Legenden om Robin Hood har fascinert mennesker i mange hundre år. Denne grønnkledde banditten dukket først opp i engelske ballader og dikt, og har siden blitt skrevet om, sunget om og laget film om mange ganger.
Han stjal fra de rike og ga til de fattige. Han var flink med pil og bue og satte pris på en god historie. Han gjemte seg inne i skogen og klarte alltid å narre Sheriffen av Nottingham.
Se filmpolitiets anmeldelse:
Mannsmot og rettferdighet
I denne nye versjonen av Robin Hood, er det Ridley Scott som har regien og Russell Crowe som har hovedrollen. Den er tettpakket med action og ord om mannsmot og rettferdighet.
Det er en alvorlig, for ikke å si humørløs film, som ligger et sted mellom Braveheart og Gladiator.
Denne filmen er en slags forhistorie som handler tiden før Robin Hood kom tilbake fra korstogene, og hvordan han finner sin nye identitet som fredløs opprører i England.
Robin Hood er soldat for Kong Arthur, som plyndrer seg vei gjennom Frankrike på vei hjem fra Midtøsten. Han havner i unåde hos kongen, så han deserterer og sniker seg inn i England sammen med noen kamerater. Uten å ville det, havner de i sentrum for et politisk spill om makten i England.
Manuset er ved Brian Helgeland, som har gjort intelligente pratefilmer som L.A. Confidential og Mystic River. Også dette er en smart og intrikat film hvor det hele tiden skjer noe nytt, sånn at slåssingen føles motivert.
Ingen barnevennlig Robin
Jeg har alltid følt at Robin Hood er en barnevennlig figur. En rettferdig tyv som brukte kløkt istedenfor rå makt. Denne utgaven mangler det eventyrlige og frydefulle.
Det er en brautende actionfilm som drives av vold, med en bølle i hovedrollen.
Hvis jeg skulle forklart en elleve år gammel gutt hvem Robin Hood er, så ville jeg heller gått for Disney-utgaven fra 1973, eller en av de andre, mer uskyldige filmene. Det er en kul og intens film, men ikke særlig trofast mot legenden.
