Safia og søsknene

Safia og søskenene i Somalia.

Foto: foto: privat

Safia, ridder av første klasse

Hun har brukt egne erfaringer i kampen mot tvangsgifte og kjønnslemlestelse. Neste uke får Safia Abdi Haase fra Halden St. Olavs orden i kampen mot vold mot kvinner.

I 1958, eller 1959, i Mogadishu, i Somalia ble Safia Abdi Haase født inn i en fattig familie.

I 2014 i Oslo, i Norge blir hun 3. oktober slått til ridder av første klasse av St. Olavs Orden. For sitt arbeid for kvinner og barns livskvalitet, vil det stå. For ordet "kjønnslemlestelse" gjør seg ikke på diplomer fra slottet.

Dette er historien om det som har skjedd på veien.

Safia fikk ikke sitte med de store jentene i stua. De var mange i huset. Moren hadde født 14 barn. Bare fem av dem overlevde, men de tok til seg barn fra andre grener av familien, og barn fra andre familier som ikke kunne ta brødfø alle sine. Faren var koranlærer. De bodde der det var behov for ham. Safia vokste opp i Somalia, i Kenya, i Tanzania og i Uganda.

Men hun fikk ikke sitte med de store jentene.

Safia og søstrene

Safias døtre

Foto: privat


– De jaget meg vekk når jeg ville sitte med dem. De sa jeg var uren. Jeg ikke var blitt en skikkelig kvinne.

Hun lengtet etter dagen hun skulle få bli en av dem. Så kom den.

– Jeg var ni år da mamma tok meg med på badet og sa at – Nå må du vaske deg nedentil. Nå er tiden kommet.

Kvelden før hadde det kommet tre kvinner, den ene med sine to døtre. Safia visste ikke da at hun og de to andre skulle kjønnslemlestes dagen etter.

– Jeg trodde det skulle være sånn. Alle barna gjorde det.

Safia Abdi Haase

– Mamma stod i døra på badet. Jeg var redd. Hun var redd. Men hun var veldig bestemt.

Etter badet tok moren Safia i armen og ledet henne inn på et rom hvor de andre kvinnene ventet.

– Mamma la meg ned på bakken. Hun holdt hodet mitt mens de andre kvinnene holdt armene mine. Føttene ble bundet fast til lårene så jeg ikke skulle sparke kvinnen som satt foran meg. Før jeg fikk sagt noe som helst begynte hun å skjære med barberblad.

Lemlestelsen foregikk uten bedøvelse og varte i flere timer. Mens ni år gamle Safia lå der skar de bort store deler av forhuden på klitoris, deler av klitoris og de indre kjønnsleppene. Så skrapte de ut de ytre kjønnsleppene for å lage sårflater før hun ble sydd igjen med vanlig nål og sytråd.

– Det tok lang tid å skrape bort huden for å lage sårflater. Akkurat som når du flår et dyr som du har skutt.

Det gjorde vondt da de skar. Det gjorde vondt da de helte sprit på sårene og det gjorde vondt da de sydde igjen. Men hele tiden nektet moren henne å skrike. Hun sa det var en skam om skrikene hørtes utenfor rommet. Når Safia ikke klarte å la være holdt moren armen foran munnen hennes. Noen ganger så hardt at den lille jenta ikke fikk puste.

– Jeg gråt. De gråt. Alle i rommet gråt, og de trøstet meg ... De trøstet meg.

Etterpå ble et limaktig stoff smurt over stingene. Men sårene grodde ikke slik de skulle, og en infeksjon som oppstod under limet gjorde at alt måtte gjøres på nytt året etter. Men hun var ikke sint.

– Jeg trodde det skulle være sånn. Alle barna gjorde det.

Det var en som ikke mente at det skulle være sånn. Underveis protesterte Safias far flere ganger.

– Han banket på døra og ropte at dette trengte de ikke å gjøre. Han kjente religionen og visste at det ikke var påbudt. Han ba dem åpne døra og slutte med en gang. Men mamma hørte ikke på ham.

