Vi har noen få institusjoner her i byen som alle kjenner. Grand Café er en av dem, kjent blant stamgjester gjennom generasjoner og kjent blant alle som aldri satte sin fot innenfor døra. Men på Grand kunne alle gå, enten maten var dyr eller dårlig, kaffen var tynn eller sur eller ølet var kaldt eller varmt. Grand var en merkevare, en hjørnekafé på byens paradegate, med et liv folkets historiske bevissthet helt fra Henriks Ibsens dager, da Universitetet stilte sin klokke etter hans daglige vandringer til Grand for å få seg en pjolter.
Nasjonalt ansvar
Konkurs virker utenkelig for en slik institusjon. Mange vil nok spekulere i om det rett og slett måtte bli slik for å redde kaféen for et fortsatt liv som Grand Café etter den dyre oppussingen for et par år siden. I så fall har konkursrytterne gjort en god jobb. Vi kunne tenke oss verre løsninger. Rimi-Hagen kan sikkert tenke seg Grandhjørnet for å falby kål og fisk og brød og smør. Olabukse-bransjen har svært lett for å okkupere byens beste hjørner, og for MacDonalds med de amerikanske hamburgerkjøttkakene må enhver lokalisering de hittil har funnet i denne byen fortone seg som de rene bakgater i forhold til hjørnet på Karl Johan. Grand Café blir et dårlig gatekjøkken. Kaféen må komme i drift igjen til 17. mai. En nasjonaldag med barnetog på gata og nedrullede gardiner på Grand Café blir bare en halv nasjonaldag, i hvert fall på den strekningen av Karl Johan. Grand Café med åpne vinduer mot solskinnet utenfor og bløtkake på bordene innenfor er like viktig for 17. maifeiringen i Oslo som kongefamilien i sine hatter på Slottsbalkongen. Bostyret har et nasjonalt ansvar for å få Grand Café i drift igjen til nasjonaldagen, ikke som pølsebu, men som kafé med stor C. Kulturminister Valgjerd Svarstad Haugland bør påse at bostyret gjør sin plikt. Så får vi heller love henne at det aldri skal serveres rusbrus på Grand, bare litt rødvin.
Sukkerdøden
En sak for kulturministeren altså. Da går det nok bra. For det må kvinner til for å ordne opp, norske kvinner. I krigen mot sukkerdøden har vi satt inn vårt tyngste våpen, generaldirektør Gro Harlem Brundtland med ansvar for hele verdens helsetilstand. Først erklærte hun krig mot den mektige tobakksindustrien som eies av nord-amerikansk kapital. Og nå har hun tirret sukkerindustriens flaggskip, selveste Coca Cola, verdens sterkeste merkevare og like kosmopolitisk som T-skjorta. Det er ingen ubetydelig krig hun har startet, og slik amerikanerne ser det er en sigarett og i Cola-flaske i Gros hender blitt til rene dynamittgubber. Det er ikke bare pengebingen som står for hogg, men en livsstil som amerikanerne har solgt til hele verden. Det var amerikanerne som lærte oss å røyke sigaretter i stor stil, drikke Cola og tygge søt tyggegummi også for å komplettere bildet av det gode liv for, eller drømmen om det gode liv som amerikanerne plantet inn i våre hoder for et par generasjoner siden. Det koster å kvitte seg med slikt.
Heia Gro!
Men vi heier på Gro i denne kampen. Krigen mot tobakken har hun allerede vunnet, selv om det gjenstår noen kampen. I sukkerkrigen står hun midt i klisset, men det burde være lett å vinne denne krigen også. Hun kan bare be nord-amerikanerne se seg sjøl i speilet. Våger de det, er det meste av jobben gjort. Og hvis all verdens feite fjortiser forstår at livet blir lettere hvis de kutter ut et par liter av det brune, søte skvipet hver dag, er krigen også vunnet på den fronten. Problemet som gjenstår blir: Hva drikker ungdommen i stedet? Rusbrus eller øl? Colaen skulle jo redde oss fra ungdomsfylla. God helg!