Mari Bremnes Ese, miljøaktivist

Miljøaktivist Mari Bremnes Ese tror ikke lenger det er mulig å fikse kloden.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Miljø-aktivisten som ga opp

Mari Bremnes Ese (38) tror ikke lenger det er mulig å fikse kloden. Nå forbereder hun seg på å leve i et kollapset samfunn.

CO₂ i atmosfæren
424,6 ppm
1,5-gradersmålet
+1,12 °C
Les mer  om klima

Greta Thunberg filleristet statslederne. Børge Ousland gikk på ski i sørpe på Nordpolen. Og fire millioner mennesker streiket over hele verden.

Alt har handlet om klima de siste dagene.

– Jeg er redd vi fører en hel generasjon barn bak lyset når vi sier at dette er noe vi kan fikse.

Ordene kunne vært sagt av en klimaskeptiker, men det er miljøaktivisten Mari Bremnes Ese som sier dem.

Mari Bremnes Ese

Mari Bremnes Ese.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Under det blodrøde hårbåndet går det en bekymret rynke tvers over panna.

I over ti år har hun jobbet med miljøvern og klima. Først som leder og styremedlem i Framtiden i våre hender i Trondheim. Nå som voksenkontakt i barneorganisasjonen Miljøagentene i Østfold.

Før ville hun jublet over all oppmerksomheten rundt hvordan vi skal redde kloden. Nå har hun bare vondt i magen.

Hva har skjedd?

– Det har vært en kjempelang og veldig smertefull prosess, sier hun og trekker beina opp under seg.

– Skal jeg ta hele historien?

Klima-apokalypsen

Vi sier ja, men før hun forteller må vi ta en liten omvei. Det hele startet nemlig med at den britiske professoren Jem Bendell tok et sabbatsår for nesten to år siden.

Bendell, som har bakgrunn fra miljøvernorganisasjonen WWF og underviser i bærekraftig lederskap ved Universitetet i Cumbria, brukte ett år på å lese seg opp på klimaforskning.

Det endte med et 36-siders kampskrift som den amerikanske nettavisen Vice kalte «så deprimerende at den sender folk i terapi».

Et lite utdrag:

Når jeg sier sult, ødeleggelser, migrasjon, sykdommer og krig, så mener jeg i ditt eget liv. (...) Du blir avhengig av naboene dine for å få mat og litt varme. Du vil bli feilernært. Du vet ikke om du skal dra eller bli. Du vil frykte mer å bli voldelig drept enn å sulte ihjel.

Professor Jem Bendell

Konklusjonen til Bendell er at klimaendringene vil føre til «en nærstående samfunnskollaps med alvorlige forgreininger inn i den enkeltes liv».

Professor Jem Bendell

Professor Jem Bendell ved University of Cumbria.

Foto: University of Cumbria

Og ikke nok med det. Han mener vi må slutte å tro at vi kan gjøre noe for å stoppe endringene som alt er underveis og heller finne ut hvordan vi skal få til en «deep adaption» (dyp tilpasning) til samfunnet etter kollapsen.

Teksten er lastet ned flere hundre tusen ganger, og ideene diskuteres i Facebook-grupper på mange forskjellige språk. Nylig skrev den verdensberømte forfatteren Jonathan Franzen i tidsskriftet The New Yorker at vi må slutte å late som vi kan redde kloden.

«Klima-apokalypsen kommer. For å bli klare, må vi innse at vi ikke kan forhindre den.»

Det er her historien til den norske miljøaktivisten kommer inn.

Håpet sto i veien

Mari Bremnes Ese er fra Balestrand i Sogn og Fjordane, men har de siste årene bodd i Trondheim. Hun er en av dem som i voksen alder fikk et kall om at hun skulle fikse verden.

Resirkulering, fly mindre, kutte ned på plasten, kjøpe klimakvoter, leve nøysomt. Hun har gjort alt.

Mari Bremnes Ese

Mari Bremnes Ese har vært miljøaktivist i mange år. Nå tror hun på en samfunnskollaps innen ti år.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Og hun har brukt all sin tid på å forsøke å få andre til å gjøre det samme. På jobb sto hun sammen med de andre miljøaktivister og sa «dette kan vi fikse!»