Safia gråter når hun forteller. Men hun stopper ikke. Hun pakker ikke inn noen detaljer, legger ikke skjul på noe. Pynter ikke på sannheten. Brutalitet må møtes med brutal ærlighet, sier hun, og er fornøyd når journalisten forteller at han måtte legge ned arbeidet og gå en lang tur etter å ha hørt historien hennes første gang.

For hun har fortalt dette før. Hun har fortalt sin historie til helsepersonell og politikere. Lærere og frivillige. Alle som kan være med å hindre at det skjer med flere barn. Alle som trenger å vite hva de skal gjøre for en som er kjønnslemlestet. Allerede tre år etter at hun kom til Norge som analfabet, var hun med på utformingen av loven mot kjønnslemlestelse.

Men det tok nesten et tiår før hun samlet mot nok til å konfrontere sin mor.

Skulle blitt barnebrud

I utgangspunktet ville hun blitt giftet bort, bare noen få år etter kjønnslemlestelsen. De eldre søstrene ble giftet bort helt i starten av tenårene, men det nomadiske livet til faren reddet Safia fra å bli barnebrud.

– Jeg var heldig. Jeg fikk bli med min far til Kenya. Da var vi vekk fra familien, og det var ingen som maste på at jeg måtte giftes bort.

– Jeg ville ikke gifte meg med min fetter. Jeg ville ikke ha noen mann. Da begynte jeg å si nei.

Safia Abdi Haase

Og faren protesterte da hans eldste bror etter hvert ville ha Safia som kone til sin sønn.

– Pappa sa at ifølge koranen må vi spørre henne om hun vil. Hans bror ble rasende.

Men Safia ble spurt. Og sa nei.

– Jeg ville ikke gifte meg med min fetter. Jeg ville ikke ha noen mann. Da begynte jeg å si nei.

Friheten varte til hun ble atten år. Moren truet med å forbanne datteren om hun ikke sa ja til ekteskap.

– Vi tror på forbannelse og velsignelse og foreldre. Foreldre kan gi deg velsignelse, eller de kan gjøre livet ditt til et helvete. Så jeg ble gift.

Et helvete

Mannen Safia ble gift med var fetteren hennes. Ekteskapet beskriver hun som de verste årene av sitt liv. Volden begynte samme kveld som de ble gift.

– Han ble voldelig og sa «Du sa nei til å gifte deg med meg. Nå er du min» Så satte han foten sin på ansiktet mitt og begynte å undertrykke meg med en gang.

Raseriet og volden ga seg ikke. Safia ble voldtatt, slått og verbalt mishandlet. Redningen ble dårlige kår i Somalia der de bodde den første tiden. Familien flyttet til Kenya, mens mannen reiste for å jobbe i Irak, Iran og Syria. De periodene han var borte og hun var alene igjen med de tre døtrene var en velsignelse.

Safia I Kenya

Med døtrene og venninnen Shakil i Kenya

Foto: privat

– Jeg var kona til noen, ja, men når han var borte hadde jeg meg selv.

Men han kom alltid hjem igjen.

– Livet mitt var å bli slått, kjeftet på og … bli tvunget til ting jeg ikke ville gjøre. Han var veldig brutal. Han var ikke en god mann.

– Jeg hadde slått en mann

Fjorten år etter at hun ble tvangsgiftet klarte hun ikke mer. Ektemannen kalte den eldste datteren til seg da han kom hjem for å spørre hva Safia hadde gjort den dagen.

– Han pleide å gjøre det. Spørre henne ut om hva jeg gjorde. Hun var jo redd for ham, så hun svarte ja på alt han spurte om.

Etter en uenighet som fulgte slo han Safia så huden revnet fra øyet ned til kjeven.

– Så gikk han inn på rommet og forventet at jeg skulle komme etter … Men jeg ville ikke bli slått mer.

Safia tok døtrene og rømte hjem til foreldrene. Familien var splittet.

– Pappa hadde tårer i øynene. Han så hva som hadde skjedd med meg. Han ville ikke sende meg tilbake men han kunne ikke bestemme.

