Fra koma til hesteryggen
Anne Britt Østby ble hardt skadet og var døden nær i en arbeidsulykke for åtte år siden. Veien tilbake ble vanskelig, men hesten Tor ble hennes redning.
Når vi møter Anne Britt, er hun i gang med å gjøre klar hesten Tor for dagens ridetime. Den skal børstes, vasker og sales opp. Alt for at hesten ikke skal få skader. For det er den det handler om for Anne Britt. Hun har eid hesten Tor i to år, og det er han som har gitt henne livet tilbake.
Ble skadet i ulykke
La oss gå tilbake til sommeren 2009. Anne Britt var på jobben sin hos Nortura i Sarpsborg. Med en time igjen av arbeidsdagen skulle hun skifte underfilm i pakkemaskinen. Da skjedde det utenkelige. Ved et uhell falt en del av maskinen over henne.
– Jeg kunne blitt drept. Det siste jeg husker fra ulykken var en sterk knaselyd.
Kjeven brakk, hun mistet seks tenner og fikk en hjerneblødning. Derfor ble hun fraktet med helikopter til Ullevaal, hvor hun ble lagt i kunstig koma.
Etter forholdene gikk det bra, og etter en uke ble hun vekket fra koma. Men hun måtte bli på sykehuset i flere uker.
Selv i dag, snart åtte år etter ulykken, er hun fortsatt ikke frisk. Hun har en plate i haka, tinnitus i det ene øret, dobbeltsyn på det venstre øyet og er svak i den venstre delen av kroppen.
Fikk tilbake hesteinteressen
Anne Britt fattet interesse for hest allerede da hun var liten. Som niåring begynte hun å ri, men da hun ble 16 år sluttet hun, og interessen forsvant.
Tre måneder etter ulykken på Nortura skulle hun nok en gang få ri. En tidligere kollega av Anne Britt tenkte det ville være bra for henne å komme ut litt. Han tok henne med for å ri på hesten sin, men da hun skulle opp på hesteryggen, meldte nervene seg.
– Jeg hadde ikke sittet på en hest på over 30 år, så jeg var veldig usikker på om jeg turte. Men jeg fikk kravlet meg opp. Det viste seg at jeg hadde ikke glemt noe særlig i det hele tatt. Etter ti minutter på hesteryggen så hadde jeg bestemt meg: Dette var noe jeg skulle fortsette med.
Derfor søkte hun om terapiriding ved Hjørgun gård og behandlingssenter på Lisleby i Fredrikstad. Et halvt år senere, i 2010, fikk hun godkjent søknaden.
Men det var såpass morsomt å ri at det ikke holdt med de 30 minuttene med terapiridning i uken. Hun ville ri mer.
– Derfor skaffet jeg meg egen hest, slik at jeg kunne ri mer. Nå om dagen er jeg her i seks til syv timer, fem til seks ganger i uka.
Tor ble redningen
Det gikk ikke bra med den første hesten hun skaffet seg, og da hun skulle skaffe seg ny hest, var hun usikker.
– Da jeg kom for å prøve Tor, var jeg så redd at jeg ikke visste hvor jeg ville være. Men det var noe med blikket på denne hesten som gjorde at jeg måtte prøve en gang til. Og det var også da jeg bestemte meg for å kjøpe ham.
Anne Britt blir rørt, og øynene blir blanke når hun tenker på hvordan hun møtte hesten som skulle snu opp ned på livet hennes. Den skulle hjelpe henne til å få tilbake selvfølelsen og tryggheten.
– Man får en mestringsfølelse, for det er veldig store dyr. Det å holde på med hesten i en vanskelig situasjon er gull verdt. Denne hesten er blitt så viktig for meg at jeg kan kalle den et familiemedlem, sier hun.
– Man trenger ikke prestere
Professor innen for psykologi, Bente Træen forsker på effekter av hest og ridning. Hun forklarer hva hesteterapi egentlig går ut på.
– Ofte inngår ikke ridning, det er bare at man har samvær med hesten og lærer å håndtere den. For eksempel for folk som har selvskadingsproblemer og spiseforstyrrelser så er det veldig fint, for man får en følelse av at man ikke trenger å prestere noen ting. Man kan bare slappe av og være seg selv, for hesten bryr seg ikke om du er lege eller skoleelev. Den bryr seg bare om hvordan du snakker med den.
Træen forteller at det er en spesiell grunn til at akkurat hesten passer som terapeut.