Men når hun kom hjem, tenkte hun noe helt annet:

«Dette går til helvete!»

Årene gikk, og kløften mellom jobb og hjemme vokste. Gnisningene satte seg i kroppen i takt med flere nyhetsartikler om at alle klimapiler pekte feil vei, og hun følte seg alene med frykten og angsten. Noen netter gikk hun inn på barnerommet. Bare for å holde rundt ungene sine.

– Det å være miljøengasjert er en traumatisk opplevelse. Daglig tar man innover seg fæle nyheter som peker mot en fullstendig samfunnskollaps. Men jeg bare fortrengte det, sier hun.

For ett år siden satt hun på kafé og snakket med en venninne som også har vært med i miljøbevegelsen lenge. Venninna lufta en tanke om at håpet om å redde kloden sto i veien for handling og at det kanskje var på tide å gi opp håpet.

Ese kjente at noen brikker falt på plass inni henne.

«Håp, ja», tenkte hun.

«Det må jeg slutte med.»

Kryss av for kollaps

Venninnene bestemte seg for å dykke dypere ned i håpløsheten. Redsel, skam, sorg – alt skulle på bordet.

– Etter hvert forsto jeg at jeg hadde ikke turt å ta det siste skrittet: Å akseptere at vi ikke klarer å fikse jorda, sier hun.

Hun leste tekstene til Jem Bendell om «dyp tilpasning», som påstår at det er først når man aksepterer at kollapsen kommer, at man kan finne løsninger for tiden etterpå.

I Norge har denne tankegangen foreløpig slått rot i en Facebook-gruppe på rundt 60 personer, der Ese er en av to administratorer. Men det er ikke uforpliktende å melde seg inn.

For å bli godtatt, må du krysse av for at du har «akseptert en kommende samfunnskollaps innen en tiårsperiode». Hva en kollaps innebærer, er opp til den enkelte. Men det som går igjen handler om tilgang på mat, økonomisk sammenbrudd, flyktningstrømmer og mangel på infrastruktur – ord som også går igjen i rapporter fra FNs klimapanel.

– Det er ikke så mange som har kommet dit ennå, men det kommer til å bli flere og flere, sier Ese.

Men hva gjør du når du tror at verden slik du kjenner den er på randen til kollaps? Det første Ese tenkte var «oh shit!»

Så slo det henne:

Hun måtte ha en plan.

En raus mann

Det er bare noen måneder siden hun satte planen ut i livet. Familien på fire fra Trondheim flyttet til en gård i Sarpsborg i Østfold.

Her løper det sauer rundt, og all mat dyrkes uten sprøytemidler og kunstige produkter. Målet er å lære mest mulig fra ekteparet som driver gården mens de ser seg om etter et småbruk de kan kjøpe.

– De kan ting som jeg bare kan drømme om. Jeg har vært miljøaktivist i mange år, men føler meg frakoblet naturen. Jeg kan ikke plukke sopp, jeg vet ikke hva de ulike plantene heter eller hva de kan gjøre og jeg kan ikke produsere mat, sier Ese.

Mari Bremnes Ese sammen med sine to barn og mannen Lars

Rinja, Mari, Dage og Lars Bremnes Ese leter etter et klimatilpasset småbruk. Det må ligge høyt nok til å ikke bli påvirket av at havnivået stiger, men ikke slik at det kan være utsatt for jordskred.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Den «dype tilpasningen» Ese vil ha med familien på, handler om å endre livet radikalt.

– Det er nesten ingen som snakker om de grunnleggende personlige endringene vi trenger. Til og med i miljøbevegelsen er det mange som kjemper ut ifra en forestilling om at vi skal fortsette å leve som før – bare uten oljen, sier Ese.

– Hvilke endringer mener du folk må gjøre i livene sine?

