– Vi må åpne øynene for rasisme mot adopterte

Venner av drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen advarer. Onsdag gikk de i tog sammen med hundrevis av mennesker i en markering mot rasisme.

Venner av drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen advarer.

Venner av drepte Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og Benjamin Hermansen advarer.

– At adopterte opplever rasisme har ikke vært et så veldig stort tema før Johanne-saken. Men jeg tenker at det er bra at det får oppmerksomhet nå, sier Catarina Annabelle Fuhoung Redisch, venninne av Johanne Zhangjia Ihle-Hansen.

Onsdag kveld holdt hun tale på markeringen mot rasisme sammen med Rim Ruachyahel Ghebremariam. Hun var venn av Benjamin Hermansen som ble drept i 2001.

– Jeg føler ikke at det har blitt mindre rasisme siden den gang, om det er noe jeg virkelig kjenner på meg, så er det at det har blitt mer opplagt. Rasismen er mer frampå og det vokser mer med disse høyreekstreme holdningene, sier Ghebremariam.

I Redisch tale til Johanne fortalte hun om oppveksten sammen med barndomsvenninnen.

– Johanne som var min venninne er nå blitt en del av statistikken. Jenta jeg lekte med, dro på rideturer med, på hytteturer med er nå blitt allemannseie.

– Johanne føyer seg inn i den altfor lange rekken av barn som er drept for sin hudfarge her i landet, sa Johanne Ihle-Hansens venninne Catarina Annabelle Fuhoung Redisch, da hun talte for de frammøtte som deltok på markering mot rasisme til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen ved Stortinget onsdag kveld.

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen

Johanne Zhangjia Ihle-Hansen. Bildet er tatt ved skolestart på Sandvika videregående i fjor.

Foto: Privat

– For meg er det rart at folk kommer til å tenke på Johanne slik de tenker på Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen, fortsatte hun.

I august ble 17 år gamle Johanne Ihle-Hansen drept av sin stebror Philip Manshaus, før han angrep Al-Noor moskeen i Bærum.

Politiet anser drapet som rasistisk motivert. Ihle-Hansen var adoptert, med kinesisk opphav.

– Jeg vet at Johanne ble ertet i oppveksten fordi hun var adoptert. Etter terroren 10. august er det skrevet mye om at dette er noe mange adopterte opplever. Vi faller jo mellom veden og barken. Vi er norske, men ikke norske nok.

Det er blant andre Antirasistisk Senter og Utenlandsadoptertes politiske utvalg (UAPU) som har tatt initiativet til markeringen.

– Vi har alle et ansvar

Kamzy Gunaratnam (Ap), varaordfører i Oslo holdt den første talen på minnemarkeringen. Hun er en av de overlevende etter terrorangrepet på Utøya 22. juli.

– Vi har et ansvar for å forebygge det utenforskapet som skaper gjerningsmennene, ansvar for å påpeke rasisme selv når det er ukomfortabelt. Selv når det er venninna de, tanta de eller fetteren din, sa Gunaratnam.

Hun fortalte at hun ofte har tenkt på Johanne siden drapet i august.

– Jeg har tenkt på hvordan det kjennes å bli skutt. Den fysiske smerten. Jeg har tenkt på det sviket hun må ha følt på. Å innse at hun ikke var trygg, ikke engang i sitt eget hjem, i sin egen seng, og helt ærlig jeg klarer ikke å svare meg selv med noe annet enn tårer.

Rasisme mot adopterte

Markeringen ønsker å sette et fokus på rasismen adopterte opplever.

– Jeg tror at fargeblindheten kan være i alle familier, i alle lag, sier Christina Violeta Thrane Storsve i (UAPU).

Hun mener rasisme innad i familier er mer vanlig enn man tror.

– Om man har noen som har veldig tydelige holdninger i familien, for eksempel om innvandringspolitikk, som kanskje glemmer at man har et barn som kommer fra et annet land, og som vil føle at det som uttales egentlig handler om seg selv, sier Storsve.

– Kjenner et enormt savn

I august skulle Ihle-Hansens ha begynt i andre klasse på Sandvika videregående skole. Hun ble bisatt i Haslum krematoriums store kapell i Bærum 4. september.

Kista plassert foran i Haslum krematroium

Representanter for moskeen, justisminister og ordfører, familie og venner var til stede for å ta farvel med Johanne.

Foto: Håkon Mosvold L / NTB scanpix

I sitt minneord fortalte moren om sin datter.

– Du var så mye i det stille. Du var et stille vann med en dyp, dyp bunn, innledet moren sitt minneord, og snakket om datterens klokskap.

– Vi bærer din sorg med en tapt fremtid, med alle dine planer og forventninger til det livet du elsket. Vi kjenner et enormt savn. Vi takker for alt det fine du ga oss, sa hun videre.