– Hesten er et flokkdyr, noe som betyr at dersom du skal ha en hest, så må du være sjefen for flokken. I tillegg er hesten et fluktdyr, som betyr at de pleier å lese om et rovdyr har tenkt til å angripe, og det gjør den til ekspert på å lese menneskers følelser. For hesten er det viktig å lese om du er red, trist eller lei deg, forteller Træen.
Skryter av Anne Britts fremskritt
Hjørgun gård er også et behandlingssenter for personer med forskjellige fysiske hemninger. Liv Kari Nilsen er besøksansvarlig og fysioterapeutenes høyre hånd på gården. Hun har fulgt Anne Britt helt siden hun startet med behandlingen og har sett store fremskritt.
– Utviklingen til Anne Britt har vært veldig stor. Da jeg møtte henne, var hun en blid dame, som samtidig var usikker og redd. Vi har grått mange tårer sammen, og det har vært mange følelser inne i bildet. Hun har vokst veldig siden hun kom hit og er blitt en veldig flink og dyktig rytter.
Da Anne Britt startet å ri på Hjørgun gård, var målet å få livet tilbake. Liv Kari Nilsen forteller at deltagelse på dressurstevner aldri var i planen.
– Målet var trygghet, nærhet og å ha noe å gå til. Det oppnådde hun.
Men etter å ha deltatt på små stevner arrangert av rideklubben, i tillegg til å ha vist frem hesten på åpen gård, så ble konkurranseinstinktet vekket, forteller Anne Britt.
– Det å kunne gå ut og vise frem hesten og få sløyfe og diplom, det ga mersmak. En dag fikk jeg høre at jeg kunne søke om å klassifisering som funksjonshemmet rytter.
Hun sendte inn en søknad. Og 31. januar gikk drømmen i oppfyllelse. Søknaden var godkjent.
– Da kom det noen tårer igjen, for en stor drøm var gått i oppfyllelse.
Liv Kari Nilsen tror Anne Britt kan komme langt.
– Hvor langt hun kommer, gjenstår å se ut ifra om hun klarer å vinne over redselen sin. Jeg tror hun kan nå veldig langt dersom hun fortsetter slik som hun tenker og drømmer nå.
Da hun startet med ridning, var målet trygghet. men etter hvert har Anne Britt satt seg nye mål. Nå som hun har nådd målet om å få lov til å konkurrere, er enda et nytt mål satt.
– Jeg vil bli så god som mulig. Dette vil jeg holde på med så lenge kroppen holder.
Professor Træen forteller at det ikke er alle som vil nå så langt med ridningen som Anne Britt.
– Når man kommer så langt som Anne Britt, så handler det om at man har en systematisk personlighet, i tillegg til at man er perfeksjonist. Anne Britt ønsker nok å bli god for sin egen del, og det kan handle om at man har opplevd en ulykke slik som hun har gjort. Du stabler deg på beina og gjenreiser deg.
Hun påpeker at terapiridning ikke er noe som vil hjelpe for alle.
– Men for den utvalgte gruppa som søker seg til hest, så tror jeg det er et uvurderlig hjelpemiddel.
–Dyrene dømmer deg ikke
For Anne Britt har hesten vær veien tilbake til livet. Hun tror at andre også kan ha nytte av å bruke hest som terapi.
– Dyrene dømmer deg ikke uansett hva du har vært borti. På tunge dager der man opplever vonde ting, så er det veldig fint å legge hodet inntil hesteryggen. Da kan man stå og gråte i ti minutter, så er alt det vonde helt borte. Det er i hvert fall slik jeg føler det.
– Hvorfor er det viktig å ha hesten å gå til?
– Det er veldig viktig å ha noe positivt å drive med. Bare det å ha ansvar for et dyr, og vite at det er noen som trenger deg. Uansett om du har en god eller dårlig dag. Om jeg ikke rir en dag, så er jeg her og pusler med ham, gir ham mat og sånt, uansett hvor dårlig form jeg er i.
Liv Kari Nilsen, som har sett hvor viktig hesten har vært for Anne Britt, mener det å knytte kontakt med et dyr kan gjøre livet bedre for dem som sliter.
– Det å komme i kontakt med dyr betyr veldig mye. Du må tørre å gi av deg selv. Dyra kan jo være skremmende, de er store og man skal ha respekt for dem. Men blir man kjent, og hører på oss som er erfarne, så kommer mye av seg selv.
Vi er ferdig med praten, og nå er det tid for oppvarming. Etter noen minutter går Nilsen bort til Anne Britt og Tor. Hun lurer på hvordan det går.
– Det har gått veldig bra. Det er bestandig moro å ri på Tor.
– Ja, det er bare å ri på. – Jeg har ikke noe valg om jeg skal nå målet mitt, avslutter Anne Britt.