En moderne Nightingale

– Vi er ganske kreative og prøver å tilpasse oss situasjonen der vi er. Vi får gjort veldig mye og blir litt Petter Smart når vi er ute.

Birgitte Gundersen fra Sarpsborg er sykepleier og dro på sitt første internasjonale oppdrag for Røde Kors i 2003. I mai i år ble hun tildelt Florence Nightingale-medaljen.

Prisen deles ut annethvert år av den internasjonale Røde Kors-komiteen til sykepleiere som har utmerket seg i sitt arbeid.

I år var det 39 mottakere fra 22 forskjellige land. Birgitte er en ydmyk og stolt prisvinner. Sist en nordmann mottok denne prisen var i 2009 og mottakeren het Toril Parelius. Det var hun som ansatte Birgitte i Røde Kors i sin tid.

President i Norges Røde Kors, Sven Mollekleiv, er stolt av jobben Birgitte gjør i krevende situasjoner.

– Det er meget fortjent at Birgitte har fått denne prisen. Det er jo den høyeste utmerkelsen en sykepleier kan få. Den gis kun til personer som har vist helt ekstraordinær innsats i spesielt utsatte situasjoner, og som i det arbeidet har utvist en evne til samarbeid og samspill med leger, lokalbefolkning, hjelpearbeidere og en evne til å forstå den kultur og kontekst hun står i, sier Mollekleiv.

Som feltsykepleier i krevende områder, uten strøm og med kompliserte skader, må man lære seg å være kreativ.

– For det første er det veldig lite utstyr. Du bor i telt, sykehusene er i telt og folk er fattige. Mat er ingen selvfølgelighet. Vi har ikke alltid strøm og må ha et aggregat. Det er begrenset hvor lett det er å få tak i drivstoff til aggregatet, forteller Birgitte.

Hun har hjulpet til ved alt fra jordskjelv og tsunamier til krig.

Hun er med når Røde Kors kommer inn i et område og setter opp feltsykehus. Da tar de over hele helsestrukturen i landet inntil infrastrukturen er oppe og går igjen.

Når man jobber som sykepleier i katastrofeområder, er det under helt andre omstendigheter og forhold enn man til vanlig opplever i Norge.

​ – Jeg er undervisningssykepleier for lokale sykepleiere og avdelingssykepleier. Jeg driver også med hygiene, logistikk og mange andre ting.

Reist ut 12–13 ganger

På grunn av mangelen på utstyr og strøm, kreves det alternative løsninger for å behandle mangfoldet av pasienter. Røde Kors sine sykepleiere behandler alt fra skuddskader, slangebitt, malariapasienter, dehydrering og underernærte barn.

Birgitte Gundersen sitt første internasjonale oppdrag gikk til den jordskjelvrammede byen Bam i Iran.

– Infrastrukturen var borte. Hus var borte. Det var veldig lærerikt for meg.

Det å reise ut under slike forhold er ikke noe for alle, men Birgitte var solgt med en gang.

– Du må ut én gang for å finne ut om det er denne måten du ønsker å jobbe på, sier hun.

Siden 2003 har hun vært ute 12–13 ganger. Hun har blant annet vært i Sør-Sudan fire ganger og tre ganger i Pakistan.

Hun var i Sierra Leone da ebolaen herjet som verst og i Indonesia etter tsunamien i 2004. Hun var også i Jemen da krigen brøt ut i 2014.

Birgitte reiser ofte tilbake til de samme stedene om og om igjen.

– Jeg kan ikke stoppe soldatene fra å skyte eller få regntiden til å begynne igjen, men jeg kan ta tak i den helsemessige biten. Jeg ser at de lokale blir flinkere for hver gang jeg er der. De gjør mer og mer, mens jeg gjør mindre og mindre av de små obligatoriske tingene som jeg måtte gjøre for bare ett år siden, sier hun og nevner for eksempel medisinregning, behandling og sårstell.

Stolt datter

Birgitte forteller at hun alltid har hatt støtte fra familien i arbeidet, og er takknemlig for det. De har jevnlig kontakt via meldinger når hun er ute på oppdrag. Hun ringer ofte til døtrene hvis hun av en eller annen grunn er redd.

Hun kom hjem fra det forrige oppdraget i Sør-Sudan for et par måneder siden. Nå er hun sammen med datteren Maria og barnebarnet Elise på halvannet år hjemme i Sarpsborg.

Datteren er stolt av moren sin. Kanskje spesielt nå som hun har fått pris. Likevel har hun også vært bekymret opp gjennom årene.