Moren ville sende henne på dør. Hun sa hun ikke hadde mat nok til Safia og døtrene. Safia fryktet hun ville bli drept om hun reiste hjem, men broren hennes syntes ikke det gjorde noe urene hunder som henne døde.

Safia nektet å reise. Broren reiste seg for å slå henne slik han hadde gjort før når hun ikke ville hjem til mannen, men Safia var ferdig med å bli slått. Hun slo i stedet ham i ansiktet så han falt i bakken. Mens familien og de eldre samlet seg rundt broren reiste hun med barna hjem.

– Jeg ventet. Jeg visste ikke hva som kom til å skje med meg. Jeg hadde slått en mann.

Mannen hennes kom hjem senere på kvelden. Han ville voldta henne, men Safia var ferdig med å bli voldtatt.

– Han holdt meg på halsen og ville kvele meg, men jeg tenkte at nå var det nok. Jeg vet ikke hvor jeg fikk kreftene fra, men jeg fikk snudd meg rundt og satt meg på ham. Og jeg slo og slo og slo. Og jeg tok en lommelykt som stod ved sengen og slo ham med den så han hylte som et lite barn.

bryllupsbilde

Bryllupsbildet fra Safia ble tvangsgiftet

Foto: privat

Hoven, forslått og uten stemme rømte Safia med døtrene til politistasjonen. Hun fikk overnatte på en celle den natten. Politiet ville ikke blande seg i det som skjedde innenfor husets fire vegger, men det Kenyanske barnevernet fikk kastet mannen ut av det kommunale huset de bodde i.

– Det var da jeg begynte å lete etter veien ut av Afrika.

Sharia-domstol ble redningen

Første etappe av flukten var å bli skilt fra mannen som hadde gjort livet hennes til et mareritt i 14 år. Men som somalier i Kenya fikk hun ingen hjelp av rettsvesenet. Redningen ble sharia-domstolen i Kisumo, den tredje største byen i Kenya. Her fant Safia en dommer som ville ta saken hennes. Men han krevde at hun stilte med et vitne.

– Jeg sa at Yusuf Abdi Hilole ville vitne for meg. Jeg skrev navnet til min far, uten at han visste om det.

Under rettssaken var Safias mor og far til stede. Det var også mannen hun ville skilles fra. Og hennes bror. Broren snakket ikke lenger med henne. Safia tror han ville drept henne den gangen om han hadde hatt muligheten.
Safias far visste fremdeles ikke at han var oppført som vitne.

– Han ble sjokkert da de leste opp navnet hans …

Hun tar en ørliten dramatisk pause.

– Han fortalte sannheten. Han fortalte om alt som hadde skjedd i mitt liv.

Safia og faren

Safia og faren Yusuf Abdi

Foto: privat

Én Talaq

Første hindring var overkommet da Safia fikk en "Talaq", av domstolen. Én talaq kan sammenlignes med en separasjon, mens tre er en skilsmisse. Én var nok til at Safia kunne begynne å planlegge flukten fra Afrika.

– Da var jeg bestemt. Jeg solgte alt jeg eide, men det var ikke nok til billettene. Så jeg solgte kroppen min for å komme til Norge.

Mannen som kunne skaffe papirer og billetter til Safia og døtrene krevde å bruke Safias kropp.

– Det gjorde meg veldig skitten. Men jeg har fått alt det her. Jeg klarte det. Jeg har fått en stemme for alle kvinner.

Feil type flyktningbarn

I Norge, sier Safia, fikk hun kroppen sin tilbake. Mannen som skaffet papirer og billetter hadde gjort henne gravid. Med det samme hun kom til Norge tok hun abort.

– Da hadde jeg tatt kroppen min tilbake. Da var den min igjen. Fra da av kunne jeg bestemme over meg selv, over min kropp, over mitt liv.

Harstad fikk snart merke at Safia hadde ankommet.

Døtrene møtte en vegg allerede første dag på skolen. I Valdres der de bodde den første tiden, hadde klassene de skulle begynne i forberedt seg på å ta imot flyktningbarn.

