– Det er veldig mye slekt her. Det skal ikke så mye til for å finne ut hvem folk er.

Rødenessjøen og Øymarksjøen deler Marker i øst og vest. Der de møtes, via Ørje-elva, finner vi sentrum av kommunen. Storgata går nesten parallelt med E18 og langs denne gata finner vi flere matbutikker, kommunehuset, bank, tippekiosken, noen spesialforretninger og kafeen.

Pål Christian Haneborg og Veslemøy Pedersen har slått seg ned ved et bord på bygdas kafe. Maten ser ganske urban ut. Dette kunne de også kjøpt i byen de flyttet fra, nemlig Oslo.

– Det var litt forandring å gå fra å jobbe der og bo i byen med masse folk til å komme ut hit til nesten full isolasjon, sier hun og smiler velmenende.

Dialekten hennes avslører at hun ikke er helt ukjent med små forhold. Hun vokste opp i Kvinesdal i Vest-Agder, ei bygd med knapt 6.000 innbyggere. I Marker er det litt over halvparten. Og her kjenner mange hverandre.

– Veldig mange er i slekt med hverandre, konstaterer hun.

Liker tempoet

Pål Christian Haneborg har familie og slekt i bygda. Nå har han tatt med seg familien og flyttet fra hovedstaden i Norge til hovedstaden i Marker, nemlig Ørje. Selv om han er herfra, er det ikke bare kjentfolk i nærmiljøet.

– Jeg vil ikke påstå at jeg kjenner så mange i utgangspunktet. Jeg kjenner noen gjennom mine foreldre. Men en møter jo helt ukjente i barnehagen.

– Hva er det beste med å bo her?

– En merker det lavere tempoet rundt hele tilværelsen, sier han.

– Jeg synes det er veldig hyggelig å komme hit på kafeen, den ene som er her, og møte kjente. I Oslo møtte en jo ikke kjente på kafeene, sier hun.

En vil nok fortsatt treffe kjente på kafeen i Ørje, også etter at Marker kommune kanskje har gått inn i en annen og større enhet. For de to unge voksne ved kafebordet er ikke sammenslåing av kommuner det heteste temaet:

– Snakker vel ikke så mye om det. Det er vel de som har vært lengre som har sterkere bånd og tilknytning til kommunen som sådan. Forskjellen for oss er det jo vanskelig å si på forhånd, sier Haneborg og får anerkjennende nikk fra andre siden av bordet:

– Jeg vet ikke helt hva det innebærer. Hva slags konsekvenser det vil gi, sier Pedersen.

Hva nå med sentrum?

Der de to nyter lunsjen, har de utsikt til Storgata den ene veien. Den andre veien de ser fra kafebordet heter Lilleveien. I krysset holder Karl Uttersrud dørene åpne til Ørje bok og papirhandel.

Trafikken i butikklokalet preges mer av at han holder hus i Lilleveien enn Storgata.

– Jeg har landa i feil ende av sentrum, jeg nå. I og med at det ligger to matvarebutikker i andre enden. Hvis du går opp til midten her, er det helt dødt. Det er ikke folk.

– Hva synes du om det, da?

– Det er sånn det har vært siden 90-tallet. Sentrum har blitt delt i to, sier kjøpmannen og peker på at dette er en utvikling som også preger andre sentrum:

– Den gamle bydelen i Mysen dør ut, alt skal til Mørstad-senteret. I Askim er det nok vanskelig å overleve hvis du ikke er på Askim-torget, trur jeg.

I butikken selger han bøker, både ny krim fra Fjällbacka i Sverige samt bygdebøker. Her fins det gratulasjonskort for de fleste anledninger og det er også et lite utvalg med hårfargeprodukter. Bak disken står en rekke eldre fotoapparat på hyllene. Slike som bruker film. Ikke digitale. Det er også varer for helt spesielt interesserte der.

– Her har du til og med framkallingspulver. Hvor mange har du solgt av det i år?

– Nei, ingen, sier han og humrer.

– Må følge med

I den andre enden av sentrum, er Tordis Engsvik på handletur. Nå er hun på vei hjem etter en arbeidsdag på kjøkkenet hos bo- og service.

Hun bor halvannen mil fra Ørje, men fortsatt innenfor Markers kommunegrenser. De snakker ikke så mye om kommunens fremtid. Andre ting er langt mer aktuelt.

– Vi snakker jo en del med venner om en mulig privatisering av veien til Buer. Det vil vi ikke ha noe av. Men blir det, så blir det. Da blir det jo bom og en må betale for å komme fram, slår hun fast.

Den samme holdningen til endringer skinner også igjennom når temaet blir om Marker skal slå seg sammen med en eller flere av nabokommunene.

– Vi må bare følge med. Det bekymrer meg ikke. Det blir sikkert bra.

– Hvem bør dem slå seg sammen med i tilfelle?

– Det må jo bli Eidsberg det. Jeg kan ikke skjønne annet. Aremark går vel mot Halden, så jeg kan ikke skjønne annet enn at det må bli Eidsberg.