Unger fabrikker
Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Grave-alvor

Til alle tider hadde menneskets enkle strategi for å bli kvitt søppel fungert. Men så begynte noen å grave i dritten.

Det er ikke nok stoler til alle de fremmøtte på Bøndenes hus.

Det er folkemøte, og nærmere 250 personer har møtt opp. Mange av dem er sinte, enda flere er bekymret.

Noen vil hente radioaktivt avfall utenfor en nedlagt gruve i Telemark, frakte det mer enn 15 mil på veien og over en fjord, og så grave det ned i nabolaget deres i Borge utenfor Fredrikstad. Avfallet stammer fra en tid da ingen visste – eller brydde seg om – at gruveavfall av denne typen kunne være skadelig.

I over 60 år har det ligget utenfor gruven, og naturen har gjort sitt for å skjule de gamle syndene under skogbunnen.

Radioaktivt felt

Skråningen utenfor gruven i Søve i Telemark ser ut som vanlig skog. Under skjuler det seg lavradioaktivt avfall.

Foto: Petter Melsom / NRK

Myndighetene har klødd seg i hodet i årevis. 14.000 kubikk kan ikke ligget ubeskyttet slik det gjør nå, men hvor skal man gjøre av det?

Nå er det endelig en plan som virker å være god nok, og som selv eksperten fra Bellona har gått god for måten det skal lagres på i Fredrikstad.

Men motstanden som kommer til overflaten i det overfylte lokalet, er voldsom.

– Det er ikke bra for helsa vår. Hvorfor skal vi ha det hit? spør en møtedeltager.

Folkemøte i Borge om lagring av radioaktivt avfall

ENGASJEMENT: Den lokale motstanden mot deponering av radioaktivt avfall i Borge har vært stor.

Foto: Heidi Gomnæs / NRK

Denne uka, nøyaktig to uker etter folkemøtet, ble planene for nedgraving av massene i Borge skrinlagt. De ansatte i et av firmaene som skulle gjøre jobben følte seg truet og hetset.

Selv om planene var aldri så gjennomtenkte, og de som presenterte dem var aldri så sikre i sin sak, var frykten enda sterkere.

Avfallet ingen brydde seg om på 60-tallet, er det ingen som vil røre med ildtang i dag.

Så hva har skjedd?

PR-suksessen

3. september 1985: De har budt opp til dans. Naturvernerne er så sikre på at de vil finne nedgravde tønner på et fabrikkområde i Fredrikstad at de har tatt sjansen på å invitere store deler av Presse-Norge.

Mistanken er at tønnene er fulle av miljøskadelig avfall, og at ledelsen ved Unger fabrikker har gravd dem ned i håp om å bli kvitt noen problemer.

I den klissete gjørma finner de en tønne. Så en til. Og enda en. Til slutt er det flere hundre. Det viser seg at de blant annet inneholder sulfonsyre.

Pressen rapporterer og tar bilder. Av skitne, ødelagte tønner og av Venstre-leder Odd Einar Dørum som i sin lyse dress tråkker i møkka på fabrikkområdet.

Odd Einar Dørum besøker Pål Bugge og de andre miljøvernerne som har gravd frem tønner fra Unger

Arne Åsbjørn Drangeid, Torobjørn Paule og Pål Bugge fikk besøk av Odd Einar Dørum under aksjonen ved Unger fabrikker i Fredrikstad.

Foto: Aftenposten

Stuntet er en fullkommen suksess.

– Saken var liten i den store sammenhengen, men den hadde den største symboleffekten. Det ble liv, sier Pål Bugge.

61-åringen var en av dem som gravde. En annen som var med på aksjonen, var Rune Haaland, mannen som sammen med Frederic Hauge stiftet Bellona noen måneder senere.

– Da vi slo gjennom mediemessig, så var det så til de grader, sier han i dag.

Gravingen i Fredrikstad ga nemlig mersmak. Den ble etterfulgt av mer graving andre steder i landet. De aksjonerer mot utslipp fra Hydro på Herøya, Ifa Alna i Bergen og mot Kammerfoss Bruk ved Kragerø. De unge aktivistene klatret i tårn, og de okkuperte kontoret til miljøvernministeren.

