– Syria-krigen har gjort meg til et bedre menneske

– Det var en del jeg fikk til i Syria som jeg kan leve med når jeg blir gammel. Jeg prøvde i alle fall å gjøre noe, sier Ishaq til NRK.

25-åringen sitter på et besøksrom i Halden fengsel og snakker rolig. Til nå har han gjort som de fleste andre fremmedkrigere som er tilbake fra Syria: Vært taus om det han har opplevd.

Nå har han bestemt seg for å snakke.

I hendene holder han den rykende ferske boka til Demian Vitanza. Forfatteren har skrevet en roman om hovedpersonen Tariq fra Halden.

Men egentlig er det historien til Ishaq fra et annet sted i Østfold som fortelles i boka «Dette livet eller det neste».

Ville bli martyr

Det er historien om gutten som vokste opp i Norge som sønn av pakistanske foreldre, og med en far som satt fengslet i flere år.

Om gutten som ble sendt på en militaristisk internatskole i Pakistan da han var 12 år gammel. Oberstens jerndisiplin satte spor.

Og da han kom tilbake til Norge, havnet han etter hvert i et miljø preget av dop og narkotikasmugling. Han ble en slags gangster.

Og det er historien om hvordan en religiøs oppvåkning fikk ham til å ta avstand fra kriminaliteten, men også inspirere ham til å reise til Syria for å bidra i krigen.

– Jeg hadde et ønske om å bli martyr. Det er noe av det høyeste du kan oppnå i islam, og jeg trodde virkelig på at hvis jeg støttet opprøret og ble drept, så ville jeg havne et veldig bra sted, sier han i dag.

Unik fortelling

Det var på et skrivekurs i fengslet han møtte Demian Vitanza. Forfatteren ledet kurset, og fortalte at han selv hadde reist verden rundt i en bobil. Den innsatte syntes han virket åpen og med lite fordommer.

Han bestemte seg for å ta kontakt og fortelle forfatteren sin historie. Vitanza sier han følte et ansvar for å lytte.

Det resulterte i at de to har sittet sammen på besøksavdelingen 100 timer det siste året.

Når de møtes i dag, er det to venner som omfavner hverandre. De smiler og ler.

– Jeg visste med en gang at dette er spesielt. Det er ikke mange som har kommet tilbake til Europa fra en sånn opplevelse og snakker om det. Da tenkte jeg det var viktig å lytte, forteller forfatteren.

Boka har fått både uhemmet skryt og kritikk av anmelderne. For Ishaq har timene med Vitanza vært en del av bearbeidelsen av det han har opplevd.

• Les NRKs anmeldelse av boka

– Følte meg som en hykler

I boka er hovedlinjene i historien de samme som det Ishaq fortalte da saken var oppe i Oslo tingrett for halvannet år siden.

At det var overgrep fra president Assad og hans regime han ville kjempe mot. At han kjørte bil gjennom hele Europa sammen med en kamerat, men at de skilte lag ved grensa til Syria.

Mens kameraten raskt havnet hos en opprørsgruppe som var militært aktiv i kampen mot president Assad, havnet han selv i kompaniskap med en lokal syrer. Sammen kjørte de en gammel ambulanse. De fraktet både materiell og skadede personer.

Men han tok også vakter sammen med opprørere ved en veisperring.

Han kjøpte et maskingevær, og han poserte på bilder med enda kraftigere våpen.

Han var så tett på krigen at han måtte rømme fra Assads tønnebomber i Aleppo. Han så IS-soldater henrette folk på åpen gate etter Sharia-lovgivningen.

Og han var der da de ulike opprørsgruppene ikke bare kriget mot Assads soldater, men begynte å skyte på hverandre.

– Hvorfor slapp du alt du hadde i hendene og dro til Syria?

– Jeg følte meg som en hykler. Jeg var nypraktiserende i en ny religion og så folket mitt bli slaktet foran øynene på meg mens alle andre satt og så på, sier han i dag.

Ble skadet

Det var da han prøvde å hjelpe en skadet mann inn i den gamle ambulansen, at han havnet midt i skuddlinjen mellom to opprørsgrupper.

Skuddskaden han pådro seg var alvorlig.

Hans syriske kompanjong døde på samme sted. Det gikk mange timer før han kom seg til et feltsykehus. Men skadene kunne ikke behandles skikkelig der.

I Norge var han ikke en krigshelt som ble skadet i frihetens tjeneste. Han ble i stedet pågrepet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

Bitter

Som første nordmann ble han dømt etter nye terrorlover. Han ble knyttet til IS og al-Nusra og fikk åtte års fengsel for blant annet terrorplanlegging.

– Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg ble dømt akkurat for nettopp dette. Jeg kan skjønne at norske myndigheter er litt redde. Men jeg synes ikke at jeg bør settes til ansvar for noe andre har gjort, sier han i dag.

