Pensjonert domprost i Oslo Domkirke Olav Dag Hauge sitter på en tom benkerad på hans gamle arbeidsplass. Han husker tilbake til søndagen etter 22. juli og de to gudstjenestene han var med på den dagen.
– Den offisielle gudstjenesten med kongen og dronningen søndag formiddag var en veldig godt organisert gudstjeneste. Du kan ikke miste kontrollen når kongen er tilstede!
– Men på kveldsgudstjenesten var det et helt annet liv som utspant seg, sier Hauge.
Folk stod tett i tett langs veggene
Hele søndagen var kirken stappfull av mennesker, forteller Hauge. Folk strømmet til og flere stod i benkeradene.
Utenfor kirken vokste blomsterhavet av lys og roser. Innenfor opplevde Hauge situasjonen som nærmest ute av kontroll. Ti minutter før gudstjenesten skulle begynne, tok han mikrofonen:
– Nå skal vi ha en gudstjeneste klokken sju. Hvis dere som ikke ønsker å være ved gudstjenesten nå kan begynne å tenke på å bevege dere ut, sa han vennlig.
Men ingen reagerte, ingenting skjedde. Hauge skiftet til prestekappe og tenkte at de bare fikk la det stå til.
– Klokkene ringte, og kirken var fremdeles like kaotisk. Klokken slo tre siste slag. Jeg løftet hodet og så utover, og da satt plutselig alle sammen. De som ikke fikk sitteplass, stod tett i tett langs veggene, men alle organiserte seg. Så fra totalt kaos, på et sekund, ble alt ordnet.
Sterke sorgreaksjoner
Hauge forteller at mange av de overlevende fra Utøya var tilstede og at følelser preget gudstjenesten.
Bak bønnealteret, hvor man kan skrive bønner, kom det sterke og høylytte sorgreaksjoner midt under prekenen hans.
– Da stoppet jeg opp og lot den reaksjonen få ta en plass i gudstjenesten, men jeg måtte prøve å fortsette. Det er klart det at stemmen sprekker flere ganger, men jeg tror vi prester har en teknikk der vi gråter i hjertet, men klarer å si det vi skal si.
– Kan du ta den én gang til?
I prosesjonen på vei ut midtgangen var det bare så vidt kirkefølget fikk banet seg vei ut.
– Vi kom ut på Stortorvet, og der stod et hav av mennesker. De stod i kø for å komme inn i kirken. Det er første gang jeg fikk spørsmål om jeg kunne ta hele gudstjenesten én gang til. Jeg ble rett og slett bedt om å ta en reprise, sier Hauge.
Det ble imidlertid ingen reprise av Gudstjenesten, men kveldsgudstjenester ble satt opp hver dag uken som fulgte.
– Det sier noe om hvilke behov folk har når følelsene er helt satt ut. Vi var alle satt ut av det som hadde skjedd.