Den amerikanske regissøren Sam Raimi er nå for tiden mest kjent for Spiderman-filmene.
Disse filmene har vært en enorm kommersiell suksess, og nå har de nærmest blitt en hel liten industri, med Spiderman IV og V som er planlagt å komme i 2011 og 2012. Hvilket er litt rart, i og med at de tre første Spidermanfilmene har holdt en jevnt dalende kvalitet.
Sam Raimi slo igjennom på åttitallet med de svært innflytelsesrike Evil Dead-filmene.
Dette er en form for humoristisk splatterfilm,dvs lavbudsjett voldsfilm som fokuserer på blodsprut og oppfinnsomme lemlestelser. Mange av disse har et overnaturlig tema, for eksempel zombier eller spøkelser, og volden går så langt over toppen at det blir komisk og vemmelig på samme tid.
Filmene er sant nok fryktelige å se på, men samtidig svært lekne og gjerne morsomme.
Tilbake til røttene
Med Drag Me to Hell, som kommer på kino i kveld, har Raimi gått tilbake til røttene og laget en slags hyllest til sine egne Evil Dead-filmer.
Dette er åpenbart gjort for moro skyld, og resultatet er en sprudlende film med massevis av overskudd.
Det er skummelt og, da.
Lyser forbannelse
Drag Me to Hell handler om en ung dame som jobber i bank. Hun håper på å bli forfremmet, men må bevise overfor sjefen sin at hun er i stand til å ta upopulære avgjørelser.
En dag kommer en gammel sigøynerkone inn i banken og ber om enda en utsettelse på huslånet, hvis ikke blir hun satt på gata. Dette er en perfekt anledning for den unge damen til å vise at hun ikke er noen pysete jentunge, så hun sier blank nei til sigøynerkona.
Den gamle kona blir dødelig fornærmet, og lyser en forbannelse over henne, og sier at en ond ånd vil komme for å dra henne ned til helvete. Og dermed braker det løs.
Alison Lohman som Christine i «Drag Me To Hell»
Foto: Foto/Copyright: Scanbox Entertainment ASBalanserer fint
Det er ikke ofte vi ser denne type genrefilm som er laget med så store ressurser, og som er så godt gjennomført.
Drag Me to Hell er en helstøpt, retrosmart spøkelsesfilm som er både morsom og spennende. Mange scener er så ekle at man rett og slett blir kvalm, men rett under brekningsrefleksen presser det seg på en liten latter.
Filmen bygger seg fint opp, den holder et jevnt og godt tempo, og den balanserer fint mellom det skrekkelige og det tåpelige.
Vi flirer og skvetter om hverandre. Man bør vel ha en viss sans for skrekkfilm for å kunne sette pris på dette. Men hvis du først liker denne stilen, kan du se fram til et forfriskende kinobesøk.
