NRK Meny
Normal

Da barn lekte med kniver

Før i tida lekte barna med kniver i bakgårdene i Oslo. Det gjør de ikke lenger, for å vokse opp i en av Europas raskest voksende byer er ikke som det engang var.

Artikkelen er flere år gammel.

Fire generasjoner

Fire generasjoner av familien Kamhaug er samlet for å snakke om oppvekst i Oslo.

Foto: Victoria Wilden / NRK
Iben Kamhaug Lien

Iben Kamhaug Lien er født i 2012, og får en annen oppvekst i Oslo enn det hennes oldemor, farmor og tante har hatt. Allerede leker hun med andre ting enn kniver og mynter.

Foto: Victoria Wilden / NRK

På kjøkkengulvet i farmorens røde trehus på Sagene i Oslo leker 18 måneder gamle Iben mens tre kvinner sitter rundt bordet og mimrer om oppveksten i tre ulike epoker i Oslo det siste århundret.

Ibens oldemor Ella Kamhaug (92) var barn på 1920-tallet, farmor Eva-Lill Kamhaug (64) vokste opp på 1950-tallet og tante Line Hansen Kamhaug (34) gikk sine barnsben i Oslo indre by på 1980-tallet.

Mye er likt, men en ting er trolig sikkert, 1950-tallets lek med kniver kommer nok ikke tilbake.

Å kappe land

– Vi lekte med kniver, og det var ikke smørkniver, sier Eva-Lill som minnes barndommen på Bjølsen midt i tjukkeste Oslo.

Jeg vet ikke hvordan vi ville reagert i dag hvis ungene hadde løpt rundt med kniver.

Historiker Gro Røde

Hun har reist seg opp og gestikulerer med armene mens hun prøver å forklare hva leken hun sikter til gikk ut på. Den heter Kappe land og er en ikke helt ufarlig lek med kniver.

Barna deler opp et landområde og kaster kniven sin inn i områdene til de andre. Hvis kniven står i jorden, har den som kaster vunnet området.

– Kniven måtte jo være spiss, ellers stod den ikke i bakken, sier Eva-Lill.

Selv om hun lekte rett utenfor kjøkkenvinduet til moren, blir Ella overrasket over å høre om leken datteren holdt på med da hun var barn.

– Vet du hva, nå hører jeg ting jeg ikke visste, sier moren til Eva-Lill, Ella litt strengt og tar frem pekefingeren.

Barnebarnet Line og datteren Eva-Lill ler høyt.

Historiker Gro Røde

Historiker Gro Røde er opptatt av området rundt Akerselva. Ikke bare har hun skrevet en bok om området, men hun bor her også selv.

Foto: Victoria Wilden / NRK

I dag kapper ikke barna land lenger, men det var ikke uvanlig i byen før i tiden.

– Flere av de vi har snakket med har fortalt at de har kappa land. Det er en av de tradisjonelle lekene som er veldig billig. Alle har jo en kniv, sier historiker Gro Røde.

Hun jobber på Oslo Museum og er redaktør av den nye boken "Livet langs elva" som tar for seg historien til bydelene rundt Akerselva.

– Å kappe land er en gammel lek. Men jeg vet ikke hvordan vi ville reagert i dag hvis ungene hadde løpt rundt med kniver, sier hun og ler godt.

Gro Røde kommer fra Lofoten, men mener hun har funnet bygda i byen på Sagene og kunne ikke tenke seg å bo noe annet sted. Les hennes historie her.

Knut "Kupper'n" Johannesen forteller om hvordan de lekte da de vars små.

Oslo vokser

Oslo vokser som aldri før. Faktisk er Oslo en av de raskest voksende byene i Europa. I sommer presenterte byrådet tall som viste at Oslo vil ha drøyt 830.000 innbyggere i 2030, 200.000 flere enn i dag.

Omkring år 2040 kan Oslo ha 1 million innbyggere.

Å vokse opp med asfalt og brosten i stedet for gress under føttene er uglesett – av noen.

Mange mener barna ikke kommer nære nok naturen, og ikke har godt av å stifte et for nært bekjentskap med byens skyggesider og eksos. Likevel har barn alltid vokst opp i byen.