– Flyktningbarn i 1992 det var avmagrede barn. Barn uten klær, sånne som de hadde sett på TV. Så da det kom inn en jente i dongeribukser, med fletter og boblejakke var de helt klare på at dette ikke var flyktningbarn. Disse skal vi ikke ha.

Safia Abdi Haase

– Flyktningbarn i 1992 det var avmagrede barn. Barn uten klær, sånne som de hadde sett på TV. Så da det kom inn en jente i dongeribukser, med fletter og boblejakke var de helt klare på at dette ikke var flyktningbarn. Disse skal vi ikke ha.

Medelevene som hadde forberedt esker med klær til de avmagrede flyktningbarna de hadde sett for seg, vendte jentene i dongeribukser ryggen. De ble stående alene i friminuttene, og på bussen hjem kastet de andre barna søppel på dem. Safia aksepterte det ikke. Hun møtte opp på skolen med kart. Hun viste hvor de kom fra. Hun fortalte om Øst-Afrika.

– Jeg ville gjøre hva som helst for dem. Jeg visste at de var verdens snilleste jenter og jeg visste at de kunne være venner med de andre selv om de var brune.

Hun inviterte døtrenes tre skoleklasser hjem til flyktningmottaket. Hun laget mat. Hun spilte trommer på søppelbøttene. Hun laget små leker til de andre barna og hun fortalte.

Integrasjon i Harstad

- Jeg beskyttet mine døtre på den måten jeg kunne. Jeg engasjerte meg og fortaltte. Her sammen med døtrene og afrikanske og norske venner.

Foto: privat

– Etter det, i stedet for barn som hang på gjerdet og ropte stygge ting, fikk vi overnattingsgjester. I blokk E, for afrikanere. I blokkene A, B, C og D bodde det bare hvite flyktninger fra Bosnia og Kosovo. Barna der ville ikke leke med mine barn fordi de var mørke i huden. Men da de så at norske barn kom på besøk, ble også de interessert i mine barn.

Etter det ble livet bedre og bedre. Fordi Safia hadde fortalt. Og hun fortsatte å fortelle. I 1993, innen et år fra hun kom til Norge, nå bosatt i Harstad, tok hun initiativet til festivalen Multicultura sammen med Ola Bremnes.

– Det skulle være en global bygdefest. Et sted der folk kunne være stolte av hverandre og stolte av seg selv blant de andre. Et sted å respektere, akseptere og tolerere.

Festivalen har blitt arrangert hvert eneste år siden.

Kampen mot lemlestelse

Kampen og arbeidet som skulle bli Safias livsverk i Norge startet på en fødestue i Harstad det samme året. Randi Kleven flyktningkonsulenten som tok imot Safia, ba henne bistå som tolk ved en fødsel.

Den afrikanske jenta på benken hadde vært i Norge i ni måneder. Hun hadde hatt kontakt med helsesøster og lege, men ingen visste at hun var kjønnslemlestet før jordmora skulle kjenne etter hvor langt fødselen hadde kommet. Hun fikk ikke inn to fingre, hun fikk ikke engang inn én.

– Ingen hadde kartlagt hennes situasjon. Jeg sa at dette var vår kultur, har du ikke hørt om det? Hun trodde jenta var født sånn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte gjøre noe.

Barnet overlevde, men fikk en hjerneskade som følge av at sykehuset ikke var forberedt. Så Safia fortalte. Hun satt seg ned med personellet på fødeavdelingen, fortalte og svarte på utallige spørsmål.

– I løpet av den uken hadde jeg så mange klumper i halsen. For det var da jeg begynte å stille spørsmål til meg selv. Hva var det som skjedde med meg? Min kamp mot kjønnslemlestelse begynte den uken.

Analfabet

Det nærmeste den 34 år gamle Safia hadde kommet skolegang til da, var da hun fikk følge kusinene til skolen. Nå var hun fast bestemt på å bli sykepleier. Formelt. Hun sier hun egentlig alltid hadde vært sykepleier i ånden. Først krevde hun å få språkopplæring. Så ba hun om grunnskole. Harstad kommune og Randi Kleven, som hun kaller «mamma», startet grunnskoletilbud for folk som henne.

