Death Proof

Regi: Quentin Tarantino

I rollene: Kurt Russell, Rosario Dawson, Vanessa Ferlito, Jordan Ladd, Rose McGowan, Sidney Tamiia Poitier, Tracie Thoms, Zoe Bell, Mary Elizabeth Winstead

4

Gammelt nytt på nytt

Da var Quentin Tarantino tilbake med ny film, den heter Death Proof, og utgjør halvparten av filmverket, eller doble feature’en Grind House. Den andre halvparten lages av Tarantinos kollega Robert Rodriguez. Vi får vel være lydige og ta med en forklaring på hva dette egentlig går ut på: Herrene Tarantino og Rodriguez gjøre med dette et forsøk på å gjenskape en utdødd greie innenfor exploitationfilm.

Grindhouse er betegnelsen på en kino som viste erotisk ladede voldsfilmer på seksti- og syttitallet, hvor det var vanlig å vise to filmer på den samme billetten. Jeg har ikke sett filmen til Rodriguez ennå, men den skal visstnok ha en handling som er sammenfallende med Tarantinos film. Dette prosjektet er altså en hyllest til gammal B-film. Igjen.

Røffe menn, smarte damer

Dette er en stilisert og oppstyltet film der alt er på liksom. Kurt Russels figur Stuntman Mike, har ganske mye til felles med Mickey Rourkes figur i Sin City fra et par år tilbake; plirende øyne, forsiktig stemmebruk, og arrete i fjeset. Om han egentlig er stuntmann eller ikke forblir uklart.

Han kjører omkring i Texas i den spesialbygde bilen sin. Han treffer en jenteflokk på bar, får en lapdance, og tilbyr å kjøre en av dem hjem. Enten er han en gammal gris, eller så har han et hjerte av gull, eller så er han helt hakkandes gæren. Filmen er delt i to, med to separate handlinger og persongallerier. Dette er, bortsett fra Kurt Russell, damenes aften. De er smarte, tøffe og veldig, veldig pene.

Populærkultur i ny kontekst

Quentin Tarantino traff blink på begynnelsen av nittitallet, da han kom med de referansetette filmene Reservoir Dogs og Pulp Fiction. Han omfavnet sin egen populærkulturelle arv, trakk fram til dels fallerte skuespillere som Bruce Willis og John Travolta, og fikk dem til å se kule ut igjen.

Tarantino var en mester i småfrekk rekontekstualisering. Og det er jo gjerne sånn at det som var veldig smart og cutting edge for femten år siden, framstår som noe datert i dag. Så også med Death Proof.

Helt ok Tarantino

Det føles ikke spesielt smart eller nytenkende å lage enda en hommage til gammal B-film, men det er kanskje ikke meningen heller. Han gjør greia si, som han alltid har gjort. Man trenger ikke å elske eller hate Tarantino, det går fint an å se filmene hans uten å liksom måtte velge side. Han har sine irriterende og insisterende sider, men at han har et helt spesielt uttrykk og en mesterlig håndlag med alt han gjør, står temmelig klart for meg.

Death Proof er ikke Tarantinos beste film, men den er helt ok. Ganske kul, faktisk. Sex og vold, slepen dialog og kvinneben. Hold deg for øynene under de drøyeste voldsscenene, så sover du bedre om natta.