Flere barnefamilier blir boende, selv i Oslo indre by med trafikk, ståk og støy.

For å holde tritt med utviklingen må Oslo bygge to klasserom i uken for å få plass til alle elevene som hvert år begynner på skolen.

Ella er den i Kamhaug-slekten som har bodd lengst i byen. Hun synes mye har forandret seg siden hun vokste opp på 1920-tallet.

Da Oslo var Kristiania

Barnekrybbe, datidens barnehage

Tøyenkirkens barnekrybbe var datidentidens barnehage. Bildet er fra ca 1930.

Foto: Esther Langberg / Oslo Museum

For over 90 år siden ble Ella levert i krybben hver dag. Krybbene var datidens barnehager. Og barna var veldig små, ofte spedbarn.

– Jeg likte meg veldig godt der jeg, sier Ella.

Ella bodde på Vålerenga. I det som den gang ikke var Oslo, men Kristiania. Kort sagt tilsvarer datidens Kristiania det vi i dag regner som indre Oslo by, med bygårds- og blokkbebyggelse, parker, trikker og veier.

Hun er født i 1921, samme året som skuespilleren Arve Opsahl. Det var også året Dovrebanen ble åpnet og Albert Einstein ble tildelt nobelprisen i fysikk.

Ella kappet ikke land slik datteren gjorde, men hun husker at de lekte andre leker i gatene.

– Vi kastet ettøringer inn mot veggen.

Også hun hoppet paradis.

– Det er samme paradisfiguren som barna bruker nå i dag, sier Ella.

Hester var også et vanlig syn i Oslo på den tiden. Hestene var i samme gate som krybben, og hun synes de var fine, men skumle.

Mest spennende var det da politiet kom for å hente de som hadde drukket for mye, og fikk transporthjelp av hestene. Dramaet utspant seg oftest på lørdager, da folk flest fikk lønn.

– De jobbet til klokken var 14, og så kjøpte de sterke saker. Det var jo veldig morsomt for når politiet kom for å hente dem, tok de dem mellom seg og kjørte dem bort med hester. De hadde jo ikke biler.

– Underholdning i byen, sier datteren Eva-Lill med et smil.

Politiet henter berusede menn i gamledager

Politiet henter beruset mann. Akkurat som Ella Kamhaug forteller om.

Oslos etterkrigsgenerasjon

Da Ella selv ble mor hadde hun flyttet til Bjølsen. Datteren Eva-Lill er en av tre søsken.

– Jeg er vokst opp på to rom og kjøkken, med toalett og ikke bad. Alle fem sov på samme rom, foreldre og tre barn helt til jeg var 20 år, sier Eva-Lill.

Beskrivelsen vekker assosiasjoner til Anne Cath. Vestlys Mormor og de åtte ungene.

Eva-Lill ble på født i 1949 i etterdønningene av andre verdenskrig.

1949 er året NATO ble dannet, George Orwell gav ut klassikeren «1984». Men for barna betydde det nok mest at Thorbjørn Egner gav ut «Karius og Baktus». De kappet ikke bare land, forteller Eva-Lill.

Utsikt utover byen

Barn som ser utover byen fra Ekeberg. Bilde er tatt i 1950.

Foto: Ukjent / Oslo byarkiv

– Vi lekte i gatene. Vi lekte slåball og "melde krig".

Paradis i gata var også et vanlig tidsfordriv for barn på 1950-tallet. Det var før bilene overtok gatene fullstendig.

– Vi hadde skikkelig kjetting som vi kastet inn i paradisrutene.

Eva-Lill hinker på kjøkkenet og viser hvordan hun som barn hev kjetting inn i en rute. Det var ikke nok å bruke stener. Kjettingene var store og tunge, og var greie å få til å lande der man ville.

– Kjetting? Kjetting og kniver, det var din barndom, mamma, sier Line og ler.

Ble lært opp til ikke å plukke sprøyter

Da Line så dagens lys i 1979 hadde folketallet i Oslo begynte å gå ned, selv om befolkningen økte i landet for øvrig.