– Jeg mener ikke at alle skal flytte og kjøpe seg et småbruk. Vel så viktig for fremtiden er det at vi som menneskehet øver på å være mer rause, forståelsesfulle og inkluderende. Men dette er min måte å møte dette på. Og det er mulig fordi jeg er så heldig å være gift med en ekstremt raus mann, sier hun.

Mannen Lars Bremnes Ese jobber som miljøterapeut i et høysikkerhetsfengsel. Han sier at han brukte lang tid på å tenke seg om, men at han nå ser fram til å starte et nytt liv på et småbruk.

– Jeg deler mye av det hun står for, men kjenner det nok ikke på kroppen på samme måte som Mari gjør. Jeg ligger ikke våken om nettene for eksempel, sier han.

Skilt i en parsellhage på en gård i Sarpsborg

Et skilt i parsellhagen på gården familien Ese har flyttet til.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

– Ingen tid til traumebehandling

Mens hun venter på at det riktige småbruket skal dukke opp, jobber Ese med et bokprosjekt sammen med venninna Sigrid Steen Haugen – hun som på en kafé for ett år siden hjalp til med å slukke håpet om at samfunnet kan bestå som det er.

Der skriver de blant annet om at det er en stor emosjonell påkjenning å være miljøengasjert. Neste uke inviterer de derfor til samtalegruppe i Trondheim.

– Jeg tror mange miljøengasjerte sliter med de samme følelsene som jeg har slitt med. Det er et dilemma at den politiske kampen er så prekær at vi ikke har tid til traumebehandling, sier hun.

Ese tror at hun og andre som har kjent på slike følelser lenge må gå foran og si «vi klarte det ikke».

– Jeg tror det vil være til hjelp for mange mennesker. Å vedkjenne hvor vi er på vei, er ikke det samme som å gi opp eller slutte å engasjere seg for en bedre verden, sier hun.

– Det høres litt ut som om du opplever at du er gutten som peker på at keiseren ikke har klær. Har du forstått noe som andre ikke har forstått?

– Jeg tenkte det mer før. Da var jeg sint, skuffet og redd og følte at det var miljøbevegelsen mot alle andre. Men nå som jeg har akseptert at vi ikke klarer å stoppe dette, så har jeg også lært meg å akseptere mennesket som det er.

– Frykter du å bli sett på som en prepper eller dommedagsprofet?

Mari Bremnes Ese sammen med sine to barn og mannen Lars

Familien Ese ser nå etter et småbruk der de kan starte et nytt liv og leve nærmere naturen. Fra venstre: Mari, Dage, Lars og Rinja.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

– Ja, jeg forstår at noen tenker det, og det er litt skummelt å snakke om samfunnskollaps, sier Ese, som håper at folk ikke tror hun ser for seg en kollaps som i framtidsdystopien Mad Max.

– Jeg driver på ingen måte å bygger bunker i hagen og hamstrer hermetikk, selv om jeg forstår de som gjør det. Det viktigste er at vi innser at det blir en kollaps og tilpasser oss den. Da tror jeg vi ligger bedre an til å få et godt liv i framtiden, sier hun.

Barn og klimastreik

Sola går ned bak østfoldskogen, og barna Rinja og Dage gjør seg klare til å dra på skolen for å være med på en forestilling. På en plakat i gangen står det «Jeg er villig til å endre meg» i et rødt hjerte. Begge barna har vært med på skolestreiker for klima den siste tiden.

– Hva tenker du når du ser barn som klimastreiker?

– Det er med blandede følelser. Jeg har oppmuntret barna mine, for det skaper fellesskap og samhold. Men jeg synes det er vondt å høre ropene om at «vi skal fikse det, vi skal fikse det, vi skal fikse det». Det smerter meg nesten mer enn når folk sier at de ikke bryr seg om miljøet, sier Ese.

Hun blir stille et øyeblikk, tenker seg om.

– For jeg unner alle å komme forbi stadiet der man fortsatt har håp om at alt skal ordne seg.

Skilt i huset som Mari Bremnes Ese leier på en gård i Sarpsborg.

Et skilt i gangen på huset som familien Ese leier på en gård i Sarpsborg.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK