Motgangssupporter

– Det er helt jævlig. Man er så sulten på en positiv opplevelse og et høydepunkt at det som har skjedd i det siste bare blir tragikomisk, sier Roy Kenneth Nilsbakken (35).

De fleste kaller ham «Hjælmen» (østfoldsk for hjelmen). Navnet fikk han tidlig i tenårene da han stort sett alltid stilte med en vernehjelm som juvelen i et svart og gult supporterantrekk. På en tid da hans Moss FK var gode.

Fortsatt ligger den samme hjelmen hjemme i skapet. Han tar den frem til store anledninger der det bys opp til fest. En opprykkskamp eller en annen kamp av betydning.

– Det er vel ti år siden sist jeg brukte hjelmen, sier «Hjælmen».

Om det ikke stemmer helt, så er det i alle fall slik det føles. For Moss rykket ned fra den øverste divisjonen i 2002. De rykket ned til det tredje nivået i 2010. Og denne høsten har de rykket ned til norsk fotballs fjerde nivå.

Da er det tungt å bevare engasjementet.

Synkende entusiasme

– De stigende forventningers misnøye.

Idrettssosiolog Arve Hjelseth på NTNU har et begrep for mekanismene som rir fotballsupportere i opp- og nedturer. Den som kanskje aller best illustreres ved Aalesund fotballklubb de siste årene.

År etter år etter år etter år har klubben beholdt jerngrepet på byens fotballsupportere. Stadion har vært full selv når klubben så vidt har beholdt plassen i eliteserien. Og da de kjempet midt på tabellen. Og da de nesten tok medalje i serien.

Oppskriften: Litt bedre resultater år for år.

Men så snur pila slik den før eller senere må. Og hva er en syvendeplass verdt når man håpet på medalje etter fjorårets fjerdeplass?

Moss FK har vært gjennom en ekstremversjon av den fallende interessen som også Aalesund har opplevd de siste årene.

– Når den sportslige suksessen uteblir, og resultatene ikke samsvarer med det du er vant til, så skaper det en avmatning. Det har gradvis også skjedd i Ålesund. De klarte å opprettholde entusiasmen lenge, men også der synker den, sier Hjelseth.

Et nytt eventyr

34,4 kilometer sørøst for Melløs stadion i Moss, er det nye hovedsetet i Østfold-fotballen. Sarpsborg 08 har gjennom høsten overgått seg selv – igjen – og vært snublende nær medalje i eliteserien.

De åtte årene etter stiftelsen har vært en sammenhengende opptur. Ingen store hopp, bare en jevn stigning år for år etter modell av Aalesund.

Fazli Maxharraj har vært i supporterskaren alle disse årene, og leder i dag supportergjengen Fossefallet. Selv om han gjerne skulle sett at enda flere sarpinger kom på kamp, har han merket en oppgang i entusiasmen.

– Vi hadde ikke forventet dette. Det gikk veldig fort.

– Selv om mediene tipper niende og tiende, så har vi supporterne troa på fjerde-, femte- og sjetteplass hver sesong. Går det dårligere neste år, så blir det vanskeligere å få folk på kamp. Hvis ikke klubben gjør noe spesielt, sier han.

Sarpsborg kan bli neste offer

Men hva kan klubbene gjøre når den sportslige oppturen snur og «de økte forventningers misnøye» suger entusiasmen ut av medgangssupporterne?

Hjelseth mener det finnes en lindrende medisin, selv om den neppe gjør noe raskt underverk.

– Det viktigste er å bygge identitet. At folk i byen føler at dette er vår klubb. At du gir folk en grunn til å gå på stadion selv om det ikke står om opp- eller nedrykk. At det er deres klubb. Brann har i betydelig grad lykkes med det, sier Hjelseth.

Det handler om å få det jevne lag av befolkningen til å gå på kamp mer enn en eller to ganger i året, men i stedet komme hver gang det er hjemmekamp.

Hjelseth mener Sarpsborg 08 står i fare for å bli neste offer for synkende entusiasme dersom de etter årets opptur ender med å kjempe i nedrykksstriden de neste årene.

– Det skaper forventninger når de gjør det godt. Da risikerer man mindre entusiasme, sier han.

Dyster naturlov

Den brutale mekanismen er nemlig at flere lag ønsker å gjøre det godt enn det er plass til i toppen. Eller som Hjelseth sier det:

– Det er alltid knapphet på suksess i fotball.

– Det er cirka 20 lag i Norge som har ambisjoner om fast spill i eliteserien, og det er bare plass til 16, og to vil rykke ned. Blant de 16 lagene i eliteserien, så vil noen helt sikker ikke nå sine sportslige mål. Men hvis du budsjetterer som om du vil rykke ned, så er det større muligheter for å gjøre det. Derfor tar klubbene en økonomisk risiko, sier han.

Det blir som en dyster naturlov. Det er for mange klubber – og for mange supportere – som bygger opp forventningene til et nivå halvparten av dem ikke oppnår.

«Trist som faen»

Det er denne naturloven som har gjort at Moss FK har blitt blåst nådeløst gjennom alle landets tre øverste divisjonene og ut i ingenmannsland.

På veien har de hatt økonomiske problemer på grunn av mislykket satsing, og majoriteten av supporterne har sluppet taket. Supportere som Roy Kenneth «Hjælmen» Nilsbakken trodde var blant den harde supporterkjernen, har kapitulert.

Selv er han merket. Men han slapp i alle fall ikke taket. Selv til årets siste bortekamp – mot Fløy utenfor Kristiansand – dro han.

Alene.

Selv etter at alt håp om å berge plassen var ute.

– Du går ikke fra en kamerat som ligger nede med brukket rygg og er tråkket på, sier han.

Denne høsten har blitt sesongen for en form for galgenhumor i Moss. Et verdensmesterskap i å føle at de dystre forventningene slår til.

– Alt er mye enklere når det blir prestert på den grønne matta. Hadde kampene vart i 80 minutter denne sesongen, så hadde vi ligget på andreplass. Vi taper mye de siste ti minuttene. Da blir det slik at folk jubler fordi de har rett – det blir en personlig greie. Du venter nesten bare på at det skal skje at laget slipper inn mål, sier han.

«Hjælmen» kan trygt sitere mossingen Ari Behn:

– Da er det trist som faen.