– Harstad kommune hørte på meg. De opprettet kurset. Så måtte jeg gå og finne elever selv.

Hun fant mange. Samtidig med skolen fortsatte hun å reise hun rundt med helsesøster Ann Lisbeth Furnesvik og fortelle om kjønnslemlesting på sykehus og fødestuer. Det ble ikke tatt godt imot av somaliske leger og helsepersonell.

De skammet seg både for skikken, og for at hun snakket om den. Ingen hadde gjort det før. De spurte hvorfor hun ikke heller kunne snakke om homofili? Det var jo det som var største skammen i Norge? Hvorfor måtte hun reise rundt og snakke om kjønnsorganer?

– Jeg sa til dem at det jeg forteller det er det som har skjedd med meg. Om noen kjenner seg igjen i det, kan vi dele, men ingen kan ta fra meg min historie. Den er min, og jeg skal fortelle den.

– Jeg sa til dem at det jeg forteller det er det som har skjedd med meg. Om noen kjenner seg igjen i det, kan vi dele, men ingen kan ta fra meg min historie. Den er min, og jeg skal fortelle den.

Safia Abdi Haase

Innkalt til departementet

Historien hun fortalte, hennes historie, brakte henne inn til Justisdepartementet i 1995. Norsk helsepersonell hadde da for alvor begynt å bekymre seg for kjønnslemlestelse. Flere land hadde allerede vedtatt lover mot praksisen og FN presset på resten. Safia var en av flere kvinner som ble kalt inn for å drøfte en ny lov.

Hennes kjennskap til praksis og tradisjoner førte blant annet til at rekonstruksjon av kjønnslemlestelse ble forbudt, og kan straffes som på lik linje med det originale inngrepet. Det er sjeldent men i noen få kulturer sys kvinner igjen etter hver fødsel.

– Det kan være dødelig. Etter en fødsel må du tømmes. Sys underlivet igjen kan det lett oppstå infeksjoner som fører til forgiftning. Det er mange somaliske kvinner som dør av det.

Hun kjempet igjennom at kvinner som selv ville sys etter fødsel ikke skulle få hjelp til det av offentlig sykehus. Og at helsepersonell må stille spørsmål når kvinner ber om rekonstruksjon av kjønnslemlestelse.

– Om hun svarer at det er mennene som krever det må det stoppes. Kvinner må kreve en mann som ser dem som en person, ikke en vagina de gifter seg med.

Langt fra ferdig

Med fullført grunnskole var Safia klar for videregående. Men fikk ikke plass på voksenopplæringen som fantes, fordi hun ikke hadde norsk som førstespråk. Det far et skudd for baugen for Safia, som aldri hadde sett på grunnskolen som noe annet enn et første skritt. Det var artisten, naboen og vennen Ola Bremnes som fant løsningen.

– Han sa «Du spiller jo trommer og du synger. Kan du ikke komme og ta videregående her hos oss på Heggen»? Så jeg tok videregående på musikklinja på Heggen.

De siste to årene slo hun sammen. Datteren skulle begynne i første klasse, men nektet å gå på skole sammen med mamma. Safia tok kveldskurs, og måtte love å ikke komme ut i friminuttene.

– Det var et helvete. Men jeg klarte det. Jeg kom inn på sykepleierutdanningen, og jeg klarte det også.

Hun sier hennes suksess kommer fra Harstad.

– Leksehjelpen på frivilligsentralen, røde kors, naboene i gata og to til som jeg kaller for «Mamma», Anne Lise Gjensvold og Anne Pedersen. De satt med meg kveld etter kveld. De lærte meg fag, og lærte meg å skrive oppgaver.

Høyt og lavt

Den nyutdannede sykepleieren fikk jobb i stiftelsen Amathea. Stiftelsen arbeider med kvinnehelse og gir veiledning og hjelp ved uplanlagt graviditet og svangerskapsavbrudd. Der jobbet hun med å utforme regjeringens handlingsplan mot kjønnslemlestelse. Samtidig tok hun mastergrad i internasjonal sosial velferd og helsepolitikk.

