Jordras i Trøgstad
Foto: Scanpix / NTB scanpix

Da grenda forsvant

Stadig skjer det større eller mindre ras i Norge. Noen få minutter med tilfeldigheter avgjør om det ender katastrofalt.

Det var en grå og trist søndag formiddag i den lille bygda Trøgstad i Østfold. Det hadde regnet tett over flere dager, og mange av mennene hadde dratt til hovedstaden for å se cupfinalen mellom Lyn og Rosenborg på Ullevaal stadion.

Men nyansatt brannsjef og kommuneingeniør Karsten Sandvik satt hjemme hos seg selv denne formiddagen, 29. oktober i 1967.

Plutselig ringte telefonen.

Det var damen på sentralbordet til brannvesenet som ringte. Beskjeden hun ga til sjefen sin var klar og tydelig.

«Hele Nordbygrenda er borte», sa hun og trykket på knappen som startet brannsirenene.

Presten forutså raset

Omtrent samtidig sto sognepresten og holdt sin preken i den lokale kirken i Båstad en snau mil unna.

Dagens bibelvers kom fra Lukas, kapittel 6, vers 46 til 49. Men lite visste presten at vers 48 og 49 skulle ligne på det som skulle skje i bygda samme dag.

«48 Han er lik en mann som bygde et hus, og som gravde dypt ned og la grunnmuren på fjell. Da flommen kom, brøt strømmen imot huset, men greide ikke å rokke det, for det var godt bygd. 49 Men den som hører og ikke gjør etter det, er lik en mann som bygde et hus på bare marken, uten grunnmur. Strømmen brøt imot huset, og det falt straks sammen, og dette husets fall var stort.»

Synet som møtte mannskapene som ble sendt til rasstedet av brannsjefen, var uvirkelig.

Overalt sto det mennesker som gråt. Flere av dem var hysteriske. Mange hus hadde kollapset, noen sto hulter til bulter. Andre sto helt ute på raskanten.

Jordras i Trøgstad

Flere av husene i Trøgstad ble stående på raskanten etter leirraset i 1967.

Foto: Scanpix / SCANPIX

Kommunens gravemaskiner, som sto parkert på sin faste plass, forsvant i de enorme leirmassene i det samme øyeblikket som brannsjefen kom til stedet.

Tiden var knapp, og arbeidet som ventet redningsmannskapene var omfattende. Det første som sto i tankene til Karsten Sandvik var å finne ut av om innbyggerne var trygge.

Hele etasjen forsvant

Inger-Anne Baastad bodde midt i rasområdet sammen med mannen og datteren på syv uker.

Hun sto i andreetasje da huset begynte å bevege på seg. Datteren lå i en kurv i samme etasje. Mannen visste hun ikke helt hvor var.

Inger-Anne tittet ut av vinduet og så at veien utenfor hadde begynt å flyte nedover. Trærne knakk, men det var likevel helt stille. Hun skjønte at huset kom til å forsvinne, og alt hun tenkte på var å komme seg ut.

Men det var for sent. Inger-Anne besvimte i det kvikkleiren tok et ordentlig grep om huset.

Rommet var fylt av støv da hun kom til seg selv, og hun ble redd for hvordan det hadde gått med datteren. Hun fikk stavret seg bort til kurven som lå veltet under en vegg som hadde rast.

Under den lå datteren full av blod. Inger-Anne fikk dratt henne ut fra under veggen og løftet henne opp i armene sine. Den vesle jenta var i live.

Med datteren i fast og sikkert grep kunne hun gå rett ut på bakken fra husets andreetasje. Førsteetasjen lå under jorda.

I den uoversiktlige situasjonen visste ikke Inger-Anne om mannen var tatt av raset, eller om han hadde overlevd. Men frykten for at det verste hadde skjedd gikk heldigvis over da han kom ut fra stua.

– Han hadde gått inn dit da lysene på kjøkkenet begynte å blinke. Heldigvis. For kjøkkenet forsvant i kvikkleira, og vi så det aldri igjen, forteller hun.

Inger-Anne Baastad

Inger-Anne Baastad var bare 17 år da hun opplevde at bygda hun bodde i forsvant i et stort leirras. Her er hun på minnestedet 50 år etter raset.

Foto: Werner Winlund/NRK

Én million kubikkmeter

Sammen med flere andre overlevende kom familien Baastad seg opp til samlingspunktet ved busstasjonen, som lå på toppen av leireområdet.

Flere av de overlevende kom gående i undertøy og pysj. Fra noen av dem kom det meldinger og bekymringer om at fire personer var savnet.

Anne Ekhaugen, tanten til Inger-Anne, hadde blitt observert da hun forsvant ned i en sprekk. Petra Sandvik hadde gjester, så letemannskapene antok at hun hadde vært på kjøkkenet. Men av huset hennes var det bare taket som lå igjen på bakken.

Ekteparet Løken var også blant de savnede. De var trofaste kirkegjengere når sognepresten holdt gudstjeneste. Letemannskapene håpet i det lengste på at de to hadde vært i kirken også denne dagen.

