Det lyder i stille grender

Samtalen i juleselskapet stopper opp. Stillheten senker seg. Alle rundt bordet føler det.

Det har blitt pinlig stille.

For noen år siden ville den nederlandske psykologen Namkje Koudenburg finne ut hvor lang tid det tar før stillheten blir ubehagelig. Etter å ha testet 102 studenter, fant hun tallet.

Fire sekunder.

Jepp. Fire små sekunder.

Det er dårlige tider for stillheten.

Jeg er blant dem som raskt fyller hverdagens stille stunder med lyd fra smarttelefonen. På jobben har jeg på musikk. I bilen hører jeg på podkast. Når jeg lager mat, hører jeg på radio.

Sist gang jeg husker det var totalt stille, var da jeg for noen år siden var med noen gruvearbeidere langt inn i en kullgruve på Svalbard. Vi satte oss ned. Skrudde av lyset på hjelmene våre.

Stillheten veide like mye som alle tonnene med fjell over oss. Det gikk ikke lang tid før vi skrudde på lyktene og begynte å prate igjen.

Det ble rett og slett for trykkende.

Stillhet som superkraft

Psykolog Olga Lehmann ved NTNU forsvarte tidligere i år sin doktorgrad om stillhet. Hun kaller stillhet for «en superkraft» – et forstørrelsesglass som gjør det lettere å få øye på egne følelser.

– Å være menneske er vanskelig. Men det blir vi først oppmerksomme på når det blir stille, sier Lehmann, som også arbeider i innovasjonsfirmaet Pracademy.

Da hun underviste, pleide hun å la studentene starte dagen med en stille halvtime. Noen ganger viste hun et av de mest kjente kunststykkene om stillhet: Komponisten John Cages «4:33».

Den utfordrer de fleste. Klarer du å se og høre (!) hele?

Ble du ukomfortabel? Det ble jeg første gang jeg så den. Studentene til Lehmann også. Etterpå ba hun dem om å skrive ned hvordan de opplevde de fire minuttene og 33 sekundene. En av dem skrev:

«Jeg ble skuffet. Siden jeg ikke kunne lytte til musikken, måtte jeg lytte til meg selv i stedet.»

Det samme opplevde noen av Norges tyngste kriminelle i sommer.

Angsten i magen

Det var egentlig her hele min interesse for stillhet startet. Jeg fikk være med da seks innsatte skulle være stille i 21 dager i Halden fengsel. Målet var å gjøre dem til bedre mennesker.

Ingen som har vært med på dette og sonet straffen ferdig, har havnet i fengsel igjen. Både innsatte og ansatte i fengselet mener hemmeligheten er enkel:

Stillheten forandrer.

Men det koster å møte seg selv. Tale er sølv, taushet er gull. Og gull er som kjent dyrere.

– Vi kan ikke forvente gull uten å betale prisen for det, sier Lehmann.

– Prisen er å møte angsten i magen, uvissheten i sjela og sår fra barndommen. Alt dette kommer frem når vi blir stille. Det er ikke så rart vi er redde, for vi har aldri lært om stillhet i barnehagen eller på skolen, sier han.

Og når søkte sist en bedrift etter en stille person? En som ikke gjør så mye ut av seg? Stillingsannonsene søker bare etter utadvendte mennesker.

– Jeg mener likevel det er mulig å ha mer stillhet på jobben, og samtidig opprettholde effektiviteten, sier Lehmann.

Virkelig?

La oss oppsøke hjertet av Norges næringsliv. Der kan det umulig være stille.

Lydløs effektivitet

Det er mandag og morgenrush på Lysaker i Bærum kommune. Ingen steder i landet passerer det flere biler i døgnet.

Inne på kontoret til skipsfart-giganten Wilhelmsen står det en klynge rundt kaffemaskinen og snakker om helga. Andre er allerede i gang med å sørge for at det også i dag flyter skip rundt på verdens hav.

Men i et dunkelt auditorium sitter 20 ansatte helt i ro. Menn i blå skjorter, kvinner i smarte drakter. De er på jobb, men de gjør ingenting.

Jeg setter meg ned i trappa så stille jeg kan. IT-direktør Jennifer M. Stene sitter foran og leder an med rolig og varm stemme.

– Kjenn at kroppen slapper av. Ta dype innpust. Og – laaange utpust.

Med støtte fra toppledelsen har ansatte i Wilhelmsen hver mandag muligheten til å få en halvtimes stille start på uka.

Stene og noen kolleger startet opp etter å ha deltatt på et lederprogram der de lærte hvordan tilstedeværelse og stillhet kan gjøre deg til en bedre leder.

– Før startet jeg uka med høye skuldre, men nå slapper jeg mer av og ser fram til det som skal komme. Denne stunden setter tonen for resten av uka, også hjemme med barna, sier hun etter at lyset er skrudd på igjen og de fleste kollegene har gått.