Safia Abdi i TV-aksjonen

Safia Abdi Haase. Fra TV-aksjonen 2010

Foto: Jørgen Gangstøe / NRK

Safia stopper ikke. Gjennom å jobbe overalt og i alle retninger på en gang har hun bygget opp et nettverk som er avgjørende i jobben hun gjør.

– Man må ha mennesker å komme tilbake til når man går dypere og dypere ned i problemet. Det nytter ikke bare å si til folk at du må ikke gjøre sånn og sånn. Vi må finne mennesker der de er, og vi må dra dem dit de skal være, i et liv uten vold mot kvinner.

Da hun flyttet til Halden og oppdaget en fastlåst konflikt mellom innvandrerkvinner og den åpne barnehagen satte hun i gang et stort prosjekt for å finne ut hva som hindret kvinnen i å ta del i arbeids og samfunnslivet i byen. Funnene førte til at de aller fleste i dag får barnehageplass og utdanning og klarer seg selv. Det gjorde at kommunen som ikke ønsket å ta imot flere flyktninger snudde.

– Jeg møtte ordføreren igjen under TV-aksjonen i 2010. Han kom til meg og sa at nå ville de ta imot flere. Nå hadde de plass. Han klappet meg på skulderen og sa takk!

Hun jobber både høyt og lavt. Fra handlingsplaner og lovverk, til å styrke likestillingen blant innvandrere ved å lære menn å grille. Fra overordnede strukturer til hverdagen. Etter å ha fått beskjed om at hun hadde satt seg i feil vogn, hver gang billettkontrollørene kom inn på komfortavdelingen på toget, tok hun kontakt med NSB.

– I dag har jeg verdens triveligste billettkontrollører. I dag er de mine venner. Og jeg har tilgitt. Jeg tilgir.

Religionen

– Min pappa kjente koranen best av oss alle, og det var han som alltid mente at kvinnene måtte lyttes til.

Safia Abdi Haase

Safia har ikke noe klart svar på hvilken religion hun tilhører. Hun har respekt for alle religioner, men sier det først og fremst er en sak mellom enkeltmennesket og gud. Hun avviser at Islam som religion spilte noen stor rolle i den situasjonen hun var i som jente og kvinne Somalia. Religion kan brukes både til godt og ondt, mener hun, men den ikke er det som avgjør kvinners rolle.

– Min pappa kjente koranen best av oss alle, og det var han som alltid mente at kvinnene måtte lyttes til.

Hun snakker om kvinners posisjon i samfunn med og uten en dominerende organisert religion. Hvordan det ene ikke nødvendigvis er noen klar sammenheng mellom de to. Utdanning er en mye bedre indikasjon, mener hun.

– Koranen, og religionen gir kvinner utrolig mange rettigheter. Men det var i gamle dager. For disse bøkene må jo tolkes, og for å forstå religionen må man kunne lese dem. Men hvem er det som går på skole og leser i disse delene av verden som vi snakker om? Det er bare gutter. De får ut av koranen det de har med seg inn i den. Ingenting endrer seg om ikke kvinnene selv kan tolke religionen.

Igjen bruker hun eget liv som eksempel. Fortellingen hennes mor hadde som begrunnelse for å kjønnslemleste sine døtre står ikke i koranen. I en hadith, en fortelling fra profetens liv, står det at han, da han møtte en kvinne som drev med omskjæring. Profeten sa til henne at hun bare skulle ta litt, og ikke skade jentene.

– Men det er ikke et krav til muslimer. Profetens koner og døtre var ikke omskåret. Det er en kultur som profeten ikke praktiserte, men som gjøres i religionens navn i Somalia. Da mangler jo kunnskapen.

Ifølge UNICEF er kjønnslemlestelse mest utbredt i Øst-Afrika og Vest-Afrika. Utenfor Afrika forekommer det i Yemen og i liten grad i irakisk Kurdistan. Utbredelsen følger ikke religiøse skillelinjer i Afrika, og er i noen områder mer vanlig blant kristne enn muslimer.