Bellona okkuperer miljøvernministerens kontor

Aksjonistene Frederic Hauge, Ellen Hofsvang, Yngve Kristiansen og Rune Haaland okkuperte kontoret til miljøvernminister Sissel Rønbeck i 1987. Også denne saken fikk mye medieoppmerksomhet.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

Og de ble pågrepet av politiet. Påfallende ofte var pressen tett på. Og Bellona dyrket det dramatiske.

– TV-ene den gang hadde problemer med rødfargen. Det flashet litt. Så vi valgte røde dresser, sier Haaland.

Omveltningen

Til alle tider hadde menneskets strategi for å bli kvitt søppel fungert. Enten tente man på, eller så fulgte man denne oppskriften:

1) Grav et hull.

2) Legg dritten i hullet.

3) Grav igjen hullet.

Grønmo

FYLL OG SPETAKKEL: Fyllplassen på Grønmo i Oslo i år 2000.

Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Men verden var i endring.

Tiårene etter andre verdenskrig var preget av en ekstrem vekst hos mange industribedrifter i Norge. Det dukket opp nye kjemikalier i produksjonen, og plutselig var det ingen selvfølge at avfallet som ble til overs ville bli borte bare man gjemte det under bakken. I stedet rant det ut i vassdrag eller i grunnvannet mange steder.

– Vi fikk se baksiden av den voldsomme veksten i kjemisk industri, sier tidligere direktør Harald Rensvik i Statens forurensningstilsyn (SFT).

Harald Rensvik

MILJØMANN: Harald Rensvik jobbet i Statens forurensningstilsyn i en årrekke. Her fra et innlegg på Litteraturhuset i Oslo i 2012.

Foto: Tor Lie / Klima- og miljødepartementet

Han var en av dem som etter hvert ante at ikke alt var bra. I 1967, for 50 år siden i år, ble Natur og ungdom stiftet. Det var i dette miljøet Frederic Hauge og Rune Haaland utviklet sitt miljøengasjement.

Folk så at fjorder man tidligere kunne bade og fiske i, ikke lenger var friske. Flere steder fikk industribedrifter skylda for å ha sluppet miljøgifter rett ut i vassdragene.

Men selv om Norge fikk en egen miljøvernminister i 1972, tok det ytterligere ni år før forurensningsloven ble vedtatt av Stortinget.

Det skjedde med et hårfint flertall, minnes Rensvik. Og han mener lovverket var viktig.

– Nå var det mulig å gjøre noe. Men det var først på midten av 80-tallet det løsnet. Da kom ressursene, og da var det mulig å følge opp med kontroller, sier han.

Rensvik mener tønneaksjonen mot Unger fabrikker i Fredrikstad ble et av vendepunktene. Denne og påfølgende aksjoner gjorde at folk flest begynte å ane at de gamle syndene kunne ha et stort omfang.

Under ledelse av miljøvernminister Sissel Rønbeck ble det satt av betydelige summer til å finne ut hvor det lå tikkende miljøbomber.

– Fra 1986 og utover ble det fart i arbeidet. Forurensningstilsynet ble kraftig opprustet, og vi kunne starte kartleggingen, sier Rensvik.

Ingen aner omfanget

Det er 30 år siden nystiftede Bellona begynte å bruke begrepet miljøkriminalitet. De fortsatte å grave i gamle synder, og etter hvert krevde myndighetene å få en oversikt over hva som var blitt gravd ned.

Det endte med omfattende rapporter fra alle fylkene, og indikasjoner om mange gamle dumpeplasser. Bedrifter ble bøtelagt og fikk klar beskjed om å rydde opp.

I årevis etterpå har bedrifter brukt penger på å rydde opp i gamle forurensningssynder.

Miljøverndirektoratet har registrert 6000 forurensede områder, mange av dem er søkbare her. Tallet stiger med 500 hvert år, og Statens strålevern har gjort en liknende kartlegging av radioaktivitet og stråling.

Men hvor mye som ikke er kartlagt og under kontroll, er det ingen som vet.

– I Sverige og andre europeiske land er det registrert titusenvis av lokaliteter. Vi har for eksempel ikke registrert alle aktive og nedlagte bensinstasjoner, noe som kunne ha økt antallet betraktelig, sier Kine Martinsen i Miljøverndirektoratet.