Flåtesjef Pål Berg Lande sitter igjen noen minutter. Han er en av de faste deltakerne, og ville helst hatt en stille stund hver eneste morgen.

– Det skjerper meg og gjør meg i bedre stand til å håndtere en stressende hverdag. Jeg føler ikke at jeg mister en halvtime, men at jeg bruker en halvtime på å bli mer effektiv, sier han.

Det finnes de som ikke synes en halvtime er nok. Som ikke nøyer seg med bare litt mindre støy.

Vi må til fjells.

40 dager og 40 netter

– Jeg tror stillhet er noe mange innerst inne ønsker seg, men som vi kanskje er litt redde for.

Det er Kjell Nyhus som sier dette, fengselsprest og en av dem som startet med stillhet som rehabilitering i Halden fengsel.

Nyhus befinner seg på hytta i Trollheimen når jeg ringer. For ett år siden tilbrakte han flere uker der alene. Det endte i boka «40 dager og 40 netter – en fortelling om stillhet».

Det tok ikke lang tid før han merket stillheten på kroppen – bokstavelig talt. Han skriver:

«Jeg ser bedre, hører bedre, lytter mer oppmerksomt og er mindre trøtt. Smaken kan jeg ikke si jeg merker noen forskjell på, men appetitten er dårligere. Litt rart kanskje.»

– Stillheten er med på å skjerpe sansene. Nesten alle som har levd i stillhet over tid, merker dette. Jeg tror jeg aldri har følt meg så skjerpet og årvåken som på slutten av oppholdet på hytta, sier Nyhus.

Timene gikk med til vedhogging, turer, matlaging, meditasjon og skriving.

Nyhus sammenligner oss mennesker med et glass med smågrumsete sølevann. Hvis vi lar det stå helt stille et par døgn, faller grumset sakte mot bunnen og vannet blir klart.

– Jeg tror det er det samme med sinnet vårt. Når vi går inn i stillheten, så klares det. Vi ser fortere hva som er verdt noe, og hva som er døgnfluer.

En helt egen tanke

Men ikke all stillhet er av det gode. Stillheten kan også være vond. Mange forbinder den med ensomhet, som NRK Innafor skrev om i høst.

Det hendte at fengselspresten kjente på det samme.

– Jeg hadde mange kvelder der jeg kjente på ensomhet og uro. Ikke alt som stiger opp innenfra er behagelig. Men hvem har sagt at verden bare skal være behagelig? Det er den virkeligheten vi lever i, og da må vi snakke sant om den.

– Er det å være stille blitt en slags motkultur?

– Ja, helt avgjort. Det ligger en slags protest i stillheten. En protest mot tesen om at det eneste meningsfulle i livet er å bade i det sosiale og alltid være tilgjengelig. Det gjør oss fort til uselvstendige mennesker som er livredde for å gå glipp av noe, sier han.

Jeg bekjenner for presten at jeg ofte setter på en podkast når det blir stille. Samtidig sier jeg til meg selv – kanskje ubevisst – at det er bedre å lære noe nytt enn at det skal være helt stille i huset. Nyhus sier han kjenner seg igjen.

– Men jeg tror vi undervurderer det mentale og åndelige utbyttet av å la det være stille. Kanskje er det først da du våger å tenke din egen tanke, eller kjenne på en helt vesentlig følelse som betyr mye for deg, sier Nyhus.

Min helt egen tanke, ja. Jeg skjønner at du finner den på fjellet etter 40 døgn. Men finnes den i hverdagen?

På tide å vokse opp

Jeg sitter på toget hjem fra jobb. Det var ikke plass i stillevogna, så jeg hører på at svensken bak meg ringer hjem og rapporterer om at det nesten er blikkstille vann på Oslofjorden. Ei jente foran meg har hodetelefoner som lekker Queen-låter ut i kupeen.

Reagerte jeg på dette før jeg begynte å søke stillheten?

Foran meg har jeg lista med råd som jeg fikk av psykologen og stillhets-eksperten Olga Lehmann:

Noe av dette må være mulig å få til, tenker jeg. Kanskje det med å kjøre bil i stillhet? Og jeg skal klare å holde ut mer enn fire sekunder før jeg på tomgang begynner å si «jada, så, neida, så» når en samtale stopper opp.

Jeg ser gjennom notatene mine og leser noe som psykolog Lehmann sa:

«Vi trenger alle sammen å vokse opp og våge å være alene. Uten å gjøre noe, uten å produsere, uten å fylle stillheten med lyd.»

Toget stopper like før svenskegrensa. Her skal jeg av. Jeg finner bilen min, setter meg inn, skrur på tenninga. Radioen starter automatisk.

Jeg skrur den av og kjører hjem – uten en lyd.