Hvem drepte pappa?

Liberia, månedsskiftet februar/mars 2003:

Det går mot slutten av landets andre borgerkrig på ti år. Hovedstaden Monrovia beleires av opprørsgruppene Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD) og Movement for Democracy in Liberia (MODEL). I løpet av de siste fire årene hadde de tvunget styrkene til president Charles Taylor ut av to tredeler av landet.

Tusenvis av mennesker hadde mistet livet; mange av de overlevende hadde mistet nær sagt alt annet. Landets infrastruktur var i store trekk utradert etter et tiår med blodige kamper, til tider mellom så mange som sju forskjellige væpnede fraksjoner.

Og Kåre Lund fra Rakkestad er på vei til en grenseby for å sjekke status på et boligprosjekt som skal gi tak over hodet til flyktninger som har kommet tilbake til Liberia.

Lund har jobbet for ADRA , adventistenes bistandsorganisasjon, siden 1989, fra 1997 som leder i ADRA Norge.

Lunds fly lander i Monrovia, og han møter to kolleger på flyplassen. Alt virker så normalt som det kan virke - selv i krigsherjede og kaotiske Liberia anses hjelpearbeidere som fredede. De tre drar fra flyplassen i en hvit Toyota, lett gjenkjennelig som et kjøretøy tilhørende en hjelpeorganisasjon.

– Det vi vet er at han skulle reise fra Monrovia til et sted utenfor Toetown (en by tett ved grensen til Elfenbenskysten), forteller datter Annika Haugvik. Hun og broren Alex Lund sitter i NRK Østfolds radiostudio og snakker om tapet av faren.

Mandag 3. mars 2003 får kona Christel hjemme i Norge beskjed om at Lund og de to andre er borte. Dagen etter blir Kåre Lund offisielt erklært savnet. Med på letingen er en gruppe fra Røde Kors på oppdrag for Norges utenriksdepartement.

– Siden vi ikke visste hva som skjedde, gikk det mange rykter. Han var tatt til fange, han var ført hit eller dit... Vi visste ikke, sier Annika.

Tre dager senere finner Røde Kors-gruppen restene av bilen i nærheten av Toetown. En død person blir oppdaget ved det utbrente vraket. En norsk kontakt av familien drar til sykehuset for å sjekke levningene og identifiserer den drepte som Kåre Lund.

– Da var det rimelig kaotisk her hjemme, husker Alex Lund.

– Vi var følelsesmessig i opprør. Samtidig måtte vi få alt det praktiske på plass. Vi måtte få ham hjem. Vi hadde en lillebror på backpacker-tur i USA som vi måtte få hjem. Vi hadde ikke tid til å kollapse. Vi måtte gjøre det som måtte gjøres.

Samtidig ble Lunds familie frarådet å dra til Liberia for å lete.

– ADRA snakket med mamma om hun ville reise til Liberia, men vi fant ut at det holdt med én savnet, forteller Annika Haugvik.

– Etter at dette skjedde, ble det veldig ustabilt i Liberia. Så vi turte ikke.

– Vi hadde gode norske kontakter i Liberia, som frarådet oss å dra. Vi kunne ikke utgjøre noen forskjell ved å være der. Heller sitte å styre dette hjemmefra, sier Alex Lund.

Nobel-vinneren har noe å fortelle

Oslo, desember 2011:

Det er Nobelfest. Tre kvinner mottar sine fredspriser i Oslo Rådhus, og de hylles av et fakkeltog. Ellen Johnson Sirleaf har blitt president i Liberia, og hun har vunnet fredsprisen sammen med hjelpearbeider og fredsaktivist Leymah Gbowee, og den jemenittiske politikeren Tawakkol Karman.

ADRA i Norge og Liberia hadde ordnet et møte med president Sirleaf. ADRAs styreleder Geir Olav Liste ville ha Kåre Lunds enke Christel med på møtet.

– Jeg sa til henne at jeg gjerne kunne kjøre henne til Oslo, forteller Annika. Det ville bli en følelsesmessig dag, og da kunne hun ha noen å snakke med seg på veien hjem.

– Da vi kom til Oslo, sa mamma at «Annika, du kan bare bli med i møtet, du også». Og det ville jeg jo gjerne.

De ventet på et rom på Grand Hotel. Til stede var Liberias ambassadør og andre dignitærer.

– Og så kommer presidenten inn og sier «Vi skal ha med Leymah Gbowee også, for hun har noe å fortelle dere».

Etter at alle formaliteter er unnagjort, beklager Sirleaf hva landet deres hadde påført familien.

