«Sissel» soner med fotlenke

SONER: Med fotlenken overvåkes det hvor «Sissel» oppholder seg til enhver tid. Slik skal hun sone siste halvdel av dommen.

Foto: Lotte Olsen / NRK

Kriminell som 60-åring

«Jeg kan ikke spille skuespillet mitt lenger, men gudene skal vite at jeg burde få en Oscar for rollen.»

Slik starter «Sissel» det tøffeste brevet hun noen gang har skrevet.

Når hun setter seg ned for å forfatte brevet, er det ett år siden hun gikk til sjefen i det lille firmaet hun jobbet for og fortalte hvordan hun gjennom flere år hadde overført penger fra bedriftens konto til sin private.

I mellomtiden har hun fortalt om underslagene til sønnen sin. Hun har solgt bilen og leiligheten. I stedet har hun flyttet til en liten hytte på fjellet under dekke av «å være så veldig glad i å gå på ski».

Arbeidsgiveren har politianmeldt henne, og hun har lagt kortene på bordet overfor politiet.

Og hun har vært nær ved å ta sitt eget liv.

Hele tiden har hun imidlertid forsøkt å holde fasaden overfor resten av familien og vennene.

Men nå er dagen kommet for å avslutte skuespillet. Hun skriver 922 ord i et brev og sender det fra seg.

Så setter hun seg ned og venter på reaksjonene.

Tok halvannen million

«Sissel» på fjellet

TIL FJELLS: «Sissel» orket ikke lenger å bo i Østfold. Hun solgte leiligheten og flyttet til fjellet.

Foto: Privat

– Jeg var raus. Kjemperaus!

«Sissel» forteller tida da det private forbruket var i ferd med å løpe løpsk. Hun hadde alltid med fine gaver når hun ble invitert bort, kjøpte dyre klær og dro på litt for dyre ferier. Hun var i slutten av 50-årene, hadde verken rusproblemer eller var spillegal.

Hun var en helt vanlig norsk kvinne som hadde tilgang til mye penger via jobben som økonomiansvarlig i en liten Østfold-bedrift, men som ikke var tilliten verdig.

Det startet med lån fra bedriften i 2008. Et slags forskudd på feriepengene som hun betalte tilbake. Hun førte sitt eget låneregnskap, og betalte alltid tilbake. Noen tusenlapper til sin egen konto, like mange tusenlapper tilbake.

Ingen fattet mistanke.

I 2010 hadde hun ikke lenger penger til å betale tilbake. Likevel fortsatte hun å overføre penger fra bedriftens konto til sin egen.

Det stoppet ikke før hun hadde tatt 1,5 millioner kroner tre år senere.

Da satte hun seg på sjefens kontor, la kortene på bordet og gråt.

Klarer ikke å forstå

Hvis jeg ikke hadde kjent meg selv, men hadde hørt den historien jeg nå forteller, da hadde jeg tenkt at det har klikket for henne.

«Sissel»

«Sissel» er aldri dømt for noe kriminelt tidligere, og med økonomibakgrunn hadde hun alle forutsetninger for å forstå konsekvensene av det hun viklet seg selv inn i.

Hun legger heller ikke skylden på noen andre. Den brutale virkeligheten er at i en alder av nesten 60 år, klarte hun ikke lenger å motstå fristelsene som lå foran henne hver dag på jobben.

– Hvis det hadde vært så enkelt som at anledninger skaper tyver, så ville alle underslått penger. Men hvorfor ble det meg? Det spørsmålet kommer jeg til å lure på til jeg går i graven. For jeg er intelligent nok til å vite hva jeg gjorde, og jeg har stilt meg helt på bar bakke som 60-åring.

Store kjønnsforskjeller

BI-professor Petter Gottschalk

KJØNNSFORSKJELLER: BI-professor Petter Gottschalk forteller at «Sissel» har begått typisk kvinne-kriminalitet ved å underslå penger.

Foto: NRK

Forskere har forsøkt å forklare hvorfor noen stjeler, mens andre ikke gjør det. Det er ikke helt enkelt.

