Kan ha vært verdens beste reklamestunt

Det er 22. februar 1959 og noe svært uvanlig er i ferd med å utspille seg i Mo i Rana.

Jernverksbyen er vanligvis et relativt stille og rolig sted på denne tiden av året. Men akkurat denne søndagen er det folkefest og hornmusikk som fyller gatene. Ordfører Eilef Granhaug har møtt opp for å holde tale.

– De siste par dagene har et ganske stort oppbud av reportere, televisions- radio- og filmfolk fra Tyskland, Frankrike, Sverige og Luxemburg satt sitt fargerike preg på byen. De har opplevd ikke så lite av et show, rapporterer NRKs utsendte radioreporter Arne Willassen.

Alle er der for å ta farvel med en lastebil fylt med tre tonn is fra Norges nest største isbre, Svartisen. Klokken kvart over ni på morgenen triller lastebilen av gårde. Målet er Libreville i Gabon i Afrika 12.000 kilometer unna.

«Isblokkekspedisjonen»

En måned tidligere hadde radiokanalen Radio Luxemburg kommet med en utfordring til sine lyttere. Den som kunne frakte en isblokk fra Svartisen til ekvator med lastebil, ville få utbetalt 100.000 franc per kilo is som var igjen etter at reisen var slutt.

Eneste forutsetning var at isen ikke skulle kjøres i kjølevogn.

Birger Natvig, leder for salgsavdelingen til bedriften Glassvatt, fikk med seg den spesielle utfordingen via en notis i VG.

Glassvatt, i dag kjent som Glava, produserte isolasjon av glass, og Natvig så dette som en gyllen mulighet til å vise hva isolasjonen deres var verdt. Han kontaktet sin kollega Arnfinn Anfinnsen, som var fabrikksjef for Glassvatt i Askim.

Sammen bestemte de seg for å sende noen av bedriftens ansatte ut på en spektakulær tur.

Ingeniør Sivert Klevan hos Glassvatt ble utnevnt til ekspedisjonsleder for turen som fikk navnet «Isblokkekspedisjonen».

– Kan ikke måles i penger

Tankene og drømmene om å gjennomføre prosjektet var store, naturlig nok. Ingeniørene til Glassvatt hadde nemlig regnet ut at de potensielt kunne tjene mellom åtte og ni millioner kroner på å frakte isen – noe som tilsvarer rundt 100 millioner kroner i dag.

Men Radio Luxemburg fikk nyss i planene til Glassvatt og valgte å trekke seg fra avtalen. Planene var så store og hårete og kanalen kunne ikke risikere å måtte betale ut en slik sum.

Dermed falt også det store poenget med at sjåføren skulle få en klekkelig betaling for hver kilo med is som kom helskinnet frem bort.

I en skryteannonse Glassvatt fikk trykket i VG 8. januar 1959, under tittelen «Sjåføren kunne ha blitt Glassvatt-millionær» står det:

– Det er god grunn til å regne med at Radio Lux ikke hadde kjennskap til glassvatts enestående isolasjonsevne.

At radiokanalen fjernet gulroten med penger stanset imidlertid ikke Glassvatt fra å fortsette arbeidet med å gjennomføre turen.

På dette tidspunktet hadde selskapet sine planer fått så mye oppmerksomhet at bedriften likevel ville prøve å frakte is til Gabon.

I VG kunne man lese: «Ekspedisjonen har fått en fabelaktig publisitet allerede, og en rekke internasjonale filmselskaper, TV-selskaper og nyhetsbyråer er interessert i å følge med på turen».

Radio Lux ville også være med på opplegget, selv om de ikke ville betale, og sendte med flere representanter i følgebussen, som ellers var fylt med mekanikere og annen presse.

– Det var et enestående markedsføringsstunt. Reisen kunne vise at dette var en førsteklasses bedrift. Den turen hadde en verdi som ikke kan måles i penger, forteller sønnen til Birger Natvig, Sigurd, til NRK.

Men selv om ambisjonene var klare, støtte Glassvatt på et nytt problem tidlig i prosessen.

Det viste seg at det var altfor vanskelig å få ut en hel isblokk på tre tonn fra Svartisen. De måtte derfor sage ut 25 mindre isblokker med motorsag, som ble fraktet til en riksvei i Rana med helikopter.

Her ble bitene fryst sammen til én stor blokk på litt over tre tonn.

– Vi kunne ikke bruke tradisjonelle måter å feste ting på, slik som man anvender når man skal feste jernblokker eller stein. Vi har her å gjøre med materialer som stadig blir mindre og mindre. Isblokken er festet i et ribbeverk av vinkeljern som hindrer blokken i å skli, fortalte en av ingeniørene bak turen til NRKs reporter i 1959.

800 kilo glassvatt ble pakket rundt blokken, som senere ble plassert i en jernkasse og lastet opp på en lastebil.

Is i Sahara

Lastebilen med is la ut på en lang Europa-turné og var innom byer som Göteborg, København og Paris før den omsider kom frem til den franske havnebyen Marseille.

Hele veien gjennom Europa sørget reiseleder Klevan for å bruke turen og oppmerksomheten de hadde fått for alt det var verdt.

Knut Gjertsen, som selv jobbet i byggebransjen og var aktiv i Markedsføringsforeningen i Oslo, forteller at norske medier ikke først forsto hvor stor ekspedisjonen var.

– Ikke for å kritisere norsk presse, men de var nærmest likeglade til denne turen inntil de så alle de store oppslagene fra pressen nedover i Europa. Der ble de tatt imot med eskorte, intervjuer, TV- og radiosendinger. Presidenter og statsministere stilte opp, sier han.

