Den (nesten) umulige veien
Hver eneste dag får unge mennesker merkelappen «talent» festet på seg. De færreste ender opp som stjerner av den grunn.
– Jeg har ikke sett på meg selv som et talent. Men etter hvert har jeg innsett at jeg kanskje er det, sier Jørgen Strand Larsen.
Han er 17 år gammel, 193 centimeter høy og på vei hjem fra et italienskkurs.
I snart to måneder har han bodd i Milano for å spille fotball i en av verdens største klubber, AC Milan.
For noen dager siden oppdaget han på Facebook at en britisk storavis har utpekt ham til et av verdens største fotballtalent født i år 2000.
Avisen har gjort en grundig vurdering før de ga Larsen merkelappen talent. Det har neppe alle de norske avisene som har skrevet om talenter den siste måneden. Ordet er brukt 477 ganger.
Noen ganger om musikere, kunstnere eller politiske talenter, enda oftere om unge idrettsfolk.
Etter talentkåringen og overgangen til AC Milan vet nesten alle fotballfolk om Jørgen Strand Larsen. Men i fødebyen Halden er det lenge siden ryktene begynte å gå om en pjokk som bøttet inn mål.
Han scoret fem ganger i sin første kamp som femåring. Pappa Atle begynte å skrive ned alle målene, og har dokumentert godt over tusen scoringer.
– Et talent, sa folk.
Først var han blant de beste på knøttelaget. Så på guttelaget. Så på juniorlaget.
Han taklet nivået på kretslaget og scoret der også. Så på ungdomslandslag. Han meldte overgang fra Kvik Halden til hardtsatsende Sarpsborg 08 i nabobyen. Først scoret han på rekruttlaget til eliteserieklubben. Så fikk han noen muligheter på førstelaget og lyktes der også.
Larsen prøvespilte for ungdomslaget til Sunderland i England – og scoret mål.
Og selvfølgelig scoret han i debuten for rekruttlaget til AC Milan.
Larsen var bedre enn andre som også ble kalt talenter.
– Stortalent, sa folk i stedet.
Løke-eksempelet
– Talentbegrepet er overdrevet og misbrukt, sier Anja Hammerseng-Edin (34).
Den tidligere håndballspilleren for Larvik og landslaget fikk stadig høre at hun var et kjempetalent. Nå har hun gitt ut boka «Talentets indre kamp». Den kan leses som et aldri så lite korstog mot en ukritisk bruk av talentbegrepet.
I boka trekkes Heidi Løke frem som en som manglet både den blendende teknikken og den imponerende fysikken. Dermed var det ingen som så på henne som et talent da hun var ung. Hun satt mye på benken.
Men Løke hadde en hjerne som klarte å fokusere på hva hun måtte gjøre for å bli bedre. Hun fortsatte å utvikle seg til hun var bedre enn alle andre håndballspillere i verden.
– Heidi fokuserte på utvikling i stedet for resultat. Vi belønner ofte ut fra prestasjon både på skolen og på idrettsbanen. Da blir det et evig jag etter eneren, og det gjør det vanskeligere å lykkes, sier Hammerseng-Edin.
Hun mener for mye av talentbegrepet er knyttet opp til fysiske forutsetninger eller tekniske ferdigheter. Og at verken trenere eller foreldre er gode nok til å se alt det andre som skaper en god idrettsutøver.
– Noen er treningstalenter, utholdenhetstalenter eller sosiale talenter. Det finnes mange typer talenter som vi ikke snakker om og glemmer, sier hun.
Oktober 2007: 407 x talent
Det er ikke nytt at tenåringer blir definert som talenter.
For nøyaktig ti år siden, i oktober 2007, brukte norske aviser ordet «talent» 407 ganger. En som stadig fikk merkelappen, var en 17-åring som kom fra nesten ingenting og tok plass i midtforsvaret til den falmende storklubben Moss FK.
Martin Thømt Jensen hadde ingen ruvende fysikk, men var teknisk, smart og uredd.
– Martin er helt fantastisk! sa lagkamerat Fabien Vidalon til lokalavisa.
Når Jensen ser tilbake, så husker han nesten ikke noe fra junioralderen på fotballbanen. Bare at han nærmest hoppet over den.
Kanskje var det sykdom hos noen andre som gjorde at han fikk være med på en trening med de voksne første gang. Han vet ærlig talt ikke hvorfor det ble akkurat ham akkurat da.