Men det finnes klare kjønnsforskjeller.

– Underslag er den den hyppigste formen for «hvitsnippkriminalitet» kvinner blir dømt for, sier BI-professor Petter Gottschalk.

Han er en av forskerne som har satt seg inn i og skrevet om økonomisk kriminalitet.

Kvinner er knapt synlige i statistikk for bedrageri og korrupsjon, men begår oftere underslag. Ofte forklarer kvinnene underslagene med at de ville hjelpe andre.

Det er også en klar tendens til at kvinner sjeldnere mistenkes for å begå økonomisk kriminalitet. Derfor har de også større muligheter for å slippe unna.

Gottschalk forteller at det er få underslagssaker i norske rettssaler hvert år, men at alt tyder på at det er svært høye mørketall. Kanskje er det bare en av hundre som blir tatt.

Ofte ønsker ikke arbeidsgiveren at saken skal bli kjent, så det ender med at de inngår et forlik uten å anmelde saken

Petter Gottschalk

Han forteller også at menn jevnt over har større tro på at de slipper unna, mens kvinner er mer bekymret for at de skal bli tatt.

Soner med fotlenke

«Sissel» var overbevist om at det var et tidsspørsmål før underslagene hennes ville bli oppdaget. Hun slet både med dårlig samvittighet for det hun gjorde og med en overhengende frykt for å bli oppdaget. Våren 2013 gikk hun til sjefen.

Arbeidsgiveren valgte å anmelde underslaget. Etter en tilståelsesdom ble hun dømt til fengsel i ett år og to måneder. Hun fikk betydelig strafferabatt for at det hadde gått halvannet år fra arbeidsgiveren anmeldte saken, til dommen ble avsagt. Hun fikk også strafferabatt for at hun hadde tilstått og samarbeidet med politiet.

Etter fire måneder i fengsel, er hun i gang med å sone andre halvdel av dommen med fotlenke hjemme. Friomsorgen har ordnet arbeid, og hun er tilbake i Østfold etter flukten til hytta på fjellet.

– Straffes livet ut

«Sissels» brev til vennene handler om året som har gått siden hun la kortene på bordet overfor arbeidsgiveren.

«Så har jeg løyet meg gjennom et helt år, spilt et skuespill og hatt det vondt selvfølgelig, men jeg hadde ikke mot til å fortelle dere det. Jeg er ulykkelig over å påføre dere denne skammen det blir».

Det handler om flukten til fjellet, at hun ikke orker skammen. Om økonomiske problemer og psykiske plager, og hvordan hun lurte arbeidsgiveren.

– Reaksjonen på brevet var ganske utrolig. Noen ringte tilbake med en gang og støttet meg selv om de synes det jeg hadde gjort er forferdelig. De ga uttrykk for at de fortsatt ville være venner meg, sier hun, og trekker spesielt frem måten søsknene håndterte saken på som «helt enestående».

«Sissel» liker hjemmesoning langt bedre enn å være fengslet. Hun går ut til avtalte tider, og kommer hjem til avtalt tid. Hun slipper å være tvunget til å være sammen med andre hele tiden slik situasjonen var i fengselet.

Hun aner ikke hvordan fortsettelsen blir, men er sikker på at saken vil forfølge henne.

– Det er resten av livet som blir dommen min. Straffen har akkurat begynt. Det gikk opp for meg tidlig, sier hun i dag, to og et halvt år etter at hun informerte vennene om det som skjedde.

Jeg var ikke tilliten verdig, dessverre. Det unnskylder ingenting. Jeg har ingen unnskyldning å komme med. Jeg vet godt forskjell på rett og galt.

«Sissel»

– Hva har denne saken lært deg?

– Lært… Tja. Hva skal jeg svare på det?

Hun blir stille. Historier som denne skulle aller helst hatt en lykkelig slutt. Om lærdom som gjør at fremtiden ser lys ut. Men «Sissel» har etter hvert sluttet å drømme.

– Jeg har lært at livet ikke alltid blir som en hadde tenkt, sier hun.

Del på Facebook Del på Twitter Del på Google+ Del på epost