NRK Meny
Normal

Fikk ikke se sitt døde barn

I 1973 opplevde Bjørg Wenås å miste et barn hun aldri rakk å bli kjent med. På sykehuset fikk hun ikke engang vite om barnet var en gutt eller jente. Dette ville ikke skjedd i dag. Takket være forskning har antall dødfødsler sent i svangerskapet gått ned med 70 prosent.

Fikk ikke se dødfødt barn

Hun husker det som om det var i går. Hun var 22 år gammel. Hun og mannen hadde bygd nytt hus. De skulle rekke å flytte inn før deres førstefødte skulle komme. Det var juni og årstallet var 1973.

Bjørg Wenås

Bjørg Wenås var 22 år da hun opplevde å miste barnet hun bar på sent i svangerskapet. Selv om hun gjerne ville se babyen etter fødselen, fikk hun ikke lov. Hun fikk heller aldri svar på hva som gjorde at barnet døde.

Foto: Hanne Roald / NRK

– Vi gledet oss veldig, men det ble ikke slik vi hadde tenkt, sier Bjørg Wenås.

Jeg husker fortsatt hånden på brystet mitt som dyttet meg ned da jeg ville reise meg opp for å se barnet mitt.

Bjørg Wenås

I flere dager har hun følt seg dårlig, så hun drar til legen sin. Selv om hun har vann i kroppen og vondt i hodet, som er typiske tegn på svangerskapsforgiftning, blir hun ikke sjekket for dette.

– Jeg fikk bare beskjed om å dra hjem og slappe av.

Etter en uke drar hun til Sentralsykehuset i Akershus, som Ahus het den gangen. Nå ble blodtrykket målt, og det ble tatt andre prøver. Legene er bekymret, for det viser seg at Bjørg har svangerskapsforgiftning.

En stille fødsel

Fødselen er lang. 36 timer med smerter. Da barnet endelig kommer ut, er det ingen gråt.

– Jeg husker fortsatt hånden på brystet mitt som dyttet meg ned da jeg forsøkte å reise meg opp for å se barnet mitt.

Legene og jordmødrene ville ikke vise henne det døde barnet. De forsvant med babyen og Bjørg ble igjen i rommet, med tusenvis av spørsmål.

Var det en gutt eller jente? Hvordan så hun eller han ut? Hvorfor døde barnet? Var det noe jeg gjorde galt? Hvor tar de med seg barnet nå?

Bjørg Wenås og mannen hennes

Dette bildet av Bjørg Wenås og mannen hennes ble tatt året etter at de hadde mistet deres første barn. – Jeg følte alltid at jeg måtte klistre på meg et smil selv om jeg var lei meg, sier Bjørg. Noen år etter dødfødselen fikk paret en sønn og deretter en datter.

Foto: Privat
Lite støtte

Svarene fikk hun aldri.

– Det verste var å aldri få vite hvorfor barnet mitt døde. Jeg har forsøkt å finne ut av det ved å lese journalene mine fra den gang, men der sto det ingenting.

Tiden etter fødselen var vanskelig. Det var få som forsto hvor tøft det var å miste et barn som man aldri rakk å bli kjent med.

– Jeg så barnevogner overalt. Vi hadde jo kjøpt inn ny vogn og nye klær. Alt det måtte vi pakke ned igjen.

Møtte hun kjente på gata, snudde de seg vekk og latet som om de ikke så henne.

– De syntes sikkert det var ubehagelig å spørre om det som hadde skjedd.

Noe støtte fra sykehuset var det heller ikke å få.

– Jeg fikk bare beskjed om å glemme det vonde. "Du som er så ung, du kan få mange flere barn", sa de. Men, det er så rart med det barnet man har mistet. Det er like vondt, selv om jeg har fått to nye barn.

Ble gravlagt anonymt

På den tiden var det vanlig at de dødfødte barna, ble gravlagt anonymt i en annens grav.

– Hver gang vi kjørte forbi en gravlund tenkte jeg at det kanskje var her min lille baby ble begravet.

I ettertid har Bjørg fått vite at barnet hun fødte den junidagen i 1973 mest sannsynlig ble lagt på Stalsberghagen gravlund på Strømmen. For noen år tilbake var hun med på å opprette en egen minnelund for dødfødte barn her. Det har gjort at hun endelig kan begynne å legge den vonde hendelsen bak seg.

– Det er fint å ha et sted jeg kan legge ned blomster. Jeg er her så ofte jeg kan. Gjerne på dagen da barnet mitt ble født, i jula og ved andre høytider.

70 prosent færre dødfødsler

Minnestein på Stalsberghagen gravlund.