Han anket til lagmannsretten.

Dette var på den tiden da de umenneskelige bildene av herjingene til IS preget nyhetsbildet. Det fremsto som noe annet enn en frigjøringskamp mot et brutalt regjeringsregime.

Norske fremmedkrigere fikk enorm oppmerksomhet. Den store frykten var at de skulle komme hjem og spre terrorismen hit.

Og så, like før hans ankesak, kom angrepene i Paris. IS tok på seg skylda, og dermed hadde Syria-terrorismen spredt seg til Vest-Europa akkurat slik mange fryktet.

Da droppet Ishaq anken. Ikke fordi han godtok dommen, men fordi han ga opp å bli trodd.

– For å være ærlig, så var jeg bitter i starten. Jeg hadde god tid til å tenke over ting. Jeg kom ingen vei med det. Så jeg valgte å fokusere på hvordan jeg skal bygge et nytt liv her i Norge. Jeg velger bort bitterheten, sinnet og hatet, sier han.

Mener krigen forandret ham

Han serverer kaffe i fengselet. Svart, uten melk og i pappkrus.

Ishaq bruker tid før han svarer på hvert spørsmål. På østfolddialekt snakker han lavmælt og rolig, enten det er om opplevelsene i Syria, på internatskolen i Pakistan eller om faren han i perioder har hatt lite kontakt med.

Han forklarer hvorfor han ble som han ble og valgte som han gjorde.

I fengslet jobber han mest på det mekaniske verkstedet.

Man skulle tro det passet en mann som gikk mekaniske fag på videregående skole og ble sveiser.

Men egentlig har det aldri vært drømmen. Han ville aller helst gå allmennfag, og fortsatt drømmer han om å bli dataingeniør.

Han vil stifte familie og leve et vanlig liv. Han smiler når han forteller om «tilleggstingene» han også drømmer om: Hytte på fjellet og motorsykkel.

Han tror det er mulig.

– Folk tenker at når man ser krigens ansikt, grusomhetene, all elendigheten, så vil man automatisk bli et monster når man returnerer. Men det er ikke det den har gjort med meg. Det har gjort meg til et bedre menneske. Jeg vet hva et menneske er i stand til å gjøre med andre mennesker, og det er ikke noe jeg ønsker skal ramme min verste fiende, sier han.

– Syria trenger ikke flere våpen

Han dro til Syria og var villig til å dø der. Men visste han hva han gikk til?

Han bar våpen, men hva brukte han det til?

Han støttet en krig mot Assad. Det var selve motivasjonen hans for å engasjere seg. Men gjør det ham automatisk til terrorist?

Venner av ham dro også til Syria og kjempet for IS. Men hvilken rolle hadde han i rekrutteringen og finansieringen?

Ishaq sier han sympatiserte med IS, men at han aldri sverget troskap verken til dem eller noen andre terrorstemplede organisasjoner. Men hvorfor kunne han ikke hjelpe gjennom en veldedighetsorganisasjon?

Norsk rettsvesen hadde en annen oppfatning av Ishaqs intensjoner enn de han selv la frem. Han ble dømt som en kriminell og terrorist. Han innser at han burde gjort ting annerledes.

– I stedet for å kjøpe meg et våpen, så kunne jeg laget en organisasjon og bistått med ambulanser. Ting som er veldig viktig for syrerne. Jeg har forstått at Syria-krigen ikke trenger et våpen til, sier han.

Angrer på noe

Det er så mange gråsoner. Kanskje for mange til at man enten kan angre eller ikke angre på hele pakka.

Men på enkelte områder angrer Ishaq.

– Jeg angrer ikke på at jeg dro med en god intensjon. Men jeg skulle latt være å kjøpe et våpen. Skulle latt være å stått vakt ved veisperringen. Jeg kunne også avvist min venn da han ville komme ned. Jeg advarte ham, men jeg skulle vært tydeligere og avvist ham.

Mens han var i Syria, traff han både igjen vennen han reiste ned sammen med og en annen barndomsvenn som kom til Syria fra Norge noen måneder etter dem.

Begge to er nå døde.

– Føler du skyld og tenker at det kan være din skyld at kameratene dine dro til Syria?

– Jeg har skyldfølelse over at jeg lever og ikke de, sier han.

Den samme religiøse oppvåkningen som fikk ham til å slutte med dop, gjorde ham overbevist om at han burde reise til Syria. Han er fortsatt troende muslim, men sier han ser ting annerledes.

– Troen er fortsatt viktig. Jeg har valgt å ta vare på de gode tinga, de mer spirituelle tinga. Men jeg har tatt avstand fra det politiske. Det har gjort meg til en mer stabil person, vil jeg si.