– Så sier hun: «Men da jeg fortalte at jeg skulle møte dere, sa Leymah at hun skulle være med, for hun må fortelle dere noe».

Det Leymah Gbowee forteller er at hun traff Kåre Lund kort tid før han ble drept.

– Hun hadde også blitt stanset. Hun drev også med hjelpearbeid, så hun skulle heller ikke ha blitt stoppet. Hun og pappa og de to andre sto og snakket litt om det de gjorde. De fant ut at de kanskje skulle møtes, spise middag sammen eller noe og planlegge samarbeid. Så dro de videre. Hun skulle tilbake til Monrovia. Pappa var på vei ut.

– Og etter litt tid hørte hun at det var funnet en bil som var utbrent og at den mest sannsynlig hørte til ADRA.

– Hun bestemte seg da for at siden de nå begynte å gå etter hjelpearbeidere, så måtte vi jobbe hardere for freden. Så da intensiverte hun sitt arbeid, og det førte da til at de senere fikk fredsprisen.

Minnestund og takketale i Liberia

Det hele var nesten surrealistisk for Annika. At møtet med faren og informasjonen om hans død førte til at Gbowee og de andre la inn et ekstra gir i fredsarbeidet i Liberia.

Familien ble senere invitert med på feiringen av Liberias frigjøringsdag.

– De sa «Vi vil gjerne gjøre noe for Kåre, for han gjorde noe for oss», sier Annika.

– Så mamma, jeg og lillebror dro ned for å være med på feiringen sammen med representanter for ADRA. Da fikk vi også ta en tur opp dit de mener Kåre ble drept. Det er egentlig ingen som har kunnet fortelle akkurat hvor det skjedde, men vi kjørte samme rute som pappa hadde kjørt.

De stoppet og snakket med lokale innbyggere, som fortalte at dette var stedet der de fant ADRAs bil. Familien holdt en liten minnestund og la ned minnesteiner. Lokale journalister intervjuet dem. På kvelden var de tilbake i Monrovia. Under frigjøringsfeiringen ble Kåre Lund utnevnt posthumt til "Knight Grand Commander of African Redemption".

Og Annika måtte holde en takketale.

– Da sa jeg, og dette mener jeg fremdeles, at vi mistet pappa. Men i Liberia sitter det ikke en eneste familie som ikke har mistet noen. Alle der har samme opplevelse som oss. Og det er viktig at vi ikke glemmer det. Liberia har ikke gjort noe mot pappa. Noen soldater gjorde noe.

Annika, Alex og Kåre Lunds andre etterlatte har fremdeles ikke alle svar. Men de er nærmere. Og Liberia er langt mer oversiktlig nå. De har fremdeles håp om å finne ut hva som skjedde med faren og hvem som gjorde det.

– Man gir jo ikke opp før man har fått en avslutning, sier Alex.

Krigsherre, president, flyktning

Men én mann står i fokus, tror Alex. Tidligere president Charles Taylor, som slo seg opp som krigsherre tidlig på 90-tallet. Først som krigsherre under Liberias første borgerkrig, senere som president fram til han ble styrtet i 2003, la han slik Alex ser det grunnlaget for et ødeleggende vanstyre.

Det var en opprevet nasjon der soldater og militsmenn slåss mot sine landsmenn. De fikk ingen eller liten støtte og måtte klare seg selv. Og da lærer man fort at man bare kan løse sine problemer ved å sparke nedover.

– Det Taylor holdt på med er som en kokebokoppskrift på anarki, sier Alex Lund.

Innhentet av fortiden

Taylor måtte frasi seg makten i Liberia i august 2003. Han dro til Nigeria der han kunne leve i eksil, forutsatt at han ikke lenger blandet seg inn i Liberias politiske anliggender. Et forbehold det stadig kom rapporter om at han brøt.

FN utlovet så en dusør for Taylors pågripelse, og Interpol utstedte en internasjonal arrestordre. I 2006 begjærte president Johnson Sirleaf Taylor utlevert til Liberia. Kort tid etterpå forsvant Taylor fra sitt bosted. Men da han den 29. mars prøvde å krysse grensen til Kamerun, i en bil med nigerianske diplomatiske skilter, ble han oppdaget, identifisert og arrestert.

I 2011 dømte Spesialdomstolen for Sierra Leone i Haag Taylor til 50 års fengsel for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Dommen ble opprettholdt i en ankesak to år senere.

– Når ting har roet seg i Liberia, så er det myndigheter som graver i fortiden og ser på hva man kan rydde opp i. Så fortsatt er det håp, tror Alex.

– Etter at daværende president Charles Taylor har fått sin dom, så ruller de opp saker som skjedde under ham, legger Annika til.