I Marseille ble lastebilen med den iskalde lasten satt på en båt og fraktet fra Europa til Afrikas nordkyst. Etter et døgn la båten til kai i Algerie.

For første gang fikk man et inntrykk av hvor mye av isen som hadde smeltet. Etter å ha tappet av vann fra jernboksen kunne reisefølget konkludere med at kun fire kilo var borte. Stemningen og optimismen var stor og reisefølget hadde troen på at prosjektet ville bli vellykket.

Men nok en gang skulle reisefølget støte på trøbbel. På turen gjennom Europa hadde de samlet inn 300 kilo medisiner og vitaminer som fredsprisvinner Albert Schweitzer trengte ved sitt sykehus i Lambaréné i Gabon.

Lasten var dyrebar, medisinene var verdt 50.000 kroner, og faren for at den skulle bli stjålet var stor. Reisefølget ble derfor eskortert av fremmedlegionen gjennom den første delen av turen i Afrika. Men da de kom frem til Sahara ble nordmennene overlatt til seg selv.

Ekspedisjonen skulle nå gjennom Sahara, der den høyeste temperaturen var blitt målt til 47 grader, langt høyere enn smeltepunktet for is. Herfra og ut var faren virkelig stor for at isblokken skulle smelte.

Samtidig ble turen til stadighet forsinket av at lastebilen kjørte seg fast. Hjulene ble begravet i sanden og ofte tok det flere timer før den var gravd løs og kunne komme seg videre på ferden.

Etter 14 dager var det igjen på tide å finne ut av hvor mye av isen som hadde smeltet. De reisende hadde et håp om at det fortsatt var igjen mye av isblokken, men hvor mye kunne det være etter flere dager i nesten 50 varmegrader?

Gleden var derfor stor da det viste seg at det var kun 96 kilo av isen som hadde smeltet, mye mindre enn ingeniørene hadde regnet med på forhånd.

Og i Gabon fikk gjengen sitt livs opplevelse, da de fikk møte fredsprisvinner Albert Schweitzer og overlevert medisinene de hadde samlet inn. Dette var et stort delmål, fordi de på denne måten kunne gjøre turen til noe mer enn kun et markedsføringsstunt.

Den tyske legen tok med glede imot reisefølget og medisinene norske og andre nordiske medisinaldepoter hadde donert. Men det ble med en kort visitt, for isen var ikke helt fremme.

Verdens beste reklamestunt

Fremdeles gjenstod den siste lille reisen til Gabons hovedstad Libreville. Vel fremme, 27 døgn etter at de forlot Mo i Rana, kunne alle som hadde vært involvert i turen slippe jubelen løs, og konkludere med at isblokken veide 2714 kilo – drøyt 300 kilo mindre enn ved avreise.

Opplevelsen ble trolig også stor for Librevilles innbyggere, som fikk både ta og smake på isen fra det kalde og ukjente nord.

Ekspedisjonsleder Sivert Klevan kunne puste lettet ut og slå fast at stuntet var vellykket. Faktisk så vellykket at ekspedisjonsdeltakerne umiddelbart ble invitert til Frankrikes daværende president Charles de Gaulle. Han hadde fått med seg turen og ville gjerne ha det som var igjen av isblokken.

– Men deltakerne var så slitne, så de valgte å dra hjem, forteller styreleder i Glava, Per Christian Anfinnsen.

Vel hjemme i Norge kom resten av isen likevel til godt bruk. Under hele ferden hadde nemlig en filmfotograf dokumentert turen, og etter litt klipping og liming skulle dokumentarfilmen vises frem på kino.

Det ble invitert til stor premierefest med drinker som ble servert med isen fra ekspedisjonen. Filmen ble i ettertid brukt som reklame for glassvatt som isolasjon.

Markedsføringsforeningen i Oslo kalte senere den ville turen fra Mo i Rana til Gabon for verdens beste reklamestunt, i forbindelse med at de arrangerte et møte på 20-årsdagen for ekspedisjonen i 1979.

– Bygningsisolasjon av denne typen var på den tiden dominert av steinull. Glava begynte som lillebror, men da de fikk denne oppmerksomheten fikk de en helt annen posisjon. Det var naturligvis et salgsfremmende tiltak. Jeg er helt enig med dem som kaller dette århundrets markedsføringsfremstøt, sier Knut Gjertsen som en periode var medlem i Markedsføringsforeningen.

Endte likevel opp i Frankrike

I forbindelse med 50-årsjubileet til Isblokkekspedisjonen i 2009 fortalte ekspedisjonsleder Sivert Klevan at han da fortsatt ble kontaktet av folk om stuntet.

– Det første året var det helt vanvittig, men etter hvert avtok selvsagt interessen. Men jeg får stadig henvendelser fra både fjern og nær, fortalte han.

Klevan døde i 2014, 90 år gammel.

Tre år senere kan Klevans ekspedisjon til Gabon ha vært sterkt medvirkende til at barnebarna til grunnleggerne Natvig og Anfinnsen kunne selge bedriften for et beløp i milliardklassen.

Knut Gjertsen, som etter hvert ble svært godt kjent med Klevan, forteller at bedriften i ettertid dro stor nytte av ekspedisjonen i arbeidet med markedsføringen av Glava.

– Sivert Klevan dro rundt på utallige byggmestermøter, husmorforeninger og misjonssamlinger og alt mulig. Da folk sto der i valget mellom den ene eller andre typen isolasjon, så tjente Glava stort på at de hadde bevist i praksis, og med stor publisitet, at de var like gode som det folk hadde brukt i mange år, sier han.

Selv om president de Gaulle fikk avslag på sin invitasjon i 1959, skulle historien likevel ha det til at Glava skulle ende opp i Frankrike til slutt, hos industrikonsernet Saint-Gobain.