Hopp til innhold

Burlesque

Popstjernene Christina Aguilera og Cher møtes lettkledde til sang og dans. Hva synes filmanmelder Ivar Winther om det?

Cher og Christina Aguilera

Cher og Christina Aguilera spiller sammen i filmen Burlesque. Her fra filmpromotering i Berlin i desember i fjor.

Foto: TOBIAS SCHWARZ / Reuters

Popsangeren Christina Aguilera ble en verdensstjerne over natta, da hun debuterte med låta Genie in a Bottle i 1999. Aguilera utmerker seg med en kraftig og akrobatisk stemme, som har kommet bedre til sin rett etter hvert som hun har gjort mer alvorlige og dramatiske sanger. Innimellom dansepopen synger hun om selvstendighet, overvinne spiseforstyrrelser, og å finne sin indre styrke. Og nå har hun fått seg filmrolle.

Burlesque er en musikkfilm som handler om en ung kvinnes kamp for å lykkes i showbiz. Den er smekkfull av kostymeskifter, og sang- og dansenumre. Vi møter Stanley Tucci, Eric Dane og Cher i andre roller.

Fra servitør til fristerinne

Burlesk er opprinnelig en lett og folkelig form for opera, gjerne med fokus på kvinnekroppen. Det er også en viktig inspirasjon for moderne strip tease. Og det viktigste talentet i denne filmen, er verken sang eller dans, men skjønnhet, og evne til å være seksuelt attraktiv på scenen.

Filmen foregår i nåtiden. Christina Aguilera kommer med buss til Los Angeles, og klarer å kare til seg jobb som serveringsdame på underholdningsklubben Burlesque. Snart får hun lov til å prøve seg på scenen, og forbløffer alle med sin fantastiske stemmeprakt. Rundt henne kretser interesserte menn, noen med gode hensikter, og noen med dårlige.

Sikter lavt

Plottet i Burlesque er tynt og forutsigbart. Manus består utelukkende av selvfølgeligheter og plumpe utfall. Det er en film der alle oppfører seg som om de er på TV. De snakker i klisjeer og har dumme, små problemer.

65 år gamle Cher ser ut som hun er litt over tretti. Musikken er på sitt beste halvgod, og egnet til å fornærme et hvilket som helst musikkelskende menneske.

Men det er så konsekvent gjennomført, at når den første irritasjonen har lagt seg, blir vi ufrivillig sugd inn i handlingen. Det er en film som sikter helt utrolig lavt, og som dermed lykkes. Jeg overlevde denne filmen, men etterpå følte jeg meg brukt og skitten.

Les flere filmanmeldelser fra NRK Østlandssendingen. Du kan også følge oss på facebook og twitter.