– Jeg heiet ikke på at hun skulle til Jemen eller Sierra Leone. Noen av oppdragene har jo vært utrygge, så det var ikke mitt førstevalg å sende henne til for eksempel Jemen, hvor vi så bomberegnet på nyhetene. Men samtidig ser jeg at hun kan hjelpe mennesker ved å reise.

På soverommet står kassen fra Røde Kors med nødvendig utstyr pakket og klart sånn at hun raskt kan komme seg av gårde hvis det trengs.

For at det skal være overkommelig fokuserer Birgitte på det hun kan gjøre noe med. Hun tenker ikke på helheten av situasjonen eller det som foregår utenfor sykehuset.

– Hadde jeg gjort det, hadde jeg brent ut lyset i begge enden for lenge siden.

Ett ben på hver side

I de periodene hun har vært hjemme, har Birgitte jobbet ved Sykehuset Østfold på Kalnes. Hun sier hun står med ett ben på hver side. Ett i vår verden og ett i den tredje verden.

– Jeg syns mange ganger det er urettferdig at vi bor syv timer unna Sør-Sudan og at det er så stor forskjell. Jeg syns synd på barna der nede. De har ingen skoler, lite klær og går uten sko. Når jeg kommer på sykehuset her i Norge, så er det mange ting som er selvfølgeligheter som jeg syns det er vanskelig å akseptere.

Når hun er hjemme kan hun lett irritere seg over hva som blir diskutert og sett på som problemer norske sykehus.

– Da jeg var i Bam i Iran, hadde vi ikke bleier til de nyfødte, så vi klipte opp plastposer og brukte det. Og når jeg kommer på nyfødtintensiven her diskuterer vi hva som er best av pampers eller libero. Det blir en diskusjon jeg ikke ønsker å være med i, sier hun og legger til at hun får forståelse fra kollegaene for det.

Setter pris på lokalengasjement

Det er flere ting som fester seg etter så mange reiser i krevende områder. Men når Birgitte skal prøve å nevne noen som har gjort mer inntrykk enn andre, er det oppdraget i Jemen i 2014 som peker seg spesielt ut.

– Da vi passerte «check point», sa den ene soldaten til oss: «You are walking dead». Det sitter fortsatt, sier hun.

– Da vi kom til Jemen, hadde krigen akkurat brutt ut. Det var et kjempefarlig oppdrag. Det var risikosport å gå utenfor eller foran vinduer. Jeg tror likevel aldri jeg har sett et så stort engasjement fra de lokale som jeg gjorde der.

De var på ekspedisjon ved et forlatt sykehus for å se om de kunne bygge opp noe der.

– Dagen etter at vi hadde vært der for å sjekke det ut, kom det flere lokale – både leger, sykepleiere og vanlige voksne gutter – og spurte om vi trengte hjelp. De vasket hele avdelingen, så vi fikk flyttet innover i sykehuset hvor det var tryggere.

Hun forteller at folk jobbet døgnet rundt. De bodde på sykehuset fordi det var for farlig å gå hjem. Selv satt hun tre dager i et sikkerhetsrom. Hun kunne ikke gå ut fordi det var stridsvogner og bombing på utsiden av huset. Da hun kom seg på jobb igjen, var det mange i området som hadde blitt drept i mellomtiden.

– Det lå hundre skadde på sykehuset, og to lokale team hadde operert kontinuerlig. De var kjempeglade da vi kom for å avlaste dem slik at de kunne dra hjem og sove. Det kalles samarbeid, og det har gjort inntrykk, sier hun.

Vil holde på til hun er 70 år

For Birgitte er det ingen tvil om at det er dette som er drømmejobben. Det er likevel godt å komme hjem og senke skuldrene.

De siste årene har hun ikke vært hjemme i mer enn et halvt år om gangen før hun har reist ut igjen. Hun har aldri tenkt tanken på å gi seg.

– Men mange ganger tenker jeg: «Nå er det på tide at jeg kommer hjem og får en pause, så kan jeg begynne forfra om noen måneder». Det er ikke fordi jeg er lei av jobben, men for eksempel på grunn av utfordringer i teamet.

Samtidig blir hun gjerne rastløs hvis hun er hjemme for lenge. Sykepleieren forteller at hun gjerne jobber i utlandet til hun er 70 år, altså i 11 år til. Hva hun skal gjøre når hun da er ferdig, vet hun ikke.

– Nei, da kommer frustrasjonen, sier hun og ler.