Line er født samme året som fotballspilleren John Carew, den amerikanske skuespilleren Kate Hudson og ikke minst sjimpansen Julius. 1979 var også året da Ayatollah Khomeini tok makten i Iran, Margaret Thatcher ble statsminister i Storbritannia og Sovjetunionen invaderte Afghanistan.

Hun vokste opp i en bygård hvor hun bodde til hun var ni år. Da flyttet familien til huset hennes foreldre bor i fortsatt.

– Jeg husker at vi hoppet strikk og lekte med ball, sier Line mens hun sitter på kjøkkenet til moren i det rød trehuset på Sagene.

Men de lekte også mye langs Akerselva og i parken. Det var aldri noe problem å leke ute forteller hun. Men de måtte si fra hvor de skulle.

Kamhaug i fire generasjoner

Slekten Kamhaug i fire generasjoner samlet på Eva-Lills kjøkken i trehuset på Sagene.

Foto: Victoria Wilden / NRK

Å vokse opp i Oslo betyr at man også får se byens skyggesider.

– Jeg husker fyllikene. Sikkert fordi det var så spesielt. De satt utenfor banken og spurte om vi kunne pante flaskene for dem, så skulle vi få en krone.

– Jeg sa til dere at de ikke var farlige fordi dere klarte å løpe ifra dem. Det var verre med de narkomane fordi de er litt uberegnelige. Mens de fyllikene satt jo bare der. Dere måtte bare ikke provosere dem, sier Lines mor Eva-Lill.

– Og sprøyter ble vi lært opp til å ikke plukke opp, sier Line.

– Nei, dere fikk aldri lov å plukke opp noe fra bakken, sier Eva-Lill.

Brukte taxipengene på andre ting

Mor og datter er skjønt enige om at det handler om hva man blir opplært til. Eva-Lill ga også datteren streng beskjed om at hun aldri skulle gå langs Akerselva da hun skulle hjem fra byen sent i tenårene.

– Du går i busstraseen, sa jeg.

– Jeg fikk penger til taxi og så gikk jeg hjem, sier Line.

– Og hva ble taxipengene brukt til?

– Noe annet, sier Line mens hun smiler og ler.

– Oslo er ikke en farlig by, men du trenger ikke å gå langs Akerselva i mørket, sier Eva-Lill bestemt.

Et lite portrett av Einar Gerhardsen

Einar Gerhardsen forteller om sin barndom i Oslo

– Kan ikke leke i gaten mer

Line Kamhaug tror ikke mye har forandret seg siden hun var barn på 80-tallet fram til nå.

Line lekte ikke med kniver da hun var barn, det kommer nok heller ikke tantebarnet Iben på 18 måneder til å gjøre. Iben har flyttet med familien ut av Oslo indre by, men Line tror hun ville fått en ganske lik oppvekst som henne hvis hun hadde fortsatt å bo på Bjølsen.

– Det er kanskje litt mer kafékultur nå. Det hadde ikke vi da jeg var 15-16 år.

Selv om mye er likt nå og på 1980-tallet, ser moren til Line, Eva-Lill, mange forskjeller fra da hun var barn.

– Det er flere biler. De kan ikke leke i gaten mer. Det er mer kriminalitet. Før var det rampestreker og voksenfyll. Vi slapp narkotika og alle de problemene, sier Eva-Lill.

– Har alltid søkt til bakgårder og løkkene

Historiker Gro Røde har samlet områdets historie mellom permene i boken «Livet langs elva».

Det som er likt mellom dagens barn og barn som har vokst opp i området opp igjennom historien er at de har søkt til bakgårdene og løkkene for å leke.

Men lekene barna lekte med der var nok av en litt annen type for hundre år siden.

– En ball hadde de ikke nødvendigvis. Men å lage en ball er kanskje det en av de tingene en mamma kunne gjøre for å glede barna sine, sier Røde.

Da fikk gamle utslitte klær nytt liv som ball. Og det var en lærball som var drømmen.

Den store forskjellen på oppveksten før og nå er likevel innelekene.

– Dagens barn har tv-spill og nettet. Det har skjedd en revolusjon, mener Røde.

Et kort portrett om Rudolf Nilsen

Rudolf Nilsen forteller om sin barndom i Oslo.