SE OGSÅ: |
ALT OM: |
På årets første redaksjonsmøte mandag snakket vi om tallene som Utenriksdepartementet og Kripos skulle presentere utover dagen. Vi hadde i løpet av dagene siden 2. juledag funnet ut at rundt 10 personer var savnet etter katastrofen, men denne morgenen diskuterte vi hvordan vi skulle forholde oss til at det relle tallet kunne være hele 100 savnede personer bare for Østfolds del. Det hadde flere kilder påstått.
Så kom lista som viste oss at det var 12 østfoldinger savnet, ikke 100. Og i løpet av en time sjekket vi den selv ned til ni østfoldinger. Det ville være løgn å si at vi ikke følte lettelse når realitetene ble klare for oss. Men samtidig sorg og medfølelse for de som sitter i Halden og på Rolvsøy og savner sine familiemedlemmer.
Som om halve Østfold var utslettet
Ettersom den skandaliserte lista over savnede blir kortere og kortere blir lettelsen større. Men i en av de mange reportasjene vi har laget om katastrofens følger satte en ungdom ord på det vanskelige dilemmaet. Han sa at egentlig er ikke en nordmann mer verdt enn de som bor i Sørøst-Asia. Det at de er herfra gjør bare at det blir nærere for oss.
Så mens en liste blir kortere må vi samtidig ta innover oss at det sitter tamiler og andre i Østfold som har en helt annen liste enn den norske og den østfoldske. Og de totale dødstallene gir ingen grunn til annet enn dyp sorg. 150.000 mennesker kan ha mistet livet i katastrofen. Tenk deg at du går i hver eneste gate og åpner dørene i hvert eneste hus, og leilighet i Fredrikstad kommune og finner alle innbyggerne døde. I alle bedrifter, i gater og i forretninger er alle døde. Så reiser du til Sarpsborg og finner det samme. Alle er døde! Derfra reiser du til Moss og finner hver eneste innbygger i gater og hus døde! Et slikt scenario er dessverre realitetetene for redningsarbeiderne som gjør det de kan i Asia.
Livet går videre
I et slikt perspektiv blir det et kvantesprang når du skal sørge for at tingene normaliseres for oss som ikke er rammet av tap av nær familie eller venner. Men dét er også vår oppgave. Å sørge for at ting blir som de var igjen, litt etter litt slippe til glade mennesker, lage nyheter på en banalitet, eller referere en ishockeykamp er ikke noe vi gjør uten videre i dager som disse.
Et interessant spørsmål er jo også dette: Når alle andre nyheter forsvinner fordi det skjer noe så stort og rystende som en flodbølgekatastrofe, hvor viktig er det vi holder på med i det daglige da? Folk klarer seg jo utmerket godt uten det vi vanligvis serverer kan vi tenke! Det er selvsagt ikke uten videre sant. Men det er sånt vi diskuterer og tenker på en fredag i begynnelsen av januar 2005.