NRK Meny
Normal

- Høflig og halvgod

Østlandssendingens filmanmelder mener at filmen «I love you, man» er polert på overflaten, god på bunnen og nesten helt uten temperament.

I Love You, Man (Foto/Copyright: United International Pictures)
Foto: Photography by: Scott Garfield

I Love You, Man er navnet på denne ukas komedie.

I hovedrollene finner vi Paul Rudd, kjent fra blant annet «Knocked Up» og «Role Models», og Rashida Jones fra den amerikanske utgaven av «The Office».

Det er en småmorsom og harmløs film om vennskap og kjærlighet.

I Love You, Man handler om en framgangsrik eiendomsmegler i Los Angeles som frir til kjæresten sin, og får ja.

Alt er i sin skjønneste orden, bortsett fra en ting. Han har ingen mannlige venner. Han har ingen å fortelle den store nyheten, og han vet ikke hvem han skal be om å være forlover.

Pirker borti tabuer

Dermed starter han en jakt for å finne seg en bestevenn. Det byr på en rekke pussige situasjoner. Noen menn er breiale griser som drikker øl, spiller poker og skjeller ut kona, noen er bare opptatt av seg selv, og andre igjen er homofile.

Vår mann kommer ikke overens med noen av dem, før han en dag treffer den trivelige og avslappede Sidney. De blir kompiser med det samme, og alt går såre vel. Faktisk går det så bra at vi begynner å lure på hva som egentlig er galt med denne Sidney. For han er nesten litt for god til å være sann.

Filmen pirker så vidt borti tabuer som er knyttet til å være ensom eller venneløs. Men det er ikke verre enn at alle til slutt lærer litt av hverandre, og så kan vi gå hjem.

- Kompetent men slapt

Paul Rudd er ikke verdens mest sjarmerende fyr, men han har en spesiell gjennomsnittlig utstråling som passer godt til denne type gjennomsnittlige og tannløse komedier.

Han er en fjellstø skuespiller som ser helt vanlig ut, og han sklir gjennom filmen uten særlig mye karisma. Rudd er ikke noen stor komiker, og dette er jo tross alt en komedie, men dette problemet har de løst ved at han vitser med sin egen mangel på kulhet og snert.

Han prøver å passe inn i de rareste situasjoner, og være en av gutta, ved å si overdrevent ungdommelige og stilige ting, som bare høres fjollete ut. Akkurat dette er ganske morsomt.

Ellers er det sånn passe. Det er ikke noe gærent med denne filmen. Men den er ikke noe å hoppe i taket for heller. Den slurer og går, vi sitter og følger halvinteressert med, og flirer litt innimellom. Kompetent, men slapt.