Guttenes liv ble forandret på sekunder

– Det var så uskyldig. Jeg ble påkjørt på motorsykkelen min i Oslo for ni år siden, og brakk både rygg og nakke, forteller Rickard Lindqvist.

– Jeg stupte midt på natten etter en fest i 1989, og traff en sten, forteller Ole Flote.

Mens Lars Ivar Eilerås gikk i søvne på skoletur.

– Jeg fikk skaden min da jeg gikk på landbrukskolen på Tomb. Vi bodde på et internat med store vinduer. Jeg falt ut av fjerde etasje da jeg gikk i søvne, forteller han.

Drømmer og håp ble knust i løpet av få sekunder. Rundt 5000 mennesker er ryggmargsskadet i Norge. Hvert år vil mange mennesker få en ryggmargsskade fra trafikkulykker, sport og arbeidsulykker, fall eller ved sykdom.

– Kunne blitt ensom og deprimert

I stedet for et fartsfylt liv med idrett, ble de lenket til rullestolen med en ryggmargsskade.

Veien tilbake til livet kunne fort endt i en leilighet, med en liten trilletur ut på verandaen i pent vær, forteller Richard Lindqvist, fra Gøteborg.

– Vi kunne blitt ensomme, deprimerte mennesker, uten vilje til å komme oss ut. Men i stedet er vi sosiale mennesker som reiser verden rundt på treninger og kamper, smiler han.

Fra å ha bevegelighet i hele kroppen, lukket de fleste dørene til et aktivt liv seg igjen. De tre aktive guttene, som alle drev med lagidrett så håpet svinne om å få kjenne på lagidretten igjen.

Etter stupeulykken begynte Ole Flote fra Fredrikstad med friidrett for å komme seg ut og trene kroppen, men så rullestolrugby for første gang i England for mange år siden. Han forsto fort at det ikke var en idrett for han. Rullestol og utstyr gjorde det umulig for en med hans skadeomfang å være med.

Flere år senere så han idretten igjen i Horten, men da med helt andre stoler og utstyr.

– Jøss, tenkte jeg, her har det skjedd mye. Jeg hadde gått og savnet å være lagspiller, og her så jeg folk spille sammen. Jeg hadde spilt mye fotball da jeg var liten, og drømte fortsatt om å spille en lagidrett, forklarer han.

Det tok ikke lang tid før han var hektet.

– Jeg fikk smaken med en eneste gang. Det var så moro. Plutselig fikk jeg høy fart, jeg kunne snurre rundt uten å vippe bakover eller falle ut. Det var fullkontakt med de andre spillerne med krasj og action, smiler han.

Dermed havnet friidretten på hylla.

– Savnet å få vind i ansiktet på motorsykkelen

Vi møter dem på trening i Kvernhushallen i Fredrikstad.

Lars Ivar Eilerås fra Tønsberg og Rickard fikk tilbud om rullestolrugby mens de var på opptrening på sykehuset.

Etter ti dager i koma, måtte Rickard ha hjelp til alt. Til å stå opp, til å spise, til å gå på toalettet. Slik kunne det fortsatt, hvis ikke han var så hektet på idrett.

Først ble han med på rullestolrugby fordi det var sosialt og han trengte noe annet å tenke på.

– Det var gøy, det var sosialt og jeg kunne plutselig gjøre hva som helst i en rullestol. Etterhvert som jeg begynte å trene merket jeg at jeg ble friskere, fikk mer energi. Jeg som var så glad i å få vind i ansiktet på motorsykkelen, savnet jo det fryktelig. Nå kunne jeg kjøre rundt, oppleve fart og spenning, i tillegg til vind i ansiktet igjen, smiler han.

For livet i rullestol kan fort bli stillesittende og mange er plaget med sår og problemer som følge av et liv med lite bevegelse.

– Det at jeg er aktiv, holder meg frisk. Jeg har god blodsirkulasjon og ingen av oss tre har problemer med sår. Sånn sett er idretten forbyggende, og jeg tar vare på meg selv gjennom idretten, sier Ole.

• Ble lam i ulykke - ønsker å være til nytte: – Jeg er en dårlig taper

De merker bedre kondisjon, bedre styrke og et være eller ikke være, mener han.

– Jeg som har skadet femte nakkevirvel hadde ikke klart meg uten trening i hverdagen. Det er et enten eller for min eksistens. Jeg mottar en del hjelp, men jeg kan legge meg selv om kvelden. Det hadde jeg ikke klart uten trening.

