Tim Burton's Alice in Wonderland

Bøkene om Alice i Eventyrland ble skrevet Charles Lutwidge Dodgson under pseudonymet Lewis Carroll på andre halvdel av attenhundretallet.

Bøkene har blitt filmatisert en rekke ganger , og mest kjent er vel Disneys tegnefilmversjon fra 1951.

Unge Alice detter ned i et kaninhull og oppdager en fantastisk verden med snakkende katter, kaniner med klokke i vesten, te og kaker som gjør at hun krymper og vokser om hverandre og en nervøs hattemaker.

• Les NRK Kulturs anmeldelse: Terningkast seks for en moderne Alice

Den aller første «Alice i Eventyrland»- filmen ble spilt inn i England i 1903.

Skrudd logikk

Det er en innfallsrik barnefortelling som har lagt mye av grunnlaget for fantasygenren, med sin egen, skrudde logikk.

Regissøren Tim Burton har som spesialitet å lage filmer som er bisarre og rare, og som gjerne foregår i parallelle virkeligheter, for eksempel Edvard Saksehånd, Batman, Charlie og sjokoladefabrikken og nyinnspillingen av Apenes planet.

Han har også en særegen visuell stil, med dukker og mennesker om hverandre, som egner seg for tidløse eventyrfilmer.

Ikke lettere i Eventyrland

I denne utgaven er Alice en nesten voksen tenåring som skal giftes bort til en hoven blei. Dette at hun forsvinner ned i et høl i bakken er med andre ord ikke helt tilfeldig.

Hun ønsker seg langt vekk, og hele den underjordiske reisen kan gjerne sees på som en flukt vekk fra hele greia. Det viser seg fort at ting ikke er så mye lettere i Eventyrland.

Folk og dyr blir terrorisert av den maktsyke hjerterdronningen, og Alice får stadig høre at det er hennes oppgave å lede opprøret.

3D for alle penga

Det som er spesielt med denne filmen, er hvordan den ser ut.

Scenografien, bakgrunnene, kostymene og sminken er gjort med stor omtanke og stødig hånd.

Bortsett fra det, er ikke dette noe å hoppe i taket for, dessverre.

Vi opplever en aldri så liten 3D-bølge for tiden, med stadig flere digitale kinoer, og forbedret teknologi. I denne filmen melkes 3D-effektene for alt de er verdt, med gjenstander som suser mot oss, og folk som detter nedover.

Jeg så filmen på Colosseum 2, og opplevde ikke at dette var spesielt godt teknisk gjennomført. Jeg vil tippe den tar seg adskillig bedre ut i vanlig 2D.

Så hvorfor sitter jeg her og prater om teknikk, når jeg burde snakket om eventyr?

Fordi historien spinkelt fortalt, med en skjematisk hollywoodoppbygging, der den siste halvtimen går med til en kjempestor slåsskamp.

En trang og skuffende film.