Men ettersom gudstjenesten denne regntunge dagen var i Båstad, en snau mil unna, hadde ekteparet valgt å bli hjemme for å høre den på radio.

En storstilt aksjon ble satt i gang, men grunnforholdene gjorde det vanskelig å lete. Én million kubikkmeter med leire hadde rast ut, og redningsmannskapene måtte bygge broer for å komme seg frem.

Kort tid etterpå ble ekteparet Løken funnet omkommet.

Jordras i Trøgstad i 1967

Letemannskapene jobbet i flere dager med å lete etter savnede personer og sikre verdier. To av personene er fremdeles ikke funnet.

Foto: Ivar Aaserud / NTB scanpix

– Tilbudet om hjelp var i overkant

Selve raset varte bare i to-tre minutter. Men de involverte må ha følt det som en liten evighet. Og selv om selve raset var over, var ikke området sikkert.

Brannsjef Karsten Sandvik og de andre redningsmannskapene fryktet at busstasjonen som lå på toppen av leireområdet skulle skli ned, og faren var overhengende for at bygget skulle skli ned over dem som jobbet i rasområdet.

Området måtte sikres fort. Karsten sørget for at det ble skaffet bulldosere og lastebiler. Det ble satt i gang et storstilt arbeid med å skaffe grus fra grustaket Monaryggen for å sikre rasskråningen.

Hjelpen kom fra fjern og nær. Alle ville være med å bidra i arbeidet med å finne overlevende og sikre verdier. Større ting som biler og pianoer ble fraktet ut av området med helikopter.

Sivilforsvaret tilbød seg å stille med 150 mann. En litt rådvill brannsjef visste til slutt ikke hvor alle kunne bidra best.

– Tilbudet om hjelp ble i overkant. Hva gjør man med så mange i en sånn situasjon? De ble kanskje mer til et problem enn hjelp, sier Sandvik.

Arbeidet fortsatte i mange dager, men ingen fant de to siste savnede, Anne Ekhaugen og Petra Sandvik.

De to kvinnene er fremdeles savnet den dag i dag.

Hør hvordan lensmannen oppsummerte raset for NRK i 1967:

– Man snakket om før og etter raset

Raset i Trøgstad tok med seg ni bolighus, og verdier til flere millioner kroner gikk tapt.

Cupfinale mellom Lyn og Rosenborg i 1967

Rosenborg-keeper Tor Røste Fossen fortviler etter å ha sluppet inn ett av fire mål i cupfinalen mot Lyn i 1967. På tribunene satt flere personer fra Trøgstad.

Foto: NTB / NTB scanpix

27.389 tilskuere var denne dagen på en gjørmete Ullevaal stadion for å se Lyn slå Rosenborg 4-1 i cupfinalen. Flere av dem hadde reist fra Trøgstad like før raset gikk.

Gleden av å se spillere som Nils Arne Eggen, Odd Iversen og Harald «Dutte» Berg gikk raskt over i sorg og forskrekkelse over å høre hva som hadde skjedd med venner og familie hjemme i Trøgstad.

Bygda var naturlig nok sterkt preget av hendelsene i mange år etterpå.

– Det var en periode da man snakket om før og etter raset, så det er klart at dette har påvirket lokalsamfunnet vårt, sier dagens ordfører Saxe Frøshaug.

I dag er det han som vil få en telefon dersom en lignende katastrofe rammer den lille bygda nord i Østfold igjen. Frøshaug tror frykten for et nytt ras fremdeles sitter igjen i innbyggerne.

– Mange bærer på en viss bekymring. Men vi har ingen indikasjoner på at faren er stor lenger.

Gjorde som Bibelen anbefalte

Seniorspesialist i Norges Geotekniske Institutt, Håkon Heyerdahl, forteller at det stadig skjer større eller mindre skred i Norge.

Om de fører til dødsfall eller ei, handler aller mest om tilfeldigheter. Man kan sitte oppå skredet når det går, eller man kan bli truffet av det. Man kan være i kirken noen kilometer unna, eller man kan være på et sportsarrangement i hovedstaden.

– Det handler også om hvorvidt husene forsvinner ned i skredet, eller ikke, sier Heyerdahl.

Frem til 1950-tallet var det en høy frekvens av ras og skred som skyldtes naturlige årsaker som kraftig regn, jordskjelv eller temperaturendinger.

Men siden da har det blitt gjort en omfattende jobb for å forebygge og sikre områder der det har vært stor risiko for at slike ras vil kunne skje. Mange av landets kvikkleireområder har blitt grundig kartlagt med stabilitetsberegninger og grunnboringer.

Nå kommer ras stort sett som følge av en kombinasjon av naturlige prosesser og menneskelige inngrep i naturen, som fylling og planering, graving og sprenging.

Rasområdet i Trøgstad er ikke lenger gjenkjennbart. Hele området der skredet gikk i 1967, er i dag flatet ut. De som mistet hjemmene sine, fikk nye tomter av kommunen og bygde seg nye hus.

Denne gangen gjorde de som det står i Bibelen: de bygde huset på fjell.

Trøgstadraset