Hopp til innhold

Kamil har åtte dager igjen i Norge

Etter nesten fem år i landet må den kurdiske iraneren Kamil Gedroun dra tilbake til hjemlandet. Der venter oppgjørets time, frykter den religionskritiske og politisk aktive 34-åringen.

Kamil Gedroun
Foto: Rune Fredriksen / NRK

Gedroun kom til Norge sommeren 2010, via familiegjenforening med kona. Vilkåret for å få midlertidig opphold her i landet var at de to måtte være gift og bo sammen i tre år. Men i august 2012 ble de to separert, og i desember varslet UDI at de vurderte å trekke oppholdstillatelsen tilbake. Etter en klagerunde ga Utlendingsnemnda (UNE) Gedroun endelig avslag sent i oktober.

– Jeg ble veldig sjokkert da jeg fikk det svaret, sier Kamil Gedroun, jeg håper jeg kan finne en løsning.

– Men hva kan du gjøre nå, da?

– Advokaten skal prøve å få saken opp for retten. Vi er ikke enig i UNEs vurdering. Men det må jeg betale nesten 100.000 kroner for, og det kan også ende med et nytt avslag. Men vil retten behandle saken, så gjør jeg det.

Hvis ikke må Kamil ut av landet innen 25. november.

– Det gikk dessverre ikke, sier han om ekteskapet.

– Vi var to forskjellige personer, i tanker og livssyn. Det kan skje for alle. Så vi ble skilt. Derfor kunne jeg ikke fullføre de tre årene, og jeg mistet oppholdstillatelsen. Jeg respekterer selvsagt lover og regler i Norge, men denne regelen virker umenneskelig.

– Dere giftet dere ikke for at du skulle få oppholdstillatelse i Norge?

– Nei, nei. Vi var kjærester i nesten to år. Vi ble kjent i 2008, da jeg studerte i Iran.

Hva venter så en kurdisk ateist og aktiv politisk motstander av det iranske regimet i Iran?

Kamil har siden februar 2013 vært politisk aktiv i KDP, Kurdistans Demokratiske Parti, og deltatt på møter og i demonstrasjoner. Han mener risikoen er stor for at det iranske regimets nett-overvåkere har fått dette med seg.

– Det blir veldig vanskelig.

Nemnda mener at hans politiske aktivitet i Norge fremstår som beskjeden og lokal... [Den er] ikke av en slik karakter eller omgang at han oppfattes som en trussel av iranske myndigheter.

Fra UNES brev med endelig avslag, 28. oktober

– Men vet de iranske styresmaktene dette om deg?

Facebook-gruppe Kamil

Kamils venner har mobilisert på Facebook, for å få saken på dagsorden. – Det setter jeg stor pris på, sier Kamil. – Nå føler jeg meg mindre alene.

Foto: Skjermdump Facebook

– Helt sikkert. Jeg har vært aktiv på sosiale medier. I Iran fins det et nettpoliti, som overvåker – kanskje ikke alt, men mange sider på Facebook. Jeg har også snakket med mange i Iran og andre land, har hatt mange diskusjoner i min hjemby i Kurdistan i Iran. Det fins dessverre mange kurdere som jobber for regimet, som får penger hvis de rapporterer om slike som meg.

– Et angivernettverk?

Ja. De kan rapportere meg, finne ut mer om meg. Mange kjenner meg. De som faller fra Islam kan fengsles i mange år eller straffes med døden. Mange vet at jeg ikke lenger tror på deres religion og er sterkt imot det iranske regimet.

Selv om klageren sier han vil gi uttrykk for sine meninger, legger nemnda til grunn at han vil tilpasse seg de sosiokulturelle rammer som gjelder Iran.

Fra UNES brev med endelig avslag, 28. oktober

UNE ser ut til å mene at så lenge du holder munn og føyer deg etter reglene i Iran, så vil det gå greit?

– Ingen klarer å holde kjeft hele livet. Jeg har studert mye, lest mange bøker og artikler. Jeg har et nytt livssyn nå, basert på menneskerettighetene. Jeg tror ikke jeg klarer å ti stille hele livet mitt.

Det vesentligste av klagerens virksomhet som kurdisk aktivist, [religionskritiker] og ateist er bedrevet i Norge. Nemnda har merket seg at opplysninger om politisk aktivitet kom på et sent stadium i saken.... Det svekker i utgangspunktet troverdigheten.

Fra UNES brev med endelig avslag, 28. oktober

UNE mener også at det er mistenkelig at du ble politisk aktiv først etter at du ble separert fra din kone?

– Kurdere har opponert mot det iranske styret i mange år. Dette var i tankene mine da jeg var i Iran, jeg var ikke da offisielt medlem i noe parti. Men jeg hadde mine sympatier.

– Jeg fikk tak i bøker, som det er straffbart å selge eller ha. Jeg leste dem, og fant mange andre ideologier. Men jeg kunne ikke snakke om dette.

– I Norge fant jeg at dette ikke er sensurert. Jeg har fått informasjon og kunnskap om mange ting. Til tider satt jeg seks, åtte, ti timer og leste bøker og artikler jeg lastet ned. Jeg fant ut at verden er mye større enn det vi kunne lære om i Iran.