NRK Meny
Normal

Film:Shooting Dogs

Smart blir du ikke av å se denne filmen, men hvis du ønsker en påminnelse om all styggedom i verden kan du gi den en sjans.

 Apenes konge

 

Folkemordet i Rwanda i 1994. Hva skjedde? Dette forsøket på å gi en slags forklaring er dessverre eurosentrisk på grensen til det respektløse. Hovedpersonene i filmen er nemlig en hvit, engelsk prest i begynnelsen av sekstiårene og en hvit, engelsk lærer på rundt tredve.

Jeg har ikke all verdens innsikt i denne konflikten, men jeg har fått med meg såpass at det gikk hardest utover tutsiene, ikke disse velmenende idealistene. Så jeg stiller meg en smule kritisk til denne Apenes Konge-logikken, der vi ser det hele gjennom øynene til hvite mennesker.

 

Shooting Dogs
Foto: arthaus

  

Folkemord

Handlingen utspiller seg på en skole, det er like før helvete bryter løs. De som går på skolen er hovedsaklig tutsier, og de begynner å føle seg truet av den stadig økende massen av militante hutuer som står utenfor skoleområder med macheter og klubber.

Veisperringene blir stadig verre å komme seg forbi. Ingen skjønner helt omfanget av hva som foregår, men det begynner å lukte svidd. FN-soldatene er på plass, men de har ikke mandat til å gjøre noe som helst, med mindre de blir beskutt selv. Akkurat som i Bosnia.

Og her er vi ved sakens kjerne: maktesløsheten. Tittelen, Shooting Dogs, spiller på at FN-soldatene ikke kan forsvare tutsi-befolkningen mot å bli massakrert, men de har lov til å skyte bikkjene som spiser på likene til de som allerede er døde. Dette er altså helt groteske greier. En snau million mennesker drept på tre måneder, for hånd. Selv Nazi-Tysklands industrialiserte folkemord var mindre effektivt.

  

Shooting Dogs
Foto: arthaus

 

Hvit med ren samvittighet

 

Det er ingen sak å gjøre narr av andres idealisme. Men det er veldig fristende iblant. John Hurt (Alien, Dead Man, Contact, etc) er i beste fall en mann for de store anledninger, men vi kan like gjerne oppfatte ham som en pompøs fjert.

Jeg er skeptisk til fortellinger der det er en utlending, eller en fremmed, som sitter på alle svarene, og som virkelig vet hva som foregår. Og dermed blir det vanskelig å la seg overbevise av denne rollefiguren.

Tidlig i filmen spankulerer denne presten omkring med hendene i lomma, og er åpenbart strålende fornøyd med å være i Afrika. Tror du han bryr seg om at det er litt møkkete i krokene, så lenge det finnes så mye livsglede? Nei, du. Han strikoser seg, hilser på alle og enhver, og sprer sine rause gudsord med et vitende smil.

Etter hvert som det blir klart at FN-soldatene har anledning til å hjelpe de utenlandske, dvs. de hvite, velger han likevel å bli igjen. Han ter seg som om han var kaptein på Titanic, klar for å gå ned med skuta, og møte sin skaper med ren samvittighet.

Sprikende produksjon

 

Briten Michael Caton-Jones' produksjon er mildt sagt sprikende. Han har så forskjellige filmer som Rob Roy, Sjakalen og (hey!) Basic Instinct 2 på samvittigheten. Jeg har all sympati for å lage film om alvorlige temaer, men jeg likte ikke denne så veldig godt.

Slurvete opplegg. Ikke sånn å forstå at den ikke gjorde inntrykk; mange av skuespillerne og crewet i Shooting Dogs er selv overlevende fra disse massakrene på ordentlig. De dukker opp i rulleteksten på slutten. Her er det valgfritt om du ønsker å holde tårene tilbake eller ei.

Dette er riktig nok en svak film, vi blir ikke så veldig mye klokere av å se den, men den er likevel en påminnelse om at det er mye styggedom i verden.

Mer spesifikt kan vi i at det er en påminnelse om at FN-styrkene trenger mer makt, at vi trenger et sterkere verdenssamfunn som er diktert av humanisme, og ikke bare økonomiske interesser.