På Stalsberghagen gravlund på Strømmen er det opprettet en egen minnelund for de som har opplevd dødfødsler. Det var hit mange av barna ble gravlagt på 70-tallet.

Foto: Bjørg Wenås / Privat

På slutten av 1960- tallet døde nesten 1000 barn i mors liv årlig i Norge. Dette tallet er nå redusert til rundt 200. Dermed er Norge en av de landene i verden med færrest dødfødsler.

– Vi har hatt en kraftig reduksjon i løpet av de siste 40 årene, særlig blant kvinner til termin. Her har dødeligheten gått ned med 70 prosent, sier lege og forsker Ashi Sarfraz Ahmad.

Hun har nylig skrevet en doktorgradavhandling om dødfødsler i Norge. Her har hun også sett på dødfødsler blant såkalt høyrisikogrupper, som eldre fødende og kvinner med svangerskapsforgiftning.

– Også i disse gruppene har det vært en stor nedgang. Det har blitt veldig trygt å føde i Norge og kvinner med risikosvangerskap får god og tett oppfølgning i svangerskapet, sier Ahmad.

Gravide blir fulgt nøye

Ashi Sarfraz Ahmad

Ashi Sarfraz Ahmad er lege og forsker ved Ahus. Hun har nylig skrevet en doktoravhandling om dødfødsler i Norge. – Gravide her i landet får verdens beste svangerskapsomsorg. Det er trolig årsaken til at det dør så få barn, sier hun.

Foto: Birgitte Wold Ingebretsen / NRK

Det er trolig den tette oppfølgingen som har gjort at færre barn dør i mors liv nå enn før. Alle gravide får tilbud om å bli fulgt opp av fastlegen sin eller hos en jordmor. Her blir det blant annet tatt mål av den gravides mage for å se om fosteret vokser normalt, kvinnens blodtrykk blir målt, og de lytter til barnets hjerterytme.

Den største fremgangen er nok likevel innføringen av ultralyd i svangerskapsomsorgen.

– Fra midten av 1980-tallet har alle gravide fått tilbud om en ultralydundersøkelse. Dette har trolig reddet mange barn, sier Ahmad.

Ved en slik undersøkelse kan legen blant annet se hvor mye fostervann som er rundt barnet og om det vokser slik det skal. Dersom det er fare for livet til barnet, kan legen sette i gang fødselen eller forløse barnet med keisersnitt.

Et annet viktig verktøy i svangerskapsomsorgen er en såkalt CTG-registrering, som ble inført på 70-tallet. Her kan legen og jordmødrene måle barnets hjerterytme.

– Disse instrumentene hadde vi ikke tidligere. Nå kan vi mye lettere få kunnskap om barnet og hva det trenger for å kunne overleve, sier Ahmad.

Tar de gravide på alvor

Hun jobber til daglig på kvinneklinikken på Ahus. Her får de hver eneste dag inn gravide kvinner som er blitt henvist fra fastlegen sin. Det er ingen som blir bedt om å dra hjem uten at de blir undersøkt nøye.

– Vi tar alle bekymringer på alvor. Mange kommer hit for eksempel fordi de ikke har kjent liv. Da er vi nødt til å sjekke kvinnen og barnet. Heldigvis er det som oftest ikke noe galt og kvinnen kan dra hjem, sier Ahmad.

Selv om dødfødsler i dag er sjeldent, er det likevel rundt 200 barn som dør i mors liv. Som lege har Ahmad selv vært med på dette.

– En dødfødsel er helt forferdelig. For kvinnen, for familien, men også for oss leger og jordmødre. Det er fryktelig tøft. Vi skal ikke glemme det, selv om statistikken viser at dette skjer stadig sjeldnere.

En liten trøst

For Bjørg Wenås er det en trøst å vite at forholdene for gravide i Norge er blitt mye bedre.

– Det er fint at forskning på dette området har gjort at færre kvinner går gjennom det jeg gjorde. Det er også flott at de som opplever en dødfødsel får en mye bedre oppfølging etterpå.

I dag blir foreldrene oppfordret til å se og holde sitt døde barn. De blir også oppmuntret til å ta bilder slik at de har minner om barnet.

Bjørg har også tenkt på hvordan det hadde gått dersom hun hadde vært gravid i dag.

– Legene i dag har en helt annen kunnskap, heldigvis. Hadde legen jeg gikk til visst det man vet i dag, hadde jeg kanskje vært trebarnsmor i dag.

Gravminne, Stalsberghagen gravlund

Mange foreldre som opplevde å få et dødfødt barn på 60- og 70-tallet fikk aldri noen grav å gå til. Barna ble lagt sammen med fremmede, og foreldrene fikk aldri vite hvilken grav.

Foto: Hanne Roald / NRK