NRK Meny
Normal

Film: Trigger

Ivar Winther har sett den norske familiefilmen Trigger

Trigger

Det er slett ikke uvanlig at jenter blir voldsomt opptatt av hester, når de kommer i en viss alder. Hva denne interessen kommer av, eller er et substitutt for, skal jeg ikke spekulere for mye over, men at de får hestedilla, det er helt, helt sikkert. I kveld kommer den norske filmen Trigger. Den er regissert av Gunnar Vikene, og den fikk meg til å føle meg bløt på pæra.

 

Trigger venner
Foto: SF Norge AS

Alise er en jente i beste hestealder, men hun er en pyse som ikke tør noen ting. Hun bor i en blokk i Groruddalen, og skryter til vennene sine om at hun er kjempeflink til å ri når hun besøker morfaren sin ute på landet. Han er svensk, og i de siste årene har han bare vært sur og lei.

 

Filmen begynner med at mor og datter hjelper ham med å pakke, han har nemlig blitt så gammel at det ikke er trygt å bo alene lenger. Han må på gamlehjem, og er i dårlig humør.

 

Trigge
Foto: SF Norge AS

 

Handlingen flytter seg inn til byen, der det plutselig dukker opp en fantastisk hvit hest som har rømt, og som åpenbart har blitt mishandlet av eierne sine. Det er på tide at morfar viser sine gamle kunster som hestekar igjen. Og Alise må komme over sine verste redsler for å hjelpe ham.

I både norsk og dansk film er det tradisjon for å legge alle de klokeste replikkene i munnen på en svenske eller en homo. Svenskene og homoene er på et vis allvitende i norske og danske filmer. De har et slags altseende øye. De kommer liksom litt utenfra, de har ikke den samme trangen til å gifte seg, og dermed har de bedre perspektiv på saker og ting. Dette grepet brukes påfallende ofte. Her er det svenske Sven Wollter som spiller morfaren vi alle skulle ønske at vi hadde da vi var små. Han er både tøff og klok. Og svensk, altså.

 

Trigger

 

Denne filmen byr jo ikke på de store overraskelsene, og minner tidvis om NRK-produsert ungdoms-TV. Man skal vel være litt raus for å godta selve plottet, som er springende og rotete, og har litt for mange bifigurer.

 

Trigger

Det tar også litt tid å venne seg til det stive spillet og de veslevoksne kommentarene som ikke kommer skikkelig opp fra papiret, men når vi først har lært oss å tolerere det, og hvis vi legger til littegranne godvilje, er Trigger en fin og varm film. Det er rørende scener rundt kjøkkenbordet og på sykehuset. Ganske morsom er den også.

Dette er en film som går litt for mange runder rundt grøten, men som er oppriktig i tonen, og som ender på en fornuftig måte. En familiefilm i ordets rette forstand.

Ivar Winther