– Jeg hadde trengt kanskje ti ganger mer hjelp hadde jeg ikke trent. Rugby er en del av det å gjøre meg friskere. I dag klarer også jeg mye selv, skyter Rickard inn.

Det samme gjelder for Lars, som reiser fra Tønsberg til Fredrikstad for å studere ved Høgskolen i Østfold hver dag. I tillegg til å trene tre ganger i uken.

Alle tre er på landslaget, og reiser verden rundt med idretten.

– Jeg trenger kun litt hjelp om morgenen, så går dagen av seg selv. Jeg orker mye mer og rugby er en tøff idrett. Og jeg tror vi ofte har behov for å være litt tøffe, for det er lite action ellers. Da er det godt å få utløp og gi full gass, smiler Lars.

– Blir skviset ut i mange idretter

En ting har de felles og det er at rugby har vært en fin mulighet å trene for noe annet enn å klare hverdagen.

De er alle tre er trenere for laget Østfold/Akershus, men ønsker seg flere til idretten. For det er nok plass.

– I mange idretter blir vi skviset ut fordi vi ikke har styrken som kreves, i rugby kan vi konkurrere internasjonalt og satse på elitenivå, sier Ole.

Idretten er ikke bare for dem som har en ryggmargsskade. Alle er velkomne.

– Drømmen er å få så mange som er skadet til å ta kontakt med oss, så vi kan ha flere lagspillere. Rullestolrugby er ikke bare for oss med ryggmargsskader, det er mange barn og unge som er født med funksjonshemninger som vil gjerne vil ha med oss, sier Ole.

Ved første øyekast ser rugby både hardt og brutalt ut.

– Men det er ekstremt få skader. Kanskje noen klemmer en finger. Jeg har skadet meg mye mer i andre idretter, beroliger Rickard.

• Paralympics' rugbystjerner: – Spiller for å ødelegge motstanderens utstyr

Og han lover at man blir sliten.

– Trener man bra, så blir man utslitt og ikke minst bedre.

De låner ut stoler til de som vil trene, og takket være Sparebank1 har de fått støtte til både leie av lokaler til helgesamlinger og en ekstra stol.

– Og blir man hektet så har man faktisk mulighet til å spille i en profesjonell liga. Det er den eneste lagidretten vi kan gjøre det i, og det er ganske enestående, forteller Lars.

– Ser man på kalenderen for rullestolrugby, skjer det noe året rundt. Man møter mange mennesker og har det artig, skryter Ole.​

– Rugby er helt klart noe av det morsomste jeg har drevet med, sier Rickard.

De håper det kan legges enda bedre til rette for at folk kan prøve en idrett allerede under opptreningen etter en skade. Det vil både forbygge skader og ensomhet, mener de tre.

– Det første året etter en ulykke er alt et helvete, og livet før og etter er svart hvitt. Men når jeg ser på livet jeg lever nå, i en sosial idrett, har jeg det minst like bra. Jeg våkner med et smil om munnen og jeg legger meg med et smil om munnen. Hadde jeg bare sittet hjemme, hadde jeg ikke hatt det bra, sier Rickard.

Han tror mange sitter og ikke vet hva de skal gjøre.

– Kom dere ut og kom deg hit. Synes du det er kjedelig, skal jeg rulle fra Fredrikstad til Oslo, ler han.

– Sparer samfunnet enormt

Stortingsrepresentant for Høyre, Ingjerd Schou, mener det Lars, Ole og Rickard gjør, er helt avgjørende for å få folk ut av ensomhet og depresjon.

– Samfunnet kan spare enormt. På institusjonsplasser, helsetjenester og medisiner. Dette er et samfunnsregnskap som helt klart slår positivt ut, sier hun til NRK.

Hun mener det å legge til rette for tidlig trening, bli introdusert for en idrett eller en fritidsaktivitet, er en jobb for kommunene.

– Her tror jeg kommunene, frivillige organisasjoner og idrettsforeninger kan gjøre mer enn storting og regjering. Det å få folk i aktivitet er en jobb for nærmiljøet.

Schou tror ikke alltid kommunene er flinke nok til å legge til rette, og at det er store forskjeller.

– Kommunene må ha en ekstra plan for det å inkludere folk. Kjøre dem til trening og sørge for at de introduseres for fritidsaktiviteter.

Spesielt har helsetjenesten en gyllen mulighet, mener hun.

– I samarbeid med den enkelte kan de legge en plan for det videre livet og være behjelpelige med å finne frem til ulike aktiviteter. Det er en naturlig bestilling, men ikke gjort i en håndvending, sier hun.

Den enkelte bør også oppfordres til å ta initiativ, understreker hun.