NRK Meny
Normal

Black Swan

Ballett er vakkert å se på. Men det er fryktelig vanskelig å få til. Vi har sett den Oscar-nominerte filmen Black Swan.

Black Swan

Natalie Portman spiller en plaget, syltynn og overarbeidet ballettdanser.

Foto: 20th century Fox

Den amerikanske regissøren Darren Aronofsky lager bare filmer som handler om undergang. Requiem for a Dream fra år 2000 handlet om medikamentmisbruk, og ble belønnet med massevis av priser og en Oscar-nominasjon.

The Wrestler, med Mickey Rourke, handlet om en gammel fribryter som ikke klarte å avslutte karrieren sin, og til slutt døde i ringen.

Nominert til fem Oscar

Kveldens premierefilm, Black Swan er nominert til Oscar i fem forskjellige kategorier, blant annet beste film.

Black Swan har mye til felles med nettopp The Wrestler, til tross for at de foregår i vidt forskjellige miljøer.

Vi møter Natalie Portman i rollen som ballettdanser. Hun er ansatt i en dansetrupp i New York, der konkurransen er knallhard og ambisjonene er himmelhøye.

Hun får hovedrollen i Tsjaikovskijs klassiske ballett Svanesjøen. Spørsmålet er om hun takler presset.

Plaget og syltynn

Natalie Portman spiller en plaget, syltynn og overarbeidet ballettdanser som presser seg selv så hardt at det går utover både kropp og sjel.

Hun bor sammen med den kontrollerende moren sin, som også har vært danser. De har et nært, men likevel usunt forhold. Under danseprøvene er hun under press fra koreografen, som mener at hun må komme i kontakt med sine mørkere sider, for å beherske rollen.

Hun har tendenser til selvskading og bulimi. Rivaliseringen danserne imellom går henne på nervene. Hun får vanskeligheter med å skille mellom sin egen person og rollen hun skal danse.

Klaustrofobisk og skummel

Black Swan er en klaustrofobisk og skummel film. Kameraet henger tett og nådeløst på Natalie Portman stort sett tiden, og illustrerer at dette er et menneske som kunne trengt en pause fra seg selv. Hun skvetter hver gang hun ser seg i speilet. Det er bare et spørsmål om tid før dette går helt galt.

Filmen byr på mye flott musikk, og enkelte fine dansescener, men mye av dansingen ser vi skuffende nok bare i halvfigur. Natalie Portman har ett bestemt kroppslig fortrinn som særlig kommer til sin rett i en film om Svanesjøen, nemlig en lang og yndig hals.

Banal konklusjon

Hun har også en intensitet i spillet sitt som er ganske gripende. Bare unntaksvis tipper det over i overspill.

Det er noe pompøst over alle filmene til regissør Darren Aronofsky. Den siste halvtimen av Black Swan velter seg tøylesløst i dramatiske klisjeer.

Her forfekter han et gammeldags og romantiserende syn på kunst, som sier at jo mer lidelse hos kunsteren, jo bedre kunst. Det er litt flott, men mest flaut.

Konklusjonen på filmen er banal. Black Swan gir langt på vei en god opplevelse, og det er sikkert Oscar-mat, men langt fra noen fremtidig klassiker.