– Får fortsatt tips

Da Rune Haaland stiftet Bellona, var det fordi han mente miljøbevegelsen brukte for lite tid på forurensning.

På få år snudde Bellona dette på hodet. Og utover på 90-tallet var bevisstheten rundt grunnforurensningen så stor at Haaland og Bellona også kunne bruke kreftene på andre deler av miljøkampen enn bare forurensning.

– Vi hadde et generasjonsskifte i næringslivet på 90-tallet. De unge som kom inn var mye tøffere og mer kompromissløse når det gjaldt forurensning. De gjorde sitt for å få industriprosessene til bortimot null utslipp, sier Haaland.

historisk

I 1983 aksjonerte Natur og ungdoms Frederic Hauge, Rune Haaland og Frode Haaland ved Jøssingfjorden i Rogaland. Senere tok de engasjementet videre gjennom Bellona.

Foto: SCANPIX

Men Haaland er overbevist om at det fortsatt er mye som ikke er avdekket.

Fortsatt får han stadig tips om gift og søppel som er dumpet. Det til tross for at det er 15 år siden han sluttet i Bellona og begynte å bruke kreftene på andre deler av miljøkampen enn nedgravd søppel.

– Veldig mye av aktivismen innen miljøbevegelsen er blitt en klimagreie. Det er helt greit, men ingen fortsetter i det gamle fotsporet for å få sanert gamle industrisynder. For eksempel tror jeg det er mye som er dumpet i sjøen og som burde vært ryddet opp. Ungdommen burde tatt tak, sier Haaland.

Og han får støtte av den tidligere direktøren i forurensningstilsynet. Harald Rensvik mener å se dette tydeligere nå som han er pensjonist og følger arbeidet fra sidelinjen.

– Miljødimensjonen har blitt nesten utelukkende knyttet til klima eller rovdyr. Men forurensning er en betydelig trussel globalt. Det er skummelt at vi blir så endimensjonale i tilnærmingen. Vi trenger bredde, sier Rensvik.

Ulv Helgesen

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (t.v.) har brukt veldig mye tid på ulv den siste tiden. Her møter han Øyvind Bæk og Arne Nohr under et besøk i Trysil.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Millioner på avfallshåndtering

Unger fabrikker hadde vært en solid bedrift i 63 år da naturvernerne avslørte de nedgravde tønnene i 1985. 32 år senere lever bedriften i beste velgående og har over 100 ansatte. Og de prøver å bruke det som skjedde til noe positivt.

Administrerende direktør Jan Ivar Ruud har trukket frem episoden i foredrag han har holdt, og på sjefskontoret har han fortsatt en perm med avisutklipp fra den dramatiske perioden i bedriftens historie.

Bedriften hans bruker mellom fem og seks millioner kroner hvert år på avfallshåndtering. Det inkluderer alt fra papiravfall til ulike former for industriavfall. Nå er dette en naturlig del av budsjettprosessen.

– Det er helt usannsynlig at det er mer som er gravd ned på området her nå. Den gang visste man at man hadde gravd det ned, men det er ingen som er kjent med at det er noe deponi her nå, sier Ruud.

Han mener holdningen både i hans bedrift og i ander deler av industrien er fundamentalt forskjellig fra slik det var på 80-tallet.

Jan Ivar Ruud

Administrerende direktør Jan Ivar Ruud ved Unger fabrikker er overbevist om at det ikke er mer farlig avfall gravd ned på fabrikkområdet.

Foto: Marianne Løkkevik Ekeberg / NRK

– Vi har kjempefokus på hvordan vi behandler produktene. Det handler ikke bare om man graver ned eller ikke, men hvordan man lagrer det forsvarlig, sier han.

Det siste er også Bellona enige i. Daglig leder Nils Bøhmer var en av dem som støttet planene for deponering av radioaktivt avfall i Borge noen kilometer fra Unger fabrikker.

– Det er forskjell på å grave ned og å grave ned. Mye av det som ble gravd opp på slutten av 80-tallet var gjort uten noen form for risikovurdering. Det var dumpet i en grop i bakken. Det man snakker om i Borge er i ordnede former der geologien er undersøkt og det som graves ned er sikret på en helt annen måte, sier Bøhmer.