Det viktigste var at han grep muligheten med begge beina, presterte da det gjaldt som mest og fikk masse tillit.
– Fra ikke å ha vært på kretslaget, så var jeg plutselig på landslaget. Så fikk jeg spille på landslaget med dem som var eldre enn meg. Jeg ble ikke nervøs, men nøt det. Ting fløt, sier han.
Det var på den tiden Jensen takket nei til et tilbud fra Rosenborg for å spille videre i Moss.
– Ville bli verdensmester
«Utvilsomt et stort talent i bassenget», skrev lokalavisa i Fredrikstad, også det i oktober 2007.
Jacqueline Knutsson var 14 år, trente enormt mye, og hadde nettopp sopt med seg fire seire under et stort svømmestevne i hovedstaden.
Selv mener hun det er broren hennes som ble «født god». Hun var den målbevisste og treningsvillige av de to.
– Jeg er Ronaldo-en i svømmingen, mens de andre er Messi, sier hun når hun skal illustrere forskjellen.
I alderen da skillet mellom drømmer og mål kunne være uklar, manglet det ikke på ambisjoner.
– Jeg ville reise rundt og oppleve verden. Stå på toppen av pallen. Bli verdensmester og olympisk mester, sier hun.
Konkurransen nesten alle taper
«Han raske» finnes i alle skoleklasser. Men selv «han raske» blir trolig fraløpt av «han raske» i parallellklassen eller «han raske» på naboskolen. «Han raske» blant alle i byen blir trolig fraløpt av «han raske» i en av de andre byene.
Om man er «han raske» blant alle i et årskull og vil bli «han raske» blant alle i hele landet, så må man slå «han raske» som ble født et, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni og ti år tidligere. Og løpe fra «han raske» i alle årskullene etter seg.
«Han raske» skal utkonkurrere «han raske» fra Sverige, «han raske» fra Sveits og ikke minst «han raske» fra Frankrike om tittelen «han raske» i Europa.
De virkelig raske bor sjelden i Europa.
Veien mot toppen kan sees på som en endeløs rekke konkurranser. Vinner du én, får du bli med i en ny der vinnersjansen er svært liten.
Jørgen Strand Larsen har vunnet mange slike konkurranser innen fotballen. Nå konkurrerer han om spissplassen hos AC Milan.
– Jeg kunne jo ikke se tilbake på karrieren min og lure på hvorfor jeg ikke prøvde meg her nede! sier han som forklaring på hvorfor han forlot hjemstedet.
For det er lett å tenke at Larsen mislykkes dersom han ikke kaprer spissplassen til førstelaget i Italia. Selv er han smart nok til ikke å fokusere på de labre mulighetene statistikken levner ham.
– Jeg peiser på det jeg kan. Klarer jeg meg bra, så får jeg fornyet kontrakt. Om det ikke går så bra, så har jeg i alle fall prøvd et år og lært utrolig mye, sier han.
– Kanskje jeg ikke ville nok?
Ti år er gått siden Martin Thømt Jensen takket nei til et tilbud fra Rosenborg for å bli i Moss FK. På vei inn i sin aller beste alder som fotballspiller, har ikke 27-åringen lagt opp.
Men han skjønner at folk spør om akkurat det.
For denne sesongen har han spilt i en klubb som ikke har vært blant de 60 høyest rangerte i Norge. Sist helg rykket hans kjære Moss opp fra 3. divisjon.
– Det er ikke slik at jeg ikke har noen ambisjoner. Men jeg blir nok ingen utenlandsproff. Da måtte jeg tatt noen andre valg da jeg var yngre, sier Thømt Jensen i dag.
Han har spilt en haug med kamper for aldersbestemte landslag, 47 kamper i eliteserien for Sarpsborg 08 og tapt en cupfinale. En del av ham tenker at han kunne nådd lenger.
– Jeg har alltid trent mye og ønsket å bli fotballproff. Da kan man spørre hvorfor jeg er her i dag? Men jeg har tatt noen valg, og jeg har ikke jobbet hardt nok til å ta ut makspotensialet mitt. Kanskje ville jeg ikke nok, så jeg skylder bare på meg selv, sier han.
Bom stopp
Det er eksakt ti år siden svømmeren Jacqueline Knutsson ble utpekt til et stort talent av lokalavisa, og fem år siden Dagens Næringsliv viet oppmerksomhet til hennes enorme disiplin til både å prioritere trening og skole.
Hun vet ikke hvor mange NM-gull hun har.
Når hun tenker tilbake på svømmekarrieren, er det de gangene hun vant på tross av motgang hun trekker frem som de beste minnene.
– Jeg skulle forsvare NM-tittelen, men hadde hatt en tung periode lenge. Mange hadde ikke troen på meg, og folk sa «ikke bry deg om resultatet». Da gikk det en faen i hodet mitt, og plutselig slapp formen. Jeg vant, sier Jacqueline Knutsson.
Få idrettsfolk trener mer enn de beste svømmerne.
Det svømmes frem og tilbake.
Frem og tilbake.
Frem og tilbake.
En time, to timer, tre timer, fire timer.
Følelsen av å titte opp fra bassengkanten og se at hennes navn øverst på resultattavla var drivkraften. Den holdt henne gående lenge.
Men det sa bom stopp.
Plutselig var det ikke morsomt å trene lenger. Dessuten begynte hun å få vondt i skuldrene. Det var vanskelig å prestere godt nok både som student og som idrettsutøver.
Nærmest over natta valgte hun bort idretten for å vie seg til studiene.
– Etter dette har jeg vært i svømmehallen bare én gang, sier hun i dag.
Knutsson innså at hun neppe hadde alt som skulle til for å nå barndommens drøm om å bli best i verden. I dag angrer hun ikke på at hun ga seg.
Men hun angrer heller ikke på at hun holdt på så lenge som hun gjorde.
– Mange forstår ikke dette. Men jeg hadde aldri gitt meg hvis jeg ikke visste at det var rett. Dessuten åpnet det nye dører da jeg sluttet, sier hun.
10.000 timer, takk
For hardt må man nemlig jobbe.
Tommelfingerregelen er at man må bunkre opp 10.000 treningstimer for å bli skikkelig god.
En time om dagen i drøyt 27 år.
Eller to timer hver eneste dag i mer enn 13 år på rad.
Eller ti intense år med to timer og tre kvarters trening 365 dager i året.
Forfatter Rasmus Ankersen har besøkt og analysert de aller fremste toppidrettsmiljøene i verden. I boka «Hvem blir best» konkluderer han med at det virker umulig å flykte fra de 10.000 timene.
«Det virker som at når vi er overbeviste om at vi ser rått, medfødt talent, så ser vi egentlig 10.000 treningstimer konsumert veldig tidlig i personens liv».
Martin Ødegaard blendet Fotball-Norge sommeren 2014 da han herjet i eliteserien og debuterte på landslaget.
Omtrent samtidig passerte han 10.000 treningstimer, skrev Aftenposten nylig.
Navnebror Thømt Jensen fikk en brøkdel av oppmerksomheten til Ødegaard, men fikk likevel høre at han var et talent. Han sier han ikke hadde problemer med å leve med forventningene, men at han ærlig talt ikke vet eksakt hva som ligger i ordet.
– Talentbegrepet blir kanskje brukt feil. For hva skal du sammenlikne med? De beste blant de du spiller sammen med i klubben? De beste i fylket? De beste i ditt alderstrinn? Da blir det ikke mange talenter, sier han.
I fotballkrigerens hender
– Han er en hyggelig fyr, men også litt klin kokos som trener. Akkurat slik han var som spiller, sier Jørgen Strand Larsen (17) og ler.
Den siste måneden har han frivillig krøpet under vingene til dette årtusenets kanskje mest typiske fotballkriger: Gennaro Gattuso.
Italieneren med VM-gull, to seire i Mesterligaen og to seriemesterskap i Italia, er trener for Milans rekruttlag der Larsen nå spiller.
Og selv om avtalen er at han skal spille mest for rekruttlaget, har han de siste dagene fått med seg noen treninger også for førstelaget. Nivået er skyhøyt, men Larsen er i læremodus.
– Målet er å komme så langt jeg kan, enten det er Premier League, eliteserien i Norge eller i tredjedivisjon. Men jeg har et bra potensial, og jeg skal gi 110 prosent for å gjøre mest mulig ut av det, sier han.
Egentlig har ikke Fotball-Norge råd til at talenter ikke får ut hele potensialet sitt. Kanskje vil noen tenke at Larsen har mislyktes dersom han ikke får forlenget oppholdet i Milan. Slik tenker ikke Jørgen Strand Larsen.
– Lykkes jeg ikke, så lykkes jeg ikke. Da kan jeg komme tilbake til Norge og utvikle meg videre et par år. Så kan jeg se på neste steg.