eller han blir avhørt av politiet. Det er ufrivillig komisk. En fryktelig dårlig film.