– Så stygge hester dere har

Uredde Safia Abdi Haase konfronterte sin bror og sin mann. Hun satte sin far i vitneboksen. Hun konfronterte kunnskapsmangel i det norske helsevesenet og fordommer hvor enn hun møtte dem.

Hele tiden stiller hun spørsmål ved vedtatte sannheter og forteller sin historie overalt hvor hun ser at det kan hjelpe.
Men det tok lang tid før hun var klar til å stille spørsmålet som hun først stilte seg selv da hun snakket med helsepersonell på fødeavdelingen i Harstad.

Safias mor

Safias mor lager mat til familien

Foto: Privat

– Det tok meg fra 1993 til 2001 før jeg var klar til å konfrontere mammaen min, og spørre henne hvorfor hun gjorde det.

Moren besøkte Safia i Harstad det året. Safia var nylig ferdig med sykepleierutdanningen. Hun jobbet nattevakter.

– Det var en morgen jeg kom hjem og hun var veldig urolig. Hun stod ved vinduet på kjøkkenet og så snøen falle. Så ropte hun «Kom og se! Se så stygge hester dere har i Norge»

Da elgen hadde gått sin vei, var Safia klar.

– Hvorfor gjorde du det, mamma? Hun svarte at hvis hun ikke hadde gjort det ville jeg aldri klare å sitte i ro. Da ville jeg bare løpe etter menn. Klitoris er farlig, sa hun.

– Mener du det, spurte jeg? Tror du at lysten bare sitter i klitoris? Har ikke du lyst på pappa? Hvordan kunne jeg spørre om noe sånt?

– Tror du at du har stoppet meg fra å ha lyst? Lysten sitter i hodet. Om du ville stoppe meg fra å ha lyst måtte du skåret av meg hodet.

Moren smilte. Det ble stille. Safia spurte igjen.

– Hvis hun ikke hadde gjort det kunne jeg blitt gravid, sa hun. Hva skulle hun gjort med et barn utenfor ekteskapet?

Safia visste godt at skammen fra et uekte barn er et drap på hele klanens ære i Somalia. Men søsteren hadde blitt gravid utenom ekteskap. Moren tok henne med på sykehus. Hun ble sydd igjen etter aborten.

– Ikke snakk om det, sa mamma! Hun ble rasende.

Safia spurte igjen.

– Hvis hun ikke hadde gjort det kunne jeg aldri forblitt jomfru, mente hun.

Safia fortalte at jomfruhinner kan kjøpes i Norge. Hva var da vitsen med den? Safia spurte igjen.

– Hvis hun ikke hadde gjort det ville hun aldri fått giftet meg bort, mente hun. Ja da, sa jeg, vi lever i en kultur som mennene har bestemt, men hvorfor gjorde du det?

– Hvis hun ikke hadde gjort det kunne jeg aldri bli en ren muslimsk kvinne, sa hun. Men jeg sa «Ikke si det høyt, det står ikke i koranen. Tenk på de kristne som gjør det, tenk på masaiene. De er ikke muslimer, men de omskjærer sine døtre.»

Det ble stille. Safias mor gråt.

– Da hun skjønte at dette ikke var vår religion begynte hun å gråte. Da sluttet jeg å spørre. Da var det gjort. Hun ba om unnskyldning.

– Har du tilgitt henne?

– Ja.

Ridder

Begge foreldrene døde i 2007. De får ikke se Safia bli utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden for sitt arbeid for integrering og mot kjønnslemlestelse og annen vold mot kvinner. Hun blir første innvandrerkvinne i ordenen.

– Jeg er veldig, veldig stolt.

Hun vil ta imot utmerkelsen på vegne av alle kvinner som har mistet livet som følge av vold. På vegne av alle kvinner som lever videre i en kropp som har blitt utsatt for vold. På vegne av menn som har dødd for å beskytte kvinners rettigheter. Hun nevner St. Hallvard, Oslos skytshelgen. Men ikke minst tar hun imot med en følelse av plikt.

– Nå har jeg en plikt